Jeg har titta innom med jevne mellomrom fordi jeg så noe. Som fortsatte og fortsatte. Jeg så at med jevne og ujevne mellomrom ble det lagt igjen noen ord. For å trøste, for å spørre etter, for å fortelle andre og eieren av bloggen at de også fulgte med. Siden posten ble lagt ut i begynnelsen av april har det blitt skrevet 58 kommentarer, den siste kom igår.

Kanskje kommer det ikke flere poster på bloggen, kanskje er det ikke så viktig. Det jeg ser brette seg ut på nettet og i den såkalte virtuelle verden er så virkelig som det kan bli: kjente og ukjente legger igjen spor. Slik at hun som eier bloggen underveis eller når hun er klar kan gå inn og lese. Slik at andre ser at de bryr seg og vil at hun skal få med noen ord, bli bedre, få styrke. Slik at hun får noen nyheter om ståa hos venner. Det er en virkelig verden som fortsetter og fortsetter, setter sine spor og viser meg en rekke virkelige mennesker der ute som bryr seg, som passer på, følger med og som venter.

Kanskje får de ikke svar på kommentarene sine, kanskje blir de ikke lest av den de er til, men det gjør ikke noe, for de forteller allikevel en fantastisk historie.