Tungt alvor

Idag var det Mikkel minstemann som skulle oppleve sin første skoledag. I flere uker har han sagt at han grugleder seg. Og idag var det ikke snakk om at det skulle taes noe bilde av fin gutt i nye klær og med ny sekk foran huset, nei! Ansikt og kropp fortalte at her var det nok som foregikk om det ikke skulle dyttes inn oppstilling og kameravinkler i bildet også…

Så sto der på skoleplassen med en haug av spente bittesmåstore førsteklassinger og en hyggelig rektor som ønsket velkommen. Så skulle de ropes opp en for en for å hilse på både rektor og lærere. Det gikk atlfor fort for meg og før jeg visste ordet av det hadde gutten blitt ropt opp og trasket opp for å hilse på. Ikke en mine å spore og ansiktet forble en stenmaske under hele seansen.

Så alvorlig kan det være å begynne på noe nytt og stort som det har blitt prata om i månedsvis.

“Jeg husker ikke egentlig” sier han til besteforeldre, oss og de som har spurt hvordan den første dagen var.

Det ble nok mye å ta inn, men nå er han igang!