Bergen er en fin by. Ikke at jeg har sett så mye mer enn innsiden av Grieghallen denne gangen. Men den er fin. Jeg husker en vår hvor rododendroen blomstret mens østlandet fortsatt lå badet i snø. Denne gangen åpnet himmelen seg onsdag ettermiddag og det var umulig å komme seg et par meter uten å vasse i en strøm av vann. Bergen er allikevel en fin by.

Etter to dager med konferanse, mangel på mat og enda mer mangel på lysten til å mingle, dro jeg heller på et avslappende besøk til kusine Eline. Buss 31 mot Lægdene/Montana og en bussjåfør som med all tydelighet ikke var så begeistret for østlendinger som ikke visste helt hvor de skulle av. Bergen by har ikke hørt om skilting verken ombord i bussene eller på bussholdeplassene. Ei heller annonseres stoppene. Jeg skulle oppover og så nedover og med hjelp av hyggelige medpassasjerer, en telefonsamtale med kusine Eline og et vandrehjemsstopp, så kom jeg meg av på riktig sted. Som viste seg å være nesten riktig sted, men som ikke var langt unna riktig sted.

Det går alltså fint å finne fram med buss i Bergen. Det som ikke går er å tekste for mye på mobil. For byen går oppover og nedover i svinger på svinger. For slike sarte sjeler og mager som min, betyr det et litt for tydelig minne om spyfulle bilturer, bussturer og flyturer fra barndommen og jeg kunne aldri bodd i Bergen og tatt buss. Slik er det.

Men Bergen er en fin by.