Det er ikke mye aktivitet her om dagen. Det er mye aktivitet i hodet mitt. Beina dingler i løse lufta og veien er litt kronglete akkurat nå. Det er noe som krangler og som har mye å si for hvordan hverdagen skal bli seende ut for oss. Jeg har vært nokså kald og rolig, men nå er roligheten tynnslitt.

Jeg er vant til å snu meg selv og begivenhetenes gang når de ikke gjør det jeg vil eller retningen ikke er den jeg vil ha. Kanskje er dette en av de gangene det tar lengre tid før det går. Det tar enormt med energi.

Så er jeg inne og leser litt her og der – det er også lenge siden jeg har gjort det. Må alltid innom Beate. Og igjen slår det imot meg, at om veien kjennes lang for meg akkurat nå; så går jeg allikevel bare en brøkdel av den ferden Beate er ute på.