Hva vet dere om de biologiske foreldrene da?
Jeg har øvd meg på å være småbarnsmamma siden februar. På å løpe etter en ettåring som har sånn passe kontroll på beina og retningen. På å redde ting unna lange fingre. På å le sammen med og over alle de morsomme innfall og gleder bare en ettåring kan ha. På å sove lite og ikke klare å la være å smile når ettåringen er like blid klokka seks om morgenen som klokka åtte. På å roe en hysterisk sinna og sprellende gutt når livet ikke ble akkurat sånn han ville – akkurat der og da.
En innmari stor og viktig del av livet mitt, med andre ord. Ettåringen har blitt to år og kan vise to fingre når vi spør hvor mange år han er. Han er blitt en av fem i familien. Han får skinne på hovedplass nokså ofte, men må også vike for to store som trenger å skinne litt innimellom. Jeg har gjort meg nye erfaringer. Både som tenåringsmamma (det blir en annen post), mamma til en tiåring med mange tanker (også en annen post?) og som småbarnsmamma, til en liten adoptert gutt.
For selv om det kjennes helt likt ut for meg, så ser minsten ikke helt ut som resten av oss. Jeg trodde jeg var forberedt på at det kom til å komme spørsmål jeg ikke hadde klare svar på. Men det var jeg ikke ikke. For de første gangene spørsmålene kom, kom de fra folk jeg ikke kjenner kjempegodt og i situasjoner jeg ikke forventa det. “Hva vet dere om de biologiske foreldrene?” “Hvor mye vet dere om bakgrunnen hans?” Gjerne idet hovedpersonen sjøl leker fornøyd rett ved siden av. Første gangen tenkte jeg raskt og svarte at om vi vet noe, så er Elias den første som har eierskapet og retten på den historien. Mannen sa at vi ikke skylder folk å fortelle noe, så nå har jeg et godt innlært svar, og serverer det hver gang. For spørsmålene fortsetter å komme. Jeg tror jeg mest av alt er blitt overrasket over hvor opptatt mange er av arv, genetikk og biologi. Kanskje fordi det aldri har interessert meg noe videre, men mest fordi jeg tenker at det naturlige vil være å ta seg tida med å bli kjent med ham de er så interessert i, for bare på den måten finner en vel ut hvem han er?
Jeg har ikke tenkt til å bruke masse tid på å bli fornærma, verken på vegne av meg selv, eller ham det gjelder. Men jeg har tenkt til å finne gode svar til den dagen han sjøl må svare på lignende spørsmål eller utsagn, for de kommer nok.
Og så er jeg innmari innmari glad for at de menneskene som er familie og venner – de spør ikke, fordi de heller tar seg tida til å bli kjent med minsten, som er akkurat like mye seg sjøl som de to andre gutta mine!
