En grav å gå til

For noen år siden bestemte jeg meg for ikke å ha dårlig samvittighet for at jeg syntes at jeg var for sjelden oppe på grava til mamma. Selv om jeg reiste en tur til Hamar, var det ofte turer fulle av familie, unger og aktiviteter – og vips var helga over og jeg hadde ikke fått vært oppe på kirkegården i det hele tatt. Men jeg vil jo at grava skal vise at det er folk innom og steller. Da er det fint med lillesøster som passer litt mer på. Selv om jeg vet at hun har tilsvarenede dårlig samvittighet for at hun ikke er der ofte nok.

Det skal ikke hun heller ha, for det datt ned i meg for en stund siden; kanskje litt samtidig som jeg bestemte meg for å skyve vekk dårlig samvittighet – at det er ikke hvor ofte jeg eller andre besøker grava. Men det hvordan alle menneskene, som har hatt noe å si for hvilken vei livet mitt tok og tar, lever i minnene mine.

Mamma: som er et større savn enn noen andre. Som er vanskelig å si noe om fordi hun rommer så mye i livet mitt. Det kommer alltid til å være en sorg hver gang noe stort skjer i livet mitt, fordi hun ikke er her.
Hun ga meg en romslighet som er alt verdt, det er en gave å vite at om en av gutta blir homse så er det greit fordi mamma lærte meg at alle er mennesker uansett liv eller legning. Hun viste meg at det er menneskelig å gå på trynet med jevne eller ujevne mellomrom, det som er styrken din er at du reiser deg og går videre på en eller annen måte. Hun sa at vi var det viktgste i hennes verden, derfor vet jeg at det skal alle barn vite med sikkerhet.

Mor i Ørsta: som alltid viste at jeg ikke skulle ha smør på brødskiva og at egget mitt måtte være hardkokt. Som stille kom med fine ord om alt og ingenting. Som hadde de mest krokete og varme hendene du kan tenkte deg. Som ikke ba om hjelp til oppvasken, men som alltid takket da jeg tok den. Som på slutten lot meg være den sterke og holde godt om den lille fuglekroppen hennes.

Far i Ørsta: Som alltid hadde god tid og viste meg hvordan han tryllet frem ting i snekkerboden. Som alltid hadde hatt eller lue på. Som begynte å plystre når han ikke ville diskutere mer med meg, men som alltid lot meg begynne en ny diskusjon rett etterpå. Som jeg alltid ertet og sa at jeg skulle gifte meg og få barn med en neger, så han måtte forholde seg til noen nye og uvante. Samtidig som jeg vet at jeg kunne satt et oldebarn fra Kina på fanget hans og at det barnet ville vært like velkomment som de andre.

Mor i Tromsø: Brei som ei låvedør og med like stort hjerte. Slik føltes det hver gang jeg kom. Som kjøpte og laget de styggeste mest tacky gaver, men som alltid var laget eller plukket ut med meg for øye. Som fikk meg til å føle meg spesiell. Som lærte meg kommandoenes makt 😉 Som sa: «det er ikke de homopatenes skyld at de ble som de ble! Jeg skjønner ikke hvorfor folk gjør så mye ut av det» (les: homofile), etter å ha lest en dårlig ukebladartikkel om temaet.

Anna: Som var den strenge naboen som ikke var streng i det hele tatt. Som viste meg at det aldri er for sent å prøve nye ting da hun begynte å veve fantastiske ting i godt voksen alder. Som viste meg at det er sunt å ha noen du synes du bør besøke og ha dårlig samvittighet for at det er lenge siden du så. Som også viste meg at familie er noe som skapes, ikke bare av familiebånd, men også av vennskap.

Tante Edla: Som viste meg kunsten. Som viste meg det å være en sterk kvinne og gå for det du vil ha. Som viste meg frodigheten og livsgleden. Som også viste meg et samliv som for meg var fullt av energi, glede og to viljesterke mennesker. Som fikk meg til å smake på traktkantarell for første gang. Og som var en trygg havn den sommeren jeg trengte det mest.

Det er en glede og en styrke å ha hatt så mange spesielle mennesker i livet, det er en stor ting å få ha så mange fantastiske mennesker å savne og huske på. Og jeg gjør det, i ulike situasjoner og perioder kommer jeg på ting vi gjorde sammen eller som jeg husker dem for.

Jeg vil ikke ha en grav. Mine barn skal huske meg for den jeg var, uten å ha dårlig samvittighet for et sted de ikke får besøkt og passet på ofte nok. Jeg skal være med dem uansett, for hvis jeg gjør det samme med dem, som alle disse menneskene har gjort med meg, så vil mitt liv påvirke veien deres – uansett.

Advertisements

5 kommentarer om “En grav å gå til

  1. Hilde

    Og nå fikk du meg til å grine. Før jeg kom halvveis.. resten må jeg les hjemme. Men du, husk at digitalt er forgjengelig og ta var på dette i fast form også.

  2. Jeg blir av og til litt svett når jeg leser ting jeg har skrevet før, så på et eller annet vis liker jeg det forgjengelige som ligger litt i bloggens natur. Dessuten så vet jeg at jeg mener det og har sagt det til de som trenger å vite det 😉
    Sippa – som sagt; du er den tøffeste minst hardhuda jeg kjenner!

    Nå skal jeg sitte her videre og vente på at lederene kaller inn lille meg til biblioteksak! Jeg samler data og tall så det suser og de kommer sikkert ikke til å spørre om noenting 😉

  3. Tilbaketråkk: Befriende fri for tro « Olavas rike

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s