Skip to content

KunnskapsNorge

januar 22, 2007

I Norge er det et økende antall mennekser som jobber innenfor det såkalte kunnskapsorganisasjonssjiktet. Abelia har en definisjon på hva som menes med kunnskapsbedrifter:

Kunnskapsbedrifter driver med tjenester
Kunnskapsbedrifter er først og fremst bedrifter med kunnskap eller kompetanse som sin viktigste innsatsfaktor, i motsetning til for eksempel naturressurser i oljesektoren eller elektrisitet og råstoffer i industrien. Ved å snakke om «bedrifter» holder vi også det offentlige utenfor, selv om offentlig tjenesteyting som undervisning og helse er store sektorer. Kunnskapsbedriftene finner vi derfor innenfor privat tjenesteyting, som sysselsetter 1,9 millioner mennesker i Norge. Kunnskap og kompetanseutvikling er like viktig i industrien.

Selv om Abelia holder de offentlig institusjonene utenfor våger jeg påstanden om at kunnskapsorganisasjonene er veldig tilstedeværende der også. Det er der jeg har oppholdt meg i hele mitt yrkesliv. Men med to store ulikheter. Innenfor universitets- og høgskolesektoren har jeg aldri fått det helt store jaget over meg, mens innefor det sjiktet hvor direkoratene, departementene og andre kompetanseinstitusjoner befinner seg – der ser jeg noen helt klare tendenser.

Tendensene jeg mener å se er disse:

  • Jaget etter kunskapen som skal leveres, skaper en forventing om at ansatte i disse institusjonene alltid skal være klare til å hoppe på ethvert oppdrag som kommer inn. Fristene for å levere et skriftig arbeid er ofte korte, så korte at de helst skulle vært gjort igår.
  • Dette jaget skaper ansatte som i lojalitet til sine kollegaer som er like slitne, jobber mer enn de burde og har mindre tid enn de skal ha, til å finne god og riktig informasjon for nettopp å skape den nye kunnskapen de har blitt forespurt å levere.
  • Resultatet blir dårlig arbeid og intet rom for å skaffe tilveie grundig bakgrunnskakjennskap til den kunnskap og kompetanse man skal være i besittelse av.
  • Det enda mer skremmende resultatet er alle som til slutt bikker over etter å ha kjørt på for hardt for lenge og som forsvinner ut av arbeidslivet med ulike diagnoser og langtidssykemeldinger. Disse menneskene er i besittelse av all den kjennskap, kunnskap og kompetanse som man så gjerne skulle hatt, men de ble mindre flinke enn de noensinne trodde de skulle blitt, fordi de sleit seg ut.
  • I siste instans tror jeg at resultatet av at slike ting skjer, er at disse menneskene forsvinner ut av arbeidslivet over lengre tid – og næringslivet i Norge går faktisk glipp av en haug flinke og kompetente mennesker, akkurat slike de hele tiden etterspør! For jeg tror det er de flinke, de som står på (for mye), som til slutt bikker.

Jeg sier ikke at det er slik overalt, men jeg sier at tendensen er der – og den bør man ta på alvor. Det at folk har 100 overtidstimer betyr ikke bare at de kan ta lang sommerferie, det betyr at de går på hardt. Og det er mange ledere rundt omkring som skulle vært flinkere til både å jobbe mindre sjøl, men også ta det ansvar de faktisk har, og si til sine underordnete at det ikke er greit. De har også et ansvar for å lage rom for nettopp det å kunne være i konstant læring. Det er slik og kun slik alle de ansatte i kunnskapsorganisasjonene blir den kompetansespissen man snakker om at man ønsker å være.

Advertisements
2 kommentarer leave one →
  1. januar 23, 2007 3:08 pm

    Jeg blir så matt av dette.

    Det får meg til å tenke på det Enok skrev hos meg, at det er usunt.

    Ja, det er usunt for arbeiderne – men det de leverer, det blir jo også bare havgodt, og så skal det legges til grunn for avgjørelser og og….

    Også får jeg igjen assosiasjoner til «Byråkratene kommer»:

    http://beatesrasteplass.wordpress.com/2006/12/09/pompel-og-pilt-byrakratene-kommer/

  2. januar 23, 2007 4:37 pm

    Det er et av de sterkeste argumentene for å prøve å snu på noe av trenden mener jeg; det blir nemlig ikke mer enn halvgodt det man leverer til slutt. Og jeg tror det sitter mange mennesker som i utgangspunktet er dyktige i det de gjør – og kjenner seg mindre og mindre flinke. Det snakkes mye om «brain drain» i andre sammenhenger, men dette er kanskje den mest nærliggende «brain drain’en» vi har?!

    Du sier det jo i «Byråkratene kommer«:
    Når leger skriver at de ikke lenger har tid til pasienter, pga av papirveldet de må igjennom. På lærere som må dokumentere hver eneste dag, ikke bare med hva man skal gjennomgå, men hvorfor og hvordan og med hvilke hjelpemidler. Jeg tenker på det når ungene kommer hjem, og jeg skal fylle ut skjem hver 2. uke på om jeg synes de har jobbet godt, om det var for mye eller for lite arbeid, og må huske å underskrive når læreren igjen har skrevet at hun har lest det jeg skrev. Og det ungen skrev, for barnet må jo også dokumentere seg selv

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: