Skip to content

Kunsten å snakke

mai 22, 2007

Jeg var på Lillehammer på seminar for noen uker siden i forbindelse med jobb. En del av jobben var å promotere biblioteket og dets samling. Egentlig en veldig ok idè som jeg arvet av mine forgjengere i biblioteket.

Utenom å stå og snakke om hva vi kan gjøre hjelpe til med, fikk jeg også fulgt med på selve konferansen som varte i to hele dager. Det er lenge siden jeg har vært på en konferanse hvor fagfeltet ikke er nokså godt kjent fra før for egen del. Her var det et stort spenn i temaer og foredragsholdere.

Jeg elsker følelsen av å sette meg ned og vite at nå kan jeg bare sitte og ta imot en hel dag. Ingen forpliktelser, ikke noe som skal viderformidles eller gjenfortelles, bare masse å ta imot og lære. Herlig! Selvfølgelig er det alltid slik at det kunne vært flere pauser, mere kaffe innimellom og bedre luft i lokalet. Men slik er det nesten alltid, så det velger jeg glatt å overse.

Det som ikke kan oversees er min fasinasjon for gode snakkere og hvor tydelig det da står for meg at noen faller gjennom. Tittelen på denne konferansen var «Nøkler til inkludering» og det handlet altså om alt fra handlingsplan for arbeidsliv og inkludering til hvordan folk praktisk jobber med barn som har opplevd det de ikke skulle måtte oppleve på ferden mot en forhåpentligvis sikrere og tryggere framtid i et land som er villig til å ta imot dem.

Førstemann ut var heldigvis ikke Liebe Rieber-Mohn. Hun sto på programmet, men var blitt byttet ut med en ung og imponerende politisk rådgiver i AID, Hadia Tajik. Jeg tror hun er 23 år gammel. Hun begynte sin presentasjon med en powerpoint med svært lite på go en stemme og et budskap som hun tydeliggjorde på en måte som gjorde at hun fikk flere minutters lang applaus etterpå. Det er godt gjort når det hun gjøre er å legge frem en politisk handlingsplan.

Den andre på programmet som jeg koste meg med var Jon Rogstad, forsker ved Institutt for samfunnsforskning. Ved å utfordre sitt publikum på en slik måte at han holdt oss fast under et langt foredrag, fikk han ihvertfall meg til å se noen ting fra flere vinkler enn jeg visste fantes.

Nokså tidlig i programmet sto Raheela Kokab Chaudhry, programleder i Migrapolis på scenen. Jeg har sett henne en gang før og ble nokså skuffet.  Det ble jeg også denne gangen.

Så til mitt poeng i det hele: grunnen til at noen klarer å bære seg og sitt budskap frem er evnen til å skape et spenn mellom seg sjøl og det budskapet de vil ha frem. Det klarte de to første jeg begeistret hørte på, de brukte enten seg sjøl eller sine egne erfaringer til å trekke noen overordna linjer og få frem noe allment eller gjenkjennbart i det de sa. Sistnevnte har gjort en del godt arbeid i NRK, det vet jeg. Men å stå og prate om seg selv fra et nokså navlebeskuende synspunkt framfor et publikum får ikke fram alt det som kunne vært tatt frem. Da hjelper det ikke at det nesten kommer de siste fem minuttene av innlegget.

Etter å ha holdt en del innlegg, foredrag og kurs innenfor et helt annet fagfelt; informasjonskunskap, gjenfinning og digitale bibliotektjenester, sitter jeg igjen med en ting etter å ha vært tilhører og tilskuer til denne konferansen – det å fange sine tilhørere er en kunst uansett tema. Det å bruke seg sjøl og sitt eget i for stor grad fungerer ofte dårlig, men klarer du å bruke noe for å understøtte det du vil ha frem, klarer du også å fange tilhørerne i linjen fra det eksemplifiserte til det overordna. Da har du klart det.

Tro hvordan det har vært å høre på meg.

Advertisements
2 kommentarer leave one →
  1. Knut permalink
    mai 23, 2007 9:17 am

    men hva *sa* Hadia Tajik?

  2. mai 23, 2007 7:12 pm

    Det var et langt foredrag eller innlegg. Begynnelsen besto av nokså sorte foiler med små biter – «bit for bit» om du vil. Hun viste oss noen stykker av en større helhet, for så å vise hele bildet. Poenget hennes var å si noen om at vi alle trenger å se helheten i ting = politikk og regjeringens føringer.

    Så sa hun en del om hvilke ting som er viktige for integrering, og ikke ovveraskende er det blant annet å fokusere på å folk i arbeid. Bjarne Håkon Hansen er opptatt av arbeidsliv, arbeidsinnvandring og inkludering av det flerkulturelle på norske arbeidsplasser. Akkurat det visst jeg før jeg hørte henne. Det gjorde nok alle som hørte på.

    Poenget mitt er mer det at hun fanget tilhørerne og holdt oppmerksomheten deres på en god måte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: