2469 m.o.h.

Vi klarte det. Vi gikk i snø, vind, stormkast som velta Jonas og på slutten var beina nokså støle og skjelvne. Men idet vi kom opp på toppen og Jonas fikk en pin, og da vi kom ned og fikk en termokopp – så var han bare et stort smil! Og etter varm mat og litt potetgull var han like spretten.

På vei oppover måtte vi konsentrere oss om hvor vi gikk og hvordan vi skulle unngå stikkende snø i ansiktet. Men det var spennende å gå i tau over bre og det var fantastisk å se hvordan niåringen karra seg oppover i steinlandskapet. På vei ned ble det etter en stund bedre og Jonas utvikla sin egen teknikk på snøbankene nedover; han bytta på skiteknikk (på sko) og rulling nedover 😉

På slutten var vi slitne begge to, men det var allikevel utrolig hyggelig å gå nedover og prate om alt og ingenting. Å høre skravla gå på gutten mens han gikk, hoppa, sklei og akte seg ned til Spiterstulen – det skal jeg huske en god stund fremover.