Skip to content

Å kaste vekk barndommen sin

juni 19, 2008

Å kaste vekk barndommen er nokså melankolsk. Å se papirene som har sittet bortgjemt i noen esker innerst i boden i Gud vet hvor mange år, gjør noe med tankene. Det er snakk om tegninger fra barneskolen og oppover. Det er både tegninger fra skole og hjemmefra. Og så ser jeg den historien jeg laget meg med tegninger av en vennegjeng og deres hobbier. De blir levende for meg igjen. Jeg ser tegningen fra Annie 😉 og tegning av barneskolen min. Men de har ligget der i mange år og jeg har ingen planer om å henge dem opp noen steder. Den plassen har tegningene til ungene tatt, og den plassen skal de få beholde. Men det er rart hvordan det stikker litt idet papirene stappes ned i en eske for å settes ut med det andre papiravfallet.

Det er hauger av skoeldagbøker og dagbøker. Det er stilbøker. Jeg var fryktelig glad i å skrive – helt til en lærer på videregående gjorde meg så sint at jeg nesten stoppet. Inni den ene dagboka finner jeg noe om mannen. Jeg er nienedeklassing og han er åttendeklassing og jeg kjenner jeg blir falu av mine egne ord. De er barnslige og rare. Men det var jo meg. I den ene kladdeboka fra ungdomsskolen finner jeg skrevne samtaler mellom klassevenninner og meg. Så slem jeg var noen ganger! Mot andre jeg ikke likte. Det hadde jeg glemt. Og jeg som tuter ørene til ungene fulle om det å være snill mot andre både i ord og gjerning…. Den kladdeboka går på papirhaugen med glede. Det er greit å glemme hvor tenåringsslem jeg kunne være 😉

Stilbøkene er en annen historie. De må jeg ta vare på. Den tida kaster jeg ikke på søpla. Jeg har lest gjennom noen av dem. Fra 6. klasse og ungdomsskolen. Jeg var en prydelev, med sekser på sekser. Ung og lovende, trodde jeg nok sjøl. Idag leser jeg og ser at legeromanene til mor og ukebladene til mamma har spilt inn på fantasi og stil. Og jeg tenkte store tanker. Jeg var glad i billedlig språk og metaforer allerede da. Jeg er enda glad i floskler, jeg synes ofte de faktisk sier noe sant. Kanskje publiserer jeg en stil her en dag. Fra en svunnen sjuendklassing.

Så noe av barndommen går i søpla nå. Etter å ha imponert mine sønner med pokalsamlingen gikk den rett ut. Slik skal det være. Det som er igjen må ha en verdi både for ungene en gang og meg. Og det må være verdt en flytting. Jeg har klart å være hard mor barndommen min. Samtidig fikk jeg meg en fin stund da jeg gikk gjennom den.

Advertisements
2 kommentarer leave one →
  1. juni 19, 2008 11:05 am

    Åh! At du orker. Jeg har et par esker nede i kjelleren. De burde vært kastet, men jeg orker ikke å gå gjennom. Jeg var som deg. Skrev stiler på løpende bånd. De ble alltid lest opp i klassen, og jeg var stolt og flau på en gang. Og de samtalene med bestevenninnen som man førte i bøkene var jo supermorsomme. Jeg husker vi anstrengte oss voldsomt for ikke å sprute ut i latter.
    Jeg pleide forresten ofte å kjede meg i timene når det var undervisning. Da tegnet jeg i bøkene mine. Jeg lagde superflotte overskrifter som jeg fargela. Det var border opp og ned i mente. Læreren viste frem bøkene mine for klassen. Slik skulle det gjøres. Hun ante nok ikke at det var tidsfordriv og drodling jeg egentlig hadde drevet med.

  2. juni 19, 2008 6:13 pm

    Jeg orker fordi jeg ikke gjorde det under forrige flytting og denne gangen er det enda mer ræl rundt omkring i esker, skuffer og skap. Jeg kan ikke ta med alt. Jeg flytter til et hus med minimal lagringsplass. Derfor 😉

    Noen bittesmå minnebøker som folk skrev i da de var innom, de beholder jeg da. Og altså stilbøkene og dagboka hvor mannen gjorde sitt første inntog 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: