Skip to content

Hypertekst, studenten og regnestykkene som sier noe annet enn planlagt

november 1, 2008

1+1 er ikke 2, det er ikke sikkert at det er 3 en gang. En ting som er sikrere enn utfallet av regnestykket er at jeg har noen elsk- og hatforhold i livet om dagen.

Jeg elsker:

  • At hjernen min er det vakreste hypertekstverktøyet du kan tenke deg. Jeg tenker multimodalitet, identitet, dataspill og det ene med det andre i fullt monn om dagen og hjernen tar de utroligste assosiative krumspring fra det ene temaet til det andre. Lenkene er mange og veiene ikke gitt.
  • At jeg kan følge ungene på skolen og ha tid til å hente minstemann når dagen hans er over innimellom. Å tråkke fram og tilbake og dele noe av deres hverdag er flott.
  • At ungene for en gangs skyld synes jeg har verdens kuleste jobb og at de faktisk kan stikke innom etter glemte nøkler eller for å låne ei bok etter skolen.

Jeg hater:

  • Den konstantheten studiene medfører, det at hjernen aldri hviler og at den alltid skulle fått med litt mer, noen andre lenker, en annen hypertekst og en bedre forståelse enn det jeg opplever at den har eller tar…
  • Følelsen av å ha lest egen tekst mange ganger og ikke ane om den henger sammen eller ikke. Å skrive er mye vanskeligere enn å tenke og snakke om det!
  • At jeg alltid har dårlig samvittighet for det jeg skulle ha lest, samtidig som jeg har dårlig samvittighet for den tida jeg skulle ha brukt på unger, mann og venner.
  • Å sitte i en jobb jeg synes er OK, men ikke noe mer, og som jeg ikke ser en veldig lang framtid i. Jeg liker ikke samvittigheten som gnager når jeg ser andre jobbe med en iherdighet og en idealisme som jeg vet jeg aldri vil klare å opparbeide for det samme feltet. Jeg liker heller ikke at mulighetene for jobber er begrensete på en helt annen måte enn tidligere.
  • Det faktum at jeg antageligvis ikke få første semester av masteren slik jeg ville en gang. Jeg har innsett at forløpet må bli anderledes enn først tenkt, men ikke at det skulle skje så fort.

Så tilbake til regnestykket: En halv pluss en halv pluss en hel; hva blir det?! Og hvor kommer jeg oppi alt det? Unger, familie? Går det opp i det hele tatt, eller må jeg bare bestemme meg for at det skal gjøre det?

Advertisements
4 kommentarer leave one →
  1. november 2, 2008 1:45 am

    Du skulle vært innom og tatt noen timer i spillutdanningen hos NITH 🙂 De har to deler dataspill: spillprogrammering og spillutvikling – og spillutvikling er den virkelig interessante! De har hverken programmering eller 3d design – de har historiefortelling! De lager brettspill og kortspill og dikter opp personer og historier. De har fokus på hvordan en god historie bør fortelles, og hvordan man skal lage en karakter som fenger slik at flest mulig får en god spillopplevelse… VELDIG interessant 😀

    Sånn forøvrig høres det ut som om du er tilbake der jeg opplevde å være for seks år siden… midtveis i utdanningen, med all forvirringen det medførte, opplevelsen av å være engasjert, men uten noe klart bilde av hvor det hele skulle ende opp. En jobb som var ok, men ikke et blivende sted… Det er bare at du har endt opp der IGJEN… Og jeg kjenner at jeg er ekstremt glad for at den tiden er over >.< Du har den nå samtidig som du har så mye annet – det er som du sier, roller har mye å si for hvordan vi opplever verden, og du har en stor miks av roller som kanskje er vanskelig å få til å gå opp? På en måte er alle rollene verdifulle og spennende, men det kan være vanskelig å blande dem?

  2. november 2, 2008 9:52 am

    Stjernesøkeren: Det er vel egentlig mer det at jeg må jobbe fullt og studere fullt enn at jeg er forvirret … tror jeg da. For det blir mange ting å spre hjernen på etterhvert *sukk*

    Jeg er ikke så ovverasket over at historiefortellingen står sentralt i spillutviklingen. Kanskje skriver jeg en post om spillertyper; det er også morsomt å se på – og jeg tipper alle kjenner seg litt igjen, selv om vi ikke nødvendigvis spiller dataspill 😉 Jeg var på dialogkoferanse for dataspill i bibliotek i forrige uke, hvor dataspillmeldingen ble lagt fram. For en høgskole som utdanner spillutviklere bør den være relevant! Du får ta en titt 😀

  3. november 6, 2008 9:20 am

    Hjernen er en fantastisk muskel som tåler mer enn vi aner. Den strekker seg akkurat så langt vi vil 🙂

  4. november 6, 2008 11:00 am

    Liv: Hmmmm, det der er jeg alldeles ikke sikker på om dagen, altså!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: