Om å tørre å si noe uoverkommelig vanskelig i Aftenposten

Idag satt jeg og leste Aftenposten i lunsjen på jobb. Jeg leste kronikken «Barn er ikke alt» og kjente at jeg nesten grein. For den kronikken var tøff, hudløs og ærlig inntil det innerste. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg skjønner hvordan det er å ha det sånn. (Kronikken er et resultat av at Knut Olav Åmas skriver om det han kaller det siste tabuet, det å si at du er frivillig barnfrie.)

Kjære følsomme, vennlige, geniale datter. Jeg vil så gjerne fortelle deg alt. Hvordan det føltes i magen min da snøen falt. Hva som gjorde vondt da jeg så på de snødekte trærne med grener som ble tyngre og tyngre og sank mot bakken. Sakte, sakte. Lenger og lenger ned. Så langt ned det er fysisk mulig før de må slippe noe av snøen de bærer på fordi de ikke kommer lenger ned uten å knekke. Jeg vil så gjerne fortelle deg hva jeg følte da jeg trakk blikket vekk fra vinduene og så på de andre barselkvinnene. De som kjekt strikket i vei på babytøy mens de på en eller annen måte samtidig klarte å amme barna sine. Jeg vil så gjerne fortelle deg hvor bunnløs ensomheten min var da. Før jeg ble kjent med deg. Du lå i det trillbare plastskallet ditt og ante ingenting. Alt var så stort og vondt og jeg så og så ut av vinduet. Så på grenene, lurte på hvilke som skulle knekke, hvilke som skulle slippe snøen og rette seg opp igjen. Også du. For alltid skulle det nå være du. Og jeg kjente deg ikke engang. Visste ikke hvem du var, bare at du hadde revet meg i stykker når du skulle begynne på livet ditt.

Jeg er ikke i tvil om at hun som har skrevet dette er den beste moren hun kan være for barnet sitt.  Det er en nødvendig kunst å ikke fortelle barnet ditt om disse tankene og følelelsene. For det var det jeg ble sittende og tenke på. Jeg er overbevist om at det finnes foreldre som ikke vil være foreldre. Jeg kommer ikke til å skjønne det, men jeg tenker at de har krav på hjelp. De har rett til å si at slik er det for dem. Men det er alltid flere tapere der det er voksne som har det vondt. Der er det også barn; og etter å ha lest dette tenker jeg at jeg egentlig ikke er så opptatt av den voksne og det tapet hun eller han opplever, eller den sorgen som egentlig er for tung til å bære. Det viktigste er barnet. Noen må plukke dem opp slik at de får kjenne minst mulig på at de skaper noe uoverkommelig hos mor eller far. Ellers ender både barn og voksne opp som tapere i en uoverkommelighet som kunne vært tatt fram og opp om vi bare hadde tillatt oss og andre det.

Reklamer

2 Comments

  1. Kan hende jeg er dum, men jeg siterer en god venninne på dette (kan hende hun er dum), som sa at i vår tid får man ikke barn om man ikke vil ha barn. Det finnes så mange utveier fra svangerskap hvis barn og et familieliv med barn ikke interesserer dem. Jeg skjønner det ikke helt, det er jo barna som lider dersom de er uønskede?

  2. Somalieren: Du er ikke dum. Men det ligger føringer og forventninger i samfunnet; til deg og alle andre rundt deg. Noen er frie nok til alltid å velge uavhengig av disse føringene, andre er det ikke. Jeg tror dessuten at noen samfunnsdiskurser er så sterke at vi nesten ikke er oss sjøl bevisste at de er der. Det å velge vekk barn er ingen lett sak å gjøre selv i vårt frie, demokratiske samfunn. På lik linje med at det fortsatt ikke er lett å si at du er to gifte damer eller menn som ønsker å få barn. Det finnes mange slik ting som ikke er enkle selv om de burde være det.

    Dessuten: om man er to og den ene ønsker barn og den andre ikke. Da er det slik at veien som blir valgt kan bli riktig, men den kan også ødelegge. Mange går en lang vei før de bestemmer seg for å få barn, flere enn du kanskje tror.

    Jeg er enig med deg at det er barnet som lider dersom det lever med en følelse av å ikke være ønsket. Det er poenget mitt med posten også. At den voksne lider, blir for meg ikke så vesentlig. Jeg tror at kronikkforfatteren her er en god mor og at denne datteren har det godt. Jeg tror også at det at de er to om å være foreldre er en god ting som balanserer det vanskelige og gjør det levelig. Men jeg er også overbevist om at finnes andre barn som ikke har det sånn, som ikke har en mor som klarer veien tilbake til en mellomvei som ikke ble slik hun hadde tenkt, men som fungerer til beste for dem alle. De barna som lever med vissheten om at de helst ikke skulle vært der, de finnes og burde få noen som forteller dem at de har en verdi uavhengig av dem som fødte dem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s