Mentale prøverørsforsøk

De senere årene har jeg hatt flere mennesker rundt meg som har prøvd å få barn. Noen har prøvd på gamlemåten, men flere har måttet gå over til å prøve med assistanse. Da vi startet opp adopsjonsprosessen var det klart for oss at det var uinteressant å prøve assistert befruktning. Vi hadde ikke prøvd lenge i forhold til mange andre, vi hadde to magebarn fra før og visste at det kanskje bare var slik at denne gangen skulle det ikke gå like lett. Vi tenkte vel at det var det en mening med. For å bruke penger og energi på å få flere egenfødte barn var bare ikke så interessant. Vi ville ha et barn til. Det betyr ikke at jeg lever meg inn i og har den største forståelse for de som velger (eller må velge) assistert befruktning! For det gjør jeg – og om jeg har kjennskap til når forsøkene skjer, går jeg gjerne i dagesvis og venter på å høre hvordan det gikk. For hvert kommende barn er fantastisk.

Vi vil fremdelesha barn, noen år lengre ned i veien. Svingene ligger både bak og foran oss og det slår meg at vi ikke er så langt unna prøverørsforsøkene. Jeg strever tidvis med humørsvingninger og kan sikkert sammenlignes med de damene jeg kjenner som må stappe i seg hormoner. Syklusen har nesten vært en gang i måneden også, for med litt minus og pluss, så har det kommet tildelinger sånn omtrent en gang hver måned. Så da er det å sitte og følge litt med på dager og antall og hvor vi er i alt dette. Og selvfølgelig hører det med med litt mentale utbrudd hver gang jeg leser om noen som skal hente, er på hentereise eller nettopp har fått en telefon. Slik jeg også er når jeg hører at noen har blitt gravide, er gravide eller har født barn.

Vi har bestemt oss for å søke på å få adoptere barn med spesielle behov og det betyr at vi må gjennom et prøverørsforsøk hver gang vi søker om et spesielt barn. Vi har bare gjort det en gang. Men det kan sammenlignes! For vi må sende søknad, den skal behandles både i Norge og i adopsjonslandet, vi har ingen garanti for at det skal gå og om det ikke går, er det bare å satse like mye neste gang. Det er da ikke så anderledes? Forskjellen er at vi gjennomgår en ren mental prosess, men alle de som prøver assistert befruktning må gjennom en mental OG fysisk prosess (Så egentlig slipper vi jo en ganske stor påkjenning, da!).

Og jeg er takknemlig for de jeg har som tar praten med meg når jeg går gjennom mine mentale prøverørsforsøk. For da orker jeg enda litt mer å gå løs på neste omgang om det skulle vise seg nødvendig.

Reklamer

4 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s