Har vi noe å lære av voe?

I går var jeg på Lillehammer. Og jeg var ikke alene. 150 mennesker var der for å høre på voe. For det var liten tvil om at det var 14 år gamle Emilie som fungerte som trekkplaster. Det er ikke så ofte at et høgskoleseminar trekker hauger av mediefolk som gjerne vil ta bilder og intervjue foreleserne. Det ville de i går.

Pappa var med og presenterte seg. Det var imidlertid Emilie sjøl som snakket i tjue minutter. Om hvordan bloggen hennes har vokst på et år, fra å ha noen få lesere til å bikke 95 000 daglige lesere nå i januar. Hun hadde satt opp en fin månedlig oversikt med noen funderinger rundt blant annet:

• Egen språkbruk – i begynnelsen brukte hun flere smilefjes og postene var kortere
• Hvilke virkemidler hun brukte for å få flere lesere og få leserne til å delta aktivt på bloggen hennes
• Hvordan hennes blogging og det hun skriver om påvirker andre
• Hvilke hendelser som for hennes står som merker for endringer for henne og bloggen hennes

For det første: hun imponerte alle. Det er tøft å være 14 år gammel og skulle stå og si noe om seg sjøl og det du gjør. For det andre: det er tøft å være foreldrene hennes og delta inn i det sirkuset som skapes av medier og andre rundt henne.

Interessant?

Er dette interessant for voksne mennesker som jobber i mange ulike bransjer, men som tenker at sosiale medier er noe å bruke i faglig eller kommersiell sammenheng? Er det interessant for foreldre som har barn på nett? En av de første reaksjonene da det ble kjent at voe skulle forelese (eller holde et innlegg og fortelle litt om bloggen sin, som var det hun egentlig ble spurt om), var at dette er lite interessant fordi det hun skriver om er hår og sminke og sånn. Mange var enige. Flere mente også at en 14-åring ikke kan stå og fortelle voksne yrkesaktive mennesker hvordan de skal jobbe på nett. I pausene overhørte jeg noen utsagn som «det er jo sikkert interessant for de som liker slike ting hun skriver om, men ikke så relevant for oss.»

Jeg mener de tar feil og jeg mener virkelig at noe av det viktigste folk kunne plukke opp og ta med seg etter Emilies innlegg var:

• Ved bruk av enkle virkemidler får du tak på den målgruppa du er ute etter. Voe bruker gjentagende poster. Lag en fredagspost; Glamourbibliotekaren har for eksempel «glamorøs fredag«. Hun aktiviserer leserne med ulike konkurranser, noen vant billetter til filmen «Tomme tønner«. Det får leserne til å reagere og filmen får selvsagt oppmerksomhet. Hun differensierer innleggene ut fra tenkt aldersgruppe på leserne. Dette er eksempler på neon av de tingene hun nevnte og egentlig noe alle må ha i bakhodet (eller i pannebrasken) når de skriver på nett.
• Hvordan du representerer deg sjøl om det er personlig det du skriver. Kanskje tenker du at det ikke er så viktig om du skriver for en kommune, et bibliotek eller lignende. Men hvem skriver du for for? Ofte for unge mennesker. Alle som skriver på nett, på facebook, blogger, twitter osv representerer seg sjøl. De aller fleste er delvis bevisst at de lager et bilde av den de vil du skal tro de er. Voe sier hun vil framstå som positiv. Hun har en fin video hvor hun forteller om seg sjøl i korte setninger. Jeg mener den er et eksempel på en god balanse mellom det å være personlig, men ikke privat. Hun har aldri vært hos frisør i hele sitt liv, en liten flik av henne, men ikke det innerste private. Videoen er en presentasjon av fragmenter av hennes identitet, hun har plukket ut hvilke hun vil framheve.
• På nett er du synlig, voe har en rekke falske profiler rundt omkring og det er ingen lett sak å få dem fjernet. Det har hun erfart og det har foreldrene hennes erfart. Det er ikke alltid folk er hyggelige. Derfor leser mammaen hennes gjennom alle kommentarer. Derfor er det helt essensielt at foreldrene skjermer henne. Den siste uken har pappa sagt nei til sju henvendelser fra NRK. Som han sa: «NRK er visst ikke bare NRK», de har mange interesser i et nettfenomen som voe har blitt, de bryr seg ikke nevneverdig om å dytte litt mindre på og la voe være Emilie 14 år som går på ungdomsskolen. Som de sier sjøl: «Alle ville ha en bit av voe.» Jeg skjønner nyhetsinteressen og jeg synes det er bra at Emilie og pappaen snakker til noen om det hun skriver om og hvordan hun gjør det, men jeg synes også at mediene skal rygge etter en stund og la bloggen leve videre på egen hånd med Emilie og foreldrene i samspill.
• Pappaen til Emilie visste ikke om bloggen hennes før i mai, da var den noen måneder gammel allerede. Så selv oppegående foreldre som disse har lært at du må spørre! Tidlig. Hva gjør du på nett? Hvordan gjør du det? Opplever du noe som er vanskelig, vil du ha råd eller hjelp?

Kanskje skal flere av oss tørre å bruke oss av de som sitter med kunnskapen om hvordan de bruker nett, spill, hvordan de beveger seg, hvem de snakker med, hvordan snakker de osv osv. Jeg har sjøl hatt en lærerrik opplevelse ved å få to tøffe gutter på 13 og 14 til å snakke om sine spillvaner for ansatte ved bibliotek. Vi lærte masse og gutta sjøl uttrykte at det var fint å få være med og dele det de delte med oss. Det i sammenheng med faglig kunnskap og kompetanse hos de voksne som jobber med det, vil føre til bedre tjenester og flinkere folk på nett, tror jeg.

Reklame

Noen var veldig opptatt av hvor mye hun tjener på reklamen på bloggen sin. Hun har et marked som er gull verdt. Jeg synes ikke det var det mest interessante ved foredraget og tenker at pappa får lov til å si at det kommenterer de ikke så mye. Emilie vet ikke helt hva hun tjener for det holder pappa på med. Pappa sier det er en del, men at de er bevisst på hva slags reklame det er snakk om. SMS-tjenester hvor folk må betale mer for å ringe inn til konkurranser er uinteressant all den tid de som ringer er på voe sin alder og ikke har flust med penger. Greit nok for meg.

14-åringen oppi det hele

Så til det spørsmålet mange helt sikkert stiller: er det sunt for en fjortenåring dette her? Hun føler et ansvar for skrivinga si og legger ut innlegg fordi hun vet leserne forventer det. Hun har et press på seg i forhold til hva hun skriver og hvordan hun skriver det. Hun har markedskrefter etter seg fordi de vil bruke bloggen hennes. Hun har media etter seg fordi de vil vise henne fram som et fenomen.

Etter å ha sett og hørt henne, vil jeg si at hun er ei normal og oppegående jente. Hun blir noen erfaringer rikere om dagen, og for henne oppleves erfaringene som spennende og gode. Foreldrene hennes er med henne hele veien og tar de valgene for henne som hun skal slippe å ta sjøl i den alderen hun er i. Vi andre skal sette oss tilbake og lære av det hun deler med oss og bruke det vi har bruk for i vårt eget arbeid eller overfor egne unger! Om du vil vite hva jeg og andre mente underveis i foredraget kan du titte på twitter: