Å miste det du ikke har

Jeg er ikke flink til å miste. Å bestemme seg for noe og å ønske noe, er på mange måter det samme som å se for seg en idè. En idè om hvordan du ønsker og tror at det skal være. Når jeg har en idè har jeg bestemt meg. Jeg setter alle kluter til og har fraværende holdning til hvordan jeg skal håndtere det om det ikke blir en realitet av idèen.  Det betyr at i de fleste store valg, har det for meg vært en prosess fra det å bestemme seg til det å stå der med realiteten som en virkeliggjøring av idèene mine. Slik har det vært da jeg ville gifte meg og da jeg kjente at barn vil jeg ha.  Så var det å sette de omtalte klutene til og overtale mannen. Jeg kan ikke huske at jeg har endt opp med å miste idèen noen gang. Den har blitt omgjort til noe virkelig. Det har vært mindre viktig å ha en klar tanke om hvordan det skal være å være gift, eller hvordan det er å bli mor. Det har gått seg til på beste vis ut fra ståsted, tid og oss.

Jeg tror at jeg for første gang i mitt liv står i fare for å miste noe jeg ikke har. Jeg har ikke tre barn. Jeg mangler mitt tredje barn, men jeg har idèen om det i hodet og hjertet mitt. Derfor ligger det en uendelighet av mental energi og tanke bak denne idèen. Og det har det gjort i over fire år. Vi har tatt steget fra å stå pent i køen og vente til å starte opp det jeg kaller mentale prøverørforsøk. Vi søker på barn med spesielle behov og sitter og venter på telefonen etter hvert møte i Faglig utvalg i Bufetat. Nå har vi vært gjennom tre forsøk og telefonen med beskjeden om at det kunne vært oss og søknadene var veldig like slår godt og hardt i trynet hver gang. For det ble ikke oss denne gangen heller.

Isabel Allende skriver så fint om det i boka «Summen av dagene»: År 2000 toppet seg i et enkelt ritual for å ta farvel med barnet til Lori og Nico som aldri ble noe, (…) Lori la fram et fotografi av niesen sin, ikke ulikt det barnet hun hadde lengtet etter, med familens duft og farge. For det er en sorg å ikke treffe det barnet du trodde du skulle møte. Men et sted på vegen må kanskje det valget tas. Isabel Allende igjen om Lori: Hun var sterkt medtatt av fruktbarhetsbehandlingen og etter at de hadde rotet og gravd så mye i kroppen hennes, men det var ingenting sammenlignet med smerten i sjelen.

Det tar på å legge igjen litt av seg selv i hver søknad. Det tar på å få telefonen som sier at du ikke er de beste for dette barnet. Det tar sånn på at jeg ikke helt vet når jeg skal endre teksten på bloggen fra Kone til en, mamma til to og gravid med en liten kineser: en blogg om dette og hint som til slutt skaper hverdagen til det enkle nåtidige Kone til en, mamma til to: en blogg om dette og hint som til slutt skaper hverdagen

Idet jeg gjør det har jeg mista det jeg ikke hadde.

Advertisements

10 kommentarer om “Å miste det du ikke har

  1. Tilbaketråkk: Å miste det du ikke har « Olavas rike

  2. Sesselja

    «For det er en sorg å ikke treffe det barnet du trodde du skulle møte.»
    Dette er så smertefullt sant. Jeg følte aldri noen sorg over ikke å bli gravid da vi forsøkte på slikt, men sorgen over å måtte gi opp Lankagullet er veldig reell og utrolig sår. Så jeg skjønner godt at du kan bli motløs og trist av de prosessene dere har vært gjennom, derfor sender jeg en virtuell klem din vei. :klem:

  3. Og enda når jeg leser om andre som tenker på eller har avsluttet sin adopsjonsprosess, så får jeg så lyst til å si til dem: Ikke gi opp! Ikke gi opp, Sesselja. Jeg vil så gjerne at alle de som venter ikke skal måtte gi opp.
    Takk for noen ord tilbake alle sammen. På sitt vis er et det fint å få dem og de hjelper.

  4. Hei Caroline. Det var sant og godt skrevet. Jeg måtte lese den flere ganger. Leste flere av innleggene og du er nå på leseren min!

  5. Ellen

    Så trist å lese! Det opplegget med faglig utvalg og at flere kan søke på samme barn – det er helt umenneskelig for adoptantene! Vi var selv gjennom faglig utvalg ved siste adopsjonsrunde. Heldigvis var det bare oss som søkte, men det var grusomt nervepirrende fælt. Og jeg tror ikke det å måtte gå gjennom den prosessen med den usikkerheten på den måten for foreldrene, er det beste for barna. Fordi det ikke er godt for foreldrene.
    Dessuten: Jeg tror mange gode foreldre kvier seg for å søke om barn med spesielle behov fordi de ikke orker det å bli vurdert enda en gang. Det er nok med rundene i barnevern og bufetat. Man orker ikke tanken på å «miste».

    Nei. Vi må få en ny måte å ordne det der på. En ordning som også ivaretar foreldrene. Fordi det er det beste for barna som trenger foreldre.

    Jeg håper dere ikke gir opp. Men jeg skjønner det dersom dere gjør det.Det bildet i hodet er ikke lett å endre. Det er der ikke for ingenting. Selv drømte jeg om 4 barn, og det har vi fått. Vi har vært ufattelig heldige. Vi hadde LID mars 2007, men fikk vår (yngste)datter sommeren 2008 i Seoul.

    Masse varme tanker og ønsker om det beste!

  6. Tilbaketråkk: Julekavalkade « Olavas rike

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s