Er dataspill i biblioteket noe ordentlig sludder?

Prolog: Jeg er egentlig littepitt fornærma over at lokalavisa ikke tar inn debattinnlegget mitt. Løsningen i et nettunivers er selvsagt å bli sin egen utgiver. Jeg har jobba i et par år med dataspill i bibliotek. Å ha spillnatt i bibliotek har fått lokale innbyggere til å bli sinte. Så sinte at de gang på gang har kontaktet lokalavisa for å si sin mening om bibliotek og foreldre som gjør noe så uansvarlig som å invitere til den slags aktiviteter. Dette er mitt motsvar.

Oppdatering: Jeg ga meg ikke helt og sendte innlegget videre til den andre lokalavisa, som er en gratisavis som kommer en gang i uka. Innlegget ble tatt inn som hovedkommentar på side 2.

Spillnatt

I fjor ble spillnatt for barn arranger ved Hamar bibliotek for første gang. 31 unger kom. Mange foreldre og foresatte kom innom Hamar bibliotek, ringte eller skrev for å høre hva dette var. Det vitner om mange engasjerte foresatte som deltar aktivt i egne barns hverdag. Barna deres brukte kvelden og natta sammen med andre og for å ha det moro i biblioteket i noen timer.

Ungene spiste pizza, ikke så mange epler (men noen), drakk brus og mest av alt satt, løp, hoppet, danset og koste de seg med andre barn. De pratet med noen fra andre skoler, i andre klassetrinn og kanskje var det noen som kom fra et helt annet sted.

Bibliotek som dannelsesinstitusjoner

Bibliotek har en lang tradisjon bak seg i forhold til å være dannelsesinstitusjoner. På 1920 og 30-tallet hadde bibliotekene i Norge èn funksjon, de skulle tilby det jevne mann og kvinne tilgang på litteratur og kunnskap. Dette er en sosial praksis som er levende i dagens samfunn og i dagens bibliotek. De er håndlangere av kunnskapen, opplevelsene og kulturen. Å gi tilgang til alle, uavhengig av hvem du er, hvor du bor og hva slags bakgrunn eller framtid du måtte ha, står sterkt. Så sterkt at det er nedfelt i Lov om folkebibliotek. Loven sier at folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Den sier videre at det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet.

Mange av dagens bibliotek har tatt denne oppgaven på største alvor. De er seg sitt samfunnsansvar bevisst. Det er de på tross av skral økonomi og uten så mange mulighetene til å skape nye og aktuelle tilbud. De gjør det allikevel.

Når Kulturdepartmentet sier at dataspill er å regne for et eget kulturelt uttrykk på lik linje med andre kulturelle uttrykk i sin Stortingsmelding om dataspill, da har noen bibliotek tatt dette med inn i sitt kulturelle tilbudsspekter. De har drevet egen kompetanseheving på spill som et kulturelt og kunstnerisk uttrykk og som et medie de aller fleste barn i Norge kjenner på et eller annet vis. De har lest Medietilsynet årlige rapport om barn og unges mediebruk og vet at mange barn og unge spiller med foreldre tilstede, men rundt halvparten spiller ofte alene. Mange snakker med foreldrene sine om det de spiller og det de opplever på nett, men en god del foreldre føler seg ikke digitalt kompetente nok til at de er trygge på å sitte sammen med ungene og spille.

Å spille er å lese

Å lese er ikke alltid det samme som å begynne på side en i ei skjønnlitterær bok og følge den gitte leseveien fram til sistesida. Det er for mange barn og unge det de gjør i det de slår på datamaskinen. Mange gutter svarer at de ikke leser når de blir spurt om lesevaner. I virkeligheten leser de hele tiden. Det blir fastslått i rapporten ”Gutter leser hele tiden”. De leser på skjerm. Men de opplever ikke at verden rundt dem setter noen verdi på den type lesing. Alle leser når de spiller også. Da leser de på mange ulike vis. De leser kanskje skrift. De leser i hvert fall spillet og gjør valg i forhold til hvordan de vil at spillet skal gå. De leser historien og fortellingen. De leser design og farger. Alt i alt stiller mange dataspill en mengde krav til leseren sin. Og barn og unge er ofte kompetente lesere av disse sammensatte tekstene. De vet det bare ikke.

Bibliotek som møtested og arena

I Stortingsmeldinga ”Eit informasjonssamfunn for alle” står det at alle som arbeider med barn og unge skal – ikke kan, eller vil, eller bør – skal ha kunnskap om barn og unges mediebruk, slik at de kan bruke dette positivt i læringsarbeid og i møte med barna.

Det er det bibliotekene gjør. De åpner dørene og tilbyr ungene er arena for mestring, opplevelse og ja – lesing. For det ligger mestring i å møte andre du ikke kjenner over et spill. Det ligger opplevelser i å få være en av flere som gjør noe fint og morsomt. Det ligger lesing i å klare spillene på akkurat denne arenaen. Bibliotekene legger til rette for et møtested som tilbyr barna tilstedeværende, trygge voksne som vet noe om deg og din bruk av dataspill. Bibliotekene er fortsatt møtestedet og kunnskapsplassen – det flotte er at de også fremdeles er det for alle. De som leser skjønnlitterære bøker, de som helst vil lese leksikon, de som leser lydbøker, de som leser filmer og de som leser på skjermen.

Nordisk spilldag

Det er hittil påmeldt over 100 nordiske bibliotek til Nordisk spilldag den 13. november i år. 3 av bibliotekene i Hedmark deltar. De andre nordiske landene ser på misunnelse på Norge, som med årets statsbudsjett får to millioner kroner til en nasjonal innkjøpsordning av dataspill til bibliotek. Sammen går bibliotekene sammen om å skape aktiviteter som skal foregå i de ulike bibliotekene. På Hamar blir det igjen spillnatt, som i Drammen der de har hatt spillnetter to ganger årlig i flere år. I bibliotekene i Kongsvinger og Moelv skal det også spilles den 13. november. Bibliotekene har satt verdi på dataspillene som kultur, opplevelse og lesing.

Dataspill er kultur. Det er opplevelse. Det er lesing.

Meg

Spesialbibliotekar  og masterstudent i språk, kultur og digital kommunikasjon