Seoul dag to

Det ble en lang reise fra Gardermoen til Seoul. 23 timer på reisefot, med venting og forsinkelse i Helsinki. Men jeg synker ned i reiseventemodus og ungene våre håndterer venting med løping, lesing, spilling, snakking og en passe dose utålmodig tålmodighet – og så går det greit for oss alle å være på reisefot.

Seoul er stort. Og futuristisk med alle sine store digitale skjermer kastet rundt på høyhusveggene. Det er alltid lyd her. Etter å ha sovet en natt med byens sus, tror jeg det er en by som aldri sover. Det klarte vi helt fint. Vi sov i nesten tolv timer alle fem. Før vi sto opp til hotellfrokost og to guider som skulle vise oss en flik av den store byen.

(Midt i posten vil Jonas gjerne få sagt at hotellfrokosten var bra, veldig bra. Og det sier han fordi mat er viktig. Særlig ny mat og annen mat enn den vi spiser hele tiden.)

Jeg skulle ønske jeg husket navnene på studentene som brukte hele dagen på oss og sammen med oss, men det gjør jeg ikke. For de var uvante og jeg hadde ingen knagger å henge lydene og navnene på. Jeg tror jeg må ta et eller annet husketeknikkurs – en eller annen gang. Vi ble tatt med på en rundtur fra gammel koreansk historikk og tilbake og over i nåtidens Seoul. Fra gamle palass og folkemuseum til koreansk lunsj. Hvor kelneren helte varm suppe over seg sjøl og mannen og andre kom ilende til med salve. Hvor vi spiste masse god mat med forklaringer på hva som var hva. Før vi trasket opp noen trapper og bort til en bod hvor de laget koreansk godteri for hånd mens de syngende ganget opp antall rishonningtråder for oss og laget godteri spesielt for gutta.

Dagen endte på koreansk terom hvor vi sleit med å sitte med beina i kryss mens kelneren sleit med å finne bestillingen vår og teen var annerledes og så god at Jonas drakk te han likte for første gang. Eller det vil si; dagen er i ferd med å ende her – sittende med pc’en på senga. Med tolvåringen hengende på skulderen som medforfatter og hodet fullt av tanker og inntrykk.

I morgen klokka to blir vi fem og jeg aner ikke hvordan møtet vil bli. Jeg aner ikke hvordan det vil være for en liten ettåring å skulle bli med to helt ukjente som skal bli kjente – for alltid.

Dette er i alle fall mannen. Dagen før han blir trebarnspappa ❤

Reklamer