Skip to content

Tilknytning og barnehage

september 25, 2011

Vi har startet med «to dager i uka-barnehage». Rett etter avgjørelsen om å sende inn søknad leste jeg en artikkel av Joachim Haarklou, om hvorfor adopterte barn skal vente lenge med å begynne i barnehagen. Jeg har lest og hørt om Harklouu flere ganger fordi han ofte holder kurs og foredrag for foreldre med adopterte barn. La meg si det med en gang – jeg har den største respekt for mennesker som opplever at barna trenger ekstra støtte, oppfølging og arbeid fordi de er påvirka og prega av den bakgrunnen de har og det de har opplevd. Men jeg skriver barna, ikke adoptivbarna. Fordi jeg kjenner at jeg blir irritert langt ned i magen. Hvorfor?

  • Jeg tror alle barn opplever noe som påvirker dem. Noen barn håndterer det på en slik måte at foreldre ikke må bruke perioder på å få dem trygge. Noen barn trenger deg og din oppmerksomhet i lange perioder, mer enn den vanlige familiedagliglivenergien du alltid bruker.
  • Jeg tror ikke på å tenke på adopterte barn som barn med en brist, en mangel, noe som må fikses. Jeg tror på dem som barn med en personlighet vi må og skal og plikter å bruke tid og energi på å bli kjent med, å elske, å jobbe med. Akkurat som med magebarn.

Harklouu sier at ethvert barn er forskjellig (heldigvis sier han det, for ellers hadde jeg blitt helt spinnvillirritert), men hans grunntanke er dog at:

"Min tommelfingerregel er at den nyadopterte skal gjenta forsømt emosjonell omsorg i dobbelt så lang tid som han eller hun var gammel ved ankomst. Det vil si at et barn som adopteres to år gammelt, skal være hjemme i fire år hos sine nye hovedtilknytningspersoner, slik at det kan begynne i husets andre etasje med sosial utvikling i
barnehagen, seks år gammelt."

Han sier at det selvsagt ikke lar seg gjennomføre i alle tilfeller, for eksempel med barn som er eldre når de blir adoptert. Men han er opptatt av å lindre, eller kanskje reparere det bruddet barnet har opplevd før det kom til familien sin. Jeg skjønner tanken, jeg gjør det. Jeg er ikke i tvil om at det er en enorm endring i opplevelsen det er å reise fra alt det du visste hva var til helt fremmede mennesker. Jeg skjønner at mange barn har opplevelser som helt klart betyr masse for hvor lang tid du bruker på å trygges. Men hvem har opplevd dette glansbildet på et trygt barn? Hele tiden? Alltid?

Det trygt tilknyttede barnet er blidt på vei til barnehagen, leier mor og sier deretter uproblematisk farvel, samtidig som det er klar over at mor går. Barnet vinker, og når mor er gått, tar barnet fatt på sin utforskningsatferd, det vil si prososial lek med andre barn. Barnet leker harmonisk med de andre gjennom dagen og spør ikke hele tiden etter mor, da det allerede har en internalisert (indregjort) trygghet som indre arbeidsmodell (Bowlby), og vet at det vil bli hentet av mor uansett og til riktig tid.

Jeg har opplevd det, men like gjerne har jeg opplevd at de ikke vil jeg skal gå. Min eldste sønn var vel heller visualiseringen av den tilknytningsskadde:

Dette barnet fremstår som klengete og holder mor hardt i hånden når de sammen er på vei til barnehagen. Barnet vil egentlig heller være hjemme med mor, og viser motstand mot turen til barnehagen.

Men han var blid som ei sol når jeg kom, eller han var sinna som en tyrk fordi han ikke ville hjem. Mellommann hadde en enorm trygghet – inntil han mistet den og trengte oss ekstraekstra i en periode som har endt med å strekke seg over et år og som sikkert ikke er forbi riktig ennå.

Hva jeg vil si? Ikke les deg blind på pedagoger som Harklouu, vær så snill! Les heller Hannes tanker om tilknytning! Tanker som ikke låser mer enn de åpner for hvordan du skal klare deg som foresatt. For du klarer deg, bare du vet at dette er det viktigste arbeidet du skal gjøre og at du aldri aldri skal gjøre noe bare fordi andre sier det er riktig. Du kommer til å vite hva som er riktig og i hvilken fart dere skal bruke. Tro på deg sjøl!

”Elsk meg først, så kan jeg leke med de andre”
Av privatpraktiserende psykologspesialist Joachim Haarklou

Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet
Tilknytning, del 2: Alt kan repareres
Tilknytning, del 3: De små superheltene
Tilknytning, del 4: Noen praktiske tips
Av Hanne

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: