Hva vet dere om de biologiske foreldrene da?

Jeg har øvd meg på å være småbarnsmamma siden februar. På å løpe etter en ettåring som har sånn passe kontroll på beina og retningen. På å redde ting unna lange fingre. På å le sammen med og over alle de morsomme innfall og gleder bare en ettåring kan ha. På å sove lite og ikke klare å la være å smile når ettåringen er like blid klokka seks om morgenen som klokka åtte. På å roe en hysterisk sinna og sprellende gutt når livet ikke ble akkurat sånn han ville – akkurat der og da.

En innmari stor og viktig del av livet mitt, med andre ord. Ettåringen har blitt to år og kan vise to fingre når vi spør hvor mange år han er. Han er blitt en av fem i familien. Han får skinne på hovedplass nokså ofte, men må også vike for to store som trenger å skinne litt innimellom. Jeg har gjort meg nye erfaringer. Både som tenåringsmamma (det blir en annen post), mamma til en tiåring med mange tanker (også en annen post?) og som småbarnsmamma, til en liten adoptert gutt.

For selv om det kjennes helt likt ut for meg, så ser minsten ikke helt ut som resten av oss. Jeg trodde jeg var forberedt på at det kom til å komme spørsmål jeg ikke hadde klare svar på. Men det var jeg ikke ikke. For de første gangene spørsmålene kom, kom de fra folk jeg ikke kjenner kjempegodt og i situasjoner jeg ikke forventa det. «Hva vet dere om de biologiske foreldrene?» «Hvor mye vet dere om bakgrunnen hans?» Gjerne idet hovedpersonen sjøl leker fornøyd rett ved siden av. Første gangen tenkte jeg raskt og svarte at om vi vet noe, så er Elias den første som har eierskapet og retten på den historien. Mannen sa at vi ikke skylder folk å fortelle noe, så nå har jeg et godt innlært svar, og serverer det hver gang. For spørsmålene fortsetter å komme. Jeg tror jeg mest av alt er blitt overrasket over hvor opptatt mange er av arv, genetikk og biologi. Kanskje fordi det aldri har interessert meg noe videre, men mest fordi jeg tenker at det naturlige vil være å ta seg tida med å bli kjent med ham de er så interessert i, for bare på den måten finner en vel ut hvem han er?

Jeg har ikke tenkt til å bruke masse tid på å bli fornærma, verken på vegne av meg selv, eller ham det gjelder. Men jeg har tenkt til å finne gode svar til den dagen han sjøl må svare på lignende spørsmål eller utsagn, for de kommer nok.

Og så er jeg innmari innmari glad for at de menneskene som er familie og venner – de spør ikke, fordi de heller tar seg tida til å bli kjent med minsten, som er akkurat like mye seg sjøl som de to andre gutta mine!

Reklamer

3 Comments

  1. Hei, dette var interessant for en som selv venter på et utenlandsadoptert barn. Ble veldig nysgjerrig på hva ditt inøvde svar er… vil du dele det?

  2. Det innøvde svaret har vel noe med hvem du svarer på vegne av. Uavhengig av hvor mye dere kommer til å vite om barnet deres og den reisen det har vært på før dere møttes, tenker jeg at det er greit å ikke si noe om hva dere eventuelt måtte vite om biologiske foreldre. Dette er jo veldig forskjellig fra hvilket land barnet kommer fra. Er det født i Kina, vet man aldri, eller sjelden, noe om det før det kom til et barnehjem eller lignende. Er det født Sør-Korea kan man av og til få informasjon som biologiske foreldre har oppgitt. Jeg tenker at et viktig prinsipp er at barnet er det første som skal få vite, ut ifra alder og interesse, hvordan deres historie startet. Og fra oss foreldre. Fordi de er eiere av sin egen historie.

    Så vår løsning er, uavhengig av hva vi måtte vite, å svare at vi vet at minsten har hatt det godt i fosterhjem og at han er grundig fulgt opp medisinsk fra fødsel (noe som er tilfelle fordi han er født med en liten hjertefeil). Det stopper de fleste fra å spørre videre om vi vet noe om bakgrunnen til de biologiske foreldrene. Dette er opplysninger vi tenker at det er helt greit for sønnen å høre fra andre enn bare oss.

    Om det er riktig svar for andre, vet jeg jo ikke. Men jeg tenker at det er helt greit at voksne mennesker skjønner at de ikke trenger å grave videre 😉

  3. Takk, veldig fint å få andres erfaringer. For vår del vil vi mest trolig møte biologisk mor, og må derfor tenke over hva vi skal si (dvs. hvordan vi skal la være å si noe ) om henne til andre. Det å legge vekt på at barnet har hatt det trygt siden fødselen er fint, det vil nok gjelde for oss også, og vil forhåpentligvis stagge folks nysgjerrighet 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s