I noen år nå, har jeg brukt sosiale medier i jobbsammenheng. På mange måter har oppstarten av denne bruken vært like tilfeldig som den personlige bruken min. Undervegs har jeg også studert og brukt det jeg har studert i privat og faglig sammenheng. Alt henger sammen med alt og jeg lever bra med kolliderende verdener både på facebook og twitter. Her på bloggen opererer jeg vel som kvasianonym, det vil si egentlig ikke så veldig anonym. Det har ikke så mye å si, for jeg faller fint innunder Jill Walker Rettbergs teori om at bloggere er populære hos femten andre lesere. Med aktiviteten her de siste åra, kan jeg vel ikke skryte på meg det en gang.
Det at oppstarten har vært tilfeldig, betyr at bruken har starta opp med et ønske om å prøve ut, være der andre er og å få til ting på en god og billig måte. Det har ikke ligget en klar strategi bak, men et ønske og et formål med bruken har det vært. Det har muliggjort at en liten arbeidsplass har kunnet reise rundt og dele erfaring. Nesten litt sånn fysisk overlevering av hva sosiale medier er for mange; en mulighet til å dele erfaringer og gjøre ting bedre enn om en skulle gjort det på egenhånd. Vi har lært like mye som de vi har lært bort til, kanskje litt sånn «fem minutter i forveien-aktig».
Så har veien og viten gjort at vi begynner å tenke at vi må ha en sterkere tanke og strategi bak. For min del med bakgrunn i kunnskap hentet av andre. Difis veiledning for bruk av sosiale medier, deres rapport om hvordan selve bruken er og fordi arbeidsplassen min (den som er litt større enn den lille jeg er på til daglig ) har utført en utredning om hvordan bruken er hos oss og hva slags retningslinjer og strategi vi bør ha. Så dumper jeg litt nedi tanken om at det selvfølgelig må ligge en strategi og en klar tekstlig og verbal tanke bak bruken. Det må finnes en klar hensikt, men det å starte opp skal allikevel ha en lav terskel for andre i det offentlig. Tenker jeg. Og så tenker jeg at kanskje er jeg med det, i ferd med å miste noe. Det noe som gjør at det kjennes anderledes og morsomt ut å sende ut noe på twitter og facebook. Det kjennes nyttig ut å få svar fra helt andre steder i landet under et seminar som du er med på. Det er kult å kunne stille spørsmål i salen fra en som sitter et helt annet sted. Om jeg skal tenke hardt på å alt jeg gjør, hele tida, kommer jeg da til å skrive like mye og på samme måte som nå – også framover? Plutselig og litt om litt i alt det andre, er jeg ikke like sikker.
Men jeg vet at noe av det viktige i det å bruke sosiale medier, er følelsen av kreativitet, lekenhet og det litt uordentlige i forhold til alt det andre offentlige i det offentlige arbeidet jeg gjør. Det er følelsen av nærhet til andre som tenker fag, kanskje på helt andre måter enn meg. Kan jeg miste det hvis jeg blir alldeles ordentlig offentlig i de sosiale mediene? Om det må ligge en nedfelt og ordentlig ordentlig strategi bak enhver aktivitet? Jeg står i fare for å plaske litt uti med alle mine kolliderende verdener, men på sitt vis er det slik jeg vil ha det. Hva tror du?
Olavas rike 
Hvem sier at en strategi må være stiv og ta bort leken? Eller at man må tenke så mye? Man bør jo uansett forholde seg til «sunt nettvett», og det man sitter igjen med gir mye tumleplass. Jeg er åpen på hvem jeg er og hvor jeg jobber, og ting jeg ikke kan si nå er ting jeg uansett ikke ville/burde sagt i SoMe.
Nå skulle jeg ha hatt en kilde eller to å vise til, kan prøve å finne dem igjen senere, men har sett undersøkelser som viser at det brukere/kunder/folk liker med SoMe er følelsen av å kommunisere med bedriften, av å treffe en sjel – eller kall det det du vil. For å få til det må du la folk få være folk og bruke sin egen stemme, ingen får noen god opplevelse av stive standardsvar på henvendelser.
Vi har minstrategier for kanalene våre, som feks at Facebook-pagen er først og fremst for å nå prospektive studenter, mens Twitter er for å kommunisere med bransjen og ressurspersoner innen fagene, men utover å være litt selektive på hva som postes hvor er det ikke veldig mye tenking involvert 🙂
Jeg har det kjempegøy med å finne på lure ting som kan gjøres feks på Twitter for bedrifte som brukerne vil finne interessant, fortalt med en stemme som fungerer for brukerne. Det er en konstant prøving og feiling, og vurdering av hvilken respons vi får – og om vi får respons fra de vi prøver å nå. Og jeg storkoser meg med det. Det er ingen begrensninger, heller tvert i mot vil jeg påstå.
Det er vel ingen som sier at man nødvendigvis kommer til å miste leken. Og det er ikke sikkert at jeg kommer til å oppleve det sånn framover heller. Din beskrivelse av hvordan du tenker sosiale medier ligner min – så langt. Så er det slik at i mange offentlige virksomheter utredes det nå hvordan bruken har vært (eller ikke har vært). Resultatet en del steder er nok at virksomheten ønsker en organisering rundt bruken som til en viss grad gjør noe med hvordan vi som har kasta oss uti det, skal jobbe med det framover.
Jeg tror at din arbeidsplass har en litt annen vinkling til dette arbeidstemaet enn mange kommunale, fylkeskommunale og statlige virksomheter. Og det skulle jo egentlig bare mangle! 🙂
Det gjenstår å se hvordan dette løses mange steder. Jeg tror det blir en balansering av sånne arbeidstakere som meg, og de som sitter med det overordnete ansvaret for alt som skjer i virksomhetene.
Mhm, det kommer selvsagt an på arbeidsgiver. Så må vi tenke litt alikevel, på forhånd om ikke annet, og være tilstede når strategien formes slik at den innebærer at vi kan jobbe slik vi liker å jobbe – all den tid det beviselig er best? 🙂