Tekstens viktighet

Så var det kanskje et lettere hysterisk anfall over å ikke finne skisko til minstemann i dag tidlig som skulle lokke meg inn hit igjen. Jeg har lenge tenkt at skrivinga her ikke kan være helt over. Men jeg har levd med så mye annen skriving at jeg ikke har klart å skrive her i tillegg.

Skrivinga her begynte da de to største ungene var bikka 4-5 år. Hverdagen var travel, men jeg hadde ord som ville ut. Motivasjonen etterhvert var flerdelt. Å få lov til å dele tanker rundt det å vente på et barn vi ikke kjente. Å mene noe om det å jobbe i og med bibliotek. Å få en tekstlig arena for egne meninger og samtidig få noen meninger tilbake. Etterhvert ble det også ganske mange ord og tanker rundt studier.

Så kom minstemann, studier ble lagt på is og med det ble et ønske oppfylt mens et annet kanskje var i ferd med å dø.

Er det ikke rart? Hvordan ting blir som de blir?

Dagene er så fylt opp av arbeidshverdag, unger, unger, unger, hund, mann og ord. Joda, ordene og tekstene lever med meg, i meg og av meg. Men ikke her.

Det hysteriske anfallet i dag tidlig er et direkte resultat av et par uker med for mye å gjøre. Da jeg kom i barnehagen og skjønte at poden skulle ha skidag og at selv om vi prata om det kvelden i forveien – prata om å finne fram de skia, altså – så sto skia godt plassert et eller annet ukjent sted i uteboden. Snille snille snille barnehageansatte som sendte meg hjem med et «bare dra du, så kler jeg av minsten så lenge». Boden var en ugjennomtrengelig jungel av ting. Jeg går nesten alltid i høye hæler. Så jeg kan skryte av å ha klatra og balansert på både sykler, sykkelstyre, hyller, utebord, utebordbein (som forøvrig er ødelagt nå) og jeg kan også skryte av å ha hengt i takbjelker for å få tak i skiposene som henger oppunder taket. Skia lå der og jeg med dem etterhvert, sånn cirka et sted midt oppi alt. Stavene fant jeg ikke. Men jeg fant noen forløsende ord… Skiskoa var av en eller annen merkelig grunn ikke plassert sammen med de andre skiskoa inne på vaskeromsboden. På de smarte hyllene som mannen har snekra opp. Det er forresten ikke de andre skiskoa lenger heller. De ligger strødd utover i vaskeromsboden. Oppe på boden over badet lå de heldigvis. Sammen med mye annet som nå ligger henslengt omtrent utover hele boden over badet. Ordene som kom på vei ned stigen var ikke henslengte. De var rasende og aggressive og tårevåte. Fordi jeg kjente meg som verdens dårligste mor akkurat der og da. All den dårlige mammasamvittigheten som jeg ikke tror det er noen vits å ha, den kom veltende.

Jeg tåler godt et hysterisk anfall. Ihvertfall når det ender godt og poden får ski uten staver, sko som passer og har en fin uteskidag i vente. Jeg tåler godt at han ikke har brukt skia i det hele tatt når dagen er over. Han er fornøyd med å ha akt og kost seg ute.

Jeg er fornøyd med å være der jeg er med alle ordene mine. I en jobb jeg ikke hadde tenkt meg og med mange nok ord bak meg til å ha en masteroppgave som er sendt over til veileder, semesteravgift som er betalt slik at jeg kan melde meg opp til eksamen i mai. For med det er drømmen som var i ferd med å dø faktisk i ferd med å bli til allikevel.

Er det ikke rart? Hvordan ting blir som de blir?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s