Jeg tror at uten uenighet står vi på stedet hvil. Er jeg uenig med deg, må jeg forklare hvorfor og argumentere for hvorfor min løsning fører til bedre tider enn din. Det er ikke dermed sagt at jeg synes det er spesielt enkelt å være uenig med andre. Faktisk kjenner jeg at det ofte går fryktelig mye enklere om jeg lar være å starte diskusjonen og heller lar ting sveve sånn litt fint forbi.
Men jeg vet jo innerst inne at om uenigheten skal bli en veg til endring, krever det at jeg går inn i diskusjonen på en måte som åpner for at alle de ulike meningene skal få komme til orde. Det er ikke alltid lett. Men det er en som har klart å vise oss hvordan vi kan, bør og skal se verden og noe av det som foregår, fra flere sider. Jeg har sittet og fulgt med på serien ”Flukt” med Leo Ajkic. I fem episoder gir han oss et innblikk i hverdagen til noen av dem som flykter. NRK omtaler serien slik: ”Bak hvert tall skjuler det seg en historie. Hvordan vil flyktningene forme fremtiden vår?”
Sjøl sier Leo i første episode: ”Nå kommer det 8000 syrere til Norge, og det er ikke sikkert du er enig i at det skal komme så mange. Det er helt greit det. Det er lov å være skeptisk. Men jeg håper uansett at når det begynner en ny jente i klassen, eller du får nye naboer som knapt kan engelsk, og ihvertfall ikke norsk, at du tenker at dette er folk som har fått drømmene sine bombet. Men de drømmer fortsatt. Og snart drømmer de på norsk.”
Det er fint sagt og jeg synes at han sier noe som er ekstra viktig, nemlig at vi skal ønske de vi ikke kjenner, velkommen. Men det er like viktig, det at han sier at det er helt i orden å ikke ha samme syn på ting, det er i orden å ikke mene det samme. Han gir oss et mulighetsrom. Han gir oss et rom for uenigheten – og så gir han oss kunnskap nok til å diskutere med hverandre og til å bestemme oss for hva vi mener på nytt.
For noen uker tilbake ble jeg bedt i gjestebud. Hamar kommune har rekruttert rundt 20 innbyggere som har vært vertskap for hvert sitt gjestebud. På kommunens nettsider står det at bakgrunnen er at kommunen jobber med en ny kommuneplan, og ett av ønskene der er å få innspill på hvordan vi skal bli en mer mangfoldig kommune. En kommune med god integrering og der alle skal få gode muligheter til et rikt liv, er ett av målene. Videre skriver Hamar kommune at de innbyggerne som var gjestebudsverter, inviterte fem–seks personer fra sitt nettverk til gjestebud – hjemme hos seg selv eller et annet sted. Her var de sammen et par timer og diskuterte spørsmål og oppgaver fra kommunen. Bodil Høistad i Hamar kommune sier at de har fått flotte rapporter med mange gode innspill.
Så en nokså vanlig kveld, troppet jeg opp i gjestebud. Der møtte jeg fem andre innbyggere og jeg har sjelden opplevd en så hyggelig, trivelig og givende stund med uenighet. For vi var slett ikke alltid enige om hva vi vil at Hamar skal være, hvordan vi vil bo, eller hvordan vi som innbyggere kan påvirke for at Hamar skal bli enda mer mangfoldig.
For eksempel ville noen av oss gjerne at vi skal kunne velge boform, enten det betyr at du bor i blokk, rekkehus eller enebolig, innenfor bykjernen. Noen synes felles botun, hvor du kan gå litt inn og ut hos hverandre, kan være en måte å bidra til tettere nabofelleskap og økt trygghet. Noen – og da er det meg selv jeg snakker om – tror at vi kommer til å måtte bo tettere enn vi gjør idag. Eplehagene må vike for flermannsboliger, noe som igjen betyr at vi må venne oss til tettere boformer enn idag. Vi var uenige, men med respekt for hverandre. Hver enkelt av oss bidro inn med den kunnskap og erfaring vi hadde. Jeg lærte uendelig mye av det gjestebudet, jeg tror jeg ble litt klokere og jeg har et enda rikere bildet av byen min.
Jernbanesaken står for meg som en kontrast til opplevelsen jeg hadde i gjestebudet. Vi skal få dobbeltspor og det skal velges trase gjennom byen. Det har vært mye diskusjon og mange innsigelser på de ulike trasealternativene. Jeg har lest mange, men ikke alle leserinnlegg om jernbane og trase. Jeg har ikke involvert meg i kommentartråder på nett i noen særlig grad. Jeg har kjent på at det er like greit å la det sveve sånn litt fint forbi. Fordi jeg synes uenigheten er så skarp og fordi diskusjonsklimaet kjennes ufruktbart. Jeg tror jeg kommer til å la det bli slik når det gjelder jernbane.
Det å være uenig med andre er ikke alltid behagelig, men jeg tror det er tvingende nødvendig. Og uenighet er forfriskende når det skjer innenfor rammebetingelser som er trygge nok til at vi ender opp et litt annet sted enn før vi begynte diskusjonen. Det handler også litt om å ønske det fremmede velkommen. Det kunststykket synes Leo Ajkic og jeg at vi skal strebe etter å mestre.
Signert, publisert i Hamar arbeiderblad den 17. februar 2017
Olavas rike 