Karianne redder verden – litt

For noen år siden kjøpte jeg min første elbil. Strengt tatt var den registrert som en elektrisk motorsykkel. Den var ikke så mye større heller. Den var faktisk omtrent så liten at en av mine beste venner knakk av latter de gangene jeg kjørte forbi henne og vinka blidt. Den var såpass liten at jeg har fått tilsendt et bilde fra en kollega, som hadde plassert hunden foran, slik at han kunne vise akkurat hvor liten og antageligvis latterlig den så ut. Jeg var veldig glad i den elbilen. Indiskprodusert og med eget lite varmeanlegg som gikk på diesel. Jeg tålte godt å bli ledd av, for jeg satt i den og kjørte, mens jeg tenkte at jeg redda verden bare bittelitt. Samtidig som jeg sparte masse penger på å ikke kjøpe bensin, de fem literne med diesel holdt lenge for å varme opp minibilen på vinterstid.

Det hele starta kanskje med sortering av glass og metall i en kommune nær Oslo, som var mye seinere ute med kildesortering enn Hamar. Naboen sukka og prusta og kunne ikke skjønne at jeg skulle bruke så mye tid på noe som hjalp så lite.

For sånn er det, jeg er en av de rare damene som står i butikken og skanner varene for hormonforstyrrere med den fine appen Forbrukerrådet har laget. Ungene mine får ikke Oreokake til bursdagen sin, fordi Oreokjeksen er full av palmeolje. Mannen har begynt å sjekke han også, for det er nok litt slitsomt å komme hjem og få beskjed om at shampoen har parabener og andre dumme ting jeg ikke vil ha ut i Mjøsa, eller at kanelbollene og kokosbollene alle sammen er proppa med palmeolje.

Etter hvert vet jeg hvilke varer jeg trygt kan kjøpe. Svinekjøttet kommer fra en økolykkelig gård på Svartskog, der dyra har det godt og kjøttet smaker deretter. Grønnsakene kommer fra en økologisk biodynamisk gård på Stange, melet også innimellom.

Hvorfor bruke så mye tid på noe som gjør så lite monn i det store bildet? Hver nordmann slipper i snitt ut 10 tonn CO2. Vi er heldige og har mye vannkraft, som gjør at vi har minimale CO2-utslipp fra produksjon av elektrisitet. Ifølge Miljødirektoratet er de største kildene våre for utslipp av klimagasser fra olje- og gassvirksomhet, transport og industri. Vi slipper ut nesten åtte ganger mer enn lavinntekstland som for eksempel Bangladesh og Somalia. Vi er et reisende folkeferd, hver og en av oss reiste i snitt 7 enkeltturer med fly i 2013, reisene med fly har økt mye de siste ti årene ifølge Eurostat.

Det er lite det jeg gjør, men det er noe som fint går an å dytte inn i hverdagen, sammen med alt det andre. Etter en stund vet jeg godt hva slags kosmetikk og shampo jeg kan kjøpe, uten å sjekke lister. Jeg vet at Oreokjeksen er full av palmeolje, og fordi nordmenn er opptatt av den oljen, har flere og flere kommet med palmefrie varer. Vi kan trygt spise Kvikklunsj til påske og det er takket være forbrukernes påvirkning. Her på Hedemarken kryr det av økologiske gårdsbruk og vi kan fint kjøpe grønnsaker som smaker godt og som ikke er spesielt mye dyrere enn de vi får i butikken.

Nordmenn er flinke til å reise, kanskje gir det oss en sjanse til å finne ut av hva i all verden du skal lage av et hokkaidogresskar dyrka i Stange. Vi er allerede drilla i å kildesortere, Hedmarkingene var blant de første i Norge til å sortere avfallet sitt hjemme og på den måten ta vare på miljøet, ifølge Sirkula. Vi begynte i 1996. «Mat-til-gris» var faktisk en OL-idè, vi sorterte ut matavfallet og brukte til grisefor. Å reise er en måte å bli kjent med resten av verden. Men kanskje kan vi reise litt oftere med tog? En togreise fra Roma til London for noen måneder siden, ga meg en helt annen følelse av forflytning enn jeg har hatt på lenge. Å kjøre gjennom italienske skilandsbyer, franske skoger og under sjøen til jeg «landa» i London, var fint.

Vi har skomaker og skredder i nærheten. Det er lokal næring, som det er viktig å støtte. Det er tilfredsstillende å kunne bruke yndlingsskoa enda litt lenger med ny glidelås, eller å få sydd om kjolen slik at den passer enda noen år.

Slitsomt? Det kommer jo varer med nye dumme ting, siloksaner som truer Mjøsa for eksempel. Siloksaner er en stor gruppe stoffer som er mye brukt, men i følge Miljødirektoratet, vet vi ikke helt hva som skjer når siloksanene havner i miljøet. Norsk institutt for vannforskning fant i 2010 og 2012 at siloksanene oppkonsentreres i næringskjeden i Mjøsa. Så da følger jeg litt med det også.

Noen ganger kan det være provoserende å traske bak meg i butikken, mens jeg leser gjennom den ene innholdslista etter den andre, jeg skjønner det. Men det handler ikke så mye om hva vi ikke klarer å gjøre, men hva vi klarer. Dårlig samvittighet er det liten vits å ha. Dette er de tingene jeg klarer å få til og jeg er fornøyd med det. Jeg kjører ikke lenger rundt i den fine lille elbilen, ingen ler av meg når jeg kommer i Nissan Leaf, liksom. Men jeg tålte latteren fint, for jeg synes vi alle skal redde verden – litt.

Signert, publisert i Hamar arbeiderblad 20. januar 2017

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s