Jeg er glad i å jobbe. Ja, jeg er opptatt av jobben min og at den skal gi mening. Hvordan den gir mening, er helt sikkert noe annet for meg, enn for eksempel for deg. Eller kanskje har du ikke jobb. For min del er det slik at hvem jeg er, henger sammen med hva jeg jobber med. Jeg vil ikke kjede meg, men jeg vil heller ikke ha det altfor travelt. Det er alltid overhengende viktig at de tingene som utføres betyr noe i en større sammenheng og helhet.
Jeg bruker mange timer hver dag på jobb og identifiserer meg med det jeg gjør. I sosiale sammenhenger er det jo ofte det vi spør om, eller blir spurt om, når vi møter nye mennesker. «Hva jobber du med, da?» Da er liksom praten i gang. Hvis du har en jobb. Hvis du ikke har en jobb, vet jeg kanskje ikke helt hvordan jeg skal følge det opp. Kanskje blir det litt stille og så spør jeg om noe annet.
Ved utgangen av mars 2017 var det, ifølge NAV, 200.400 personer registrert med nedsatt arbeidsevne i Norge. Det er seks prosent av befolkningen i alderen 18 til 66 år. 321.300 personer mottar uføretrygd. Det utgjør 9,5 prosent av befolkningen mellom 18 og 66 år. Bak tallene er det mennesker. Mennesker som kanskje jobber hardt for hverdagen sin og for at den skal gi mening og ha kvalitet. Det er lett å glemme når vi leser nyheter om hvor mange som ikke deltar i arbeidslivet, eller når vi se på TV at antall unge mennesker som ramler utenfor arbeidslivet, øker. Da er det ekstra viktig å se menneskene bak tallene. De som ikke har et valg når det gjelder hva slags jobb de vil ha, de som ikke har muligheten til å identifisere seg med jobb og arbeidsliv i det hele tatt.
Derfor ble jeg så glad da en venn fortalte hva hun pleier å spørre folk om, når hun møter nye mennesker. Hun hadde tenkt på det samme som meg, det er ikke gitt at alle kan svare på spørsmålet «Hva jobber du med». Men spør du i stedet «Hva er du opptatt av?», så er vi jo alle opptatt av noe.
Kanskje har vi en hage vi jobber med, for å skape en liten verden av blomster og planter. Kanskje er vi opptatt av å være til hjelp for andre gjennom frivillig arbeid. Kanskje er vi opptatt av velferdspolitikken og hvordan den skal bli best mulig for flest mulig. Kanskje er vi opptatt av barnebarna, som vokser, blir flere og som synes besteforeldre er fine å ha. Kanskje er vi opptatt av siste nytt på strikkefronten. Kanskje er vi opptatt av miljøet og økologisk mat. Kanskje er vi opptatt av jobben vår. Kanskje er vi opptatt av at ungene våre skal være trygge og ha en god skolehverdag.
Vi er opptatt av det som gir mening for oss, og det er vi uavhengig av om vi er i jobb eller ikke. Jeg vil også bli spurt om hva jeg er opptatt av. Det er en fin måte å starte en samtale og bli litt mer kjent med sidemannen du nettopp har hilst på for første gang.
Egentlig synes jeg det er et spørsmål vi kan bruke i mange sammenhenger. Bare tenk på naboen du ikke kjenner når du kommer til et nytt sted. Familien som nettopp er bosatt i en ukjent kommune, i et nytt land. Foreldrene til klubbkameratene til poden, som har begynt å spille fotball.
Kanskje er de opptatt av ting du ikke ante at folk kunne være opptatt av, eller de er opptatt av noe av det samme som du er opptatt av. Kanskje har de tenkt på det på en helt annen måte og fra en helt annen innfallsvinkel. Kanskje er de opptatt av noe av helt andre grunner enn du er. Jeg tipper vi ville fått mange fine svar.
Vi ville helt sikkert fått svar som utfordrer egne tanker og meninger. Noen svar får oss kan hende til å vakle i hvordan vi identifiserer oss med ulike situasjoner og hendelser. Å spørre om hva andre er opptatt av, kan noen ganger åpne opp for det ukjente. Det er jo egentlig litt godt og ganske behagelig å være opptatt av strikking, hagearbeid, familie og venner. Jeg innrømmer det gjerne. Det er ikke alltid jeg er klar for å stille ukjente mennesker spørsmål om hva som opptar dem. For da må jeg ta imot svaret. Og jeg må ganske sikkert si noe om hva som er viktig for meg.
En ting som er viktig for meg er at folk som kommer hit, fra for eksempel krig og uro, de skal bli møtt med omsorg, interesse og dyttehjelp inn i det hedmarkske. Ifølge Statistisk sentralbyrå er vi blitt mer skeptisk til innvandring. Flere mener også at innvandrere er en kilde til utrygghet i samfunnet. I 2016 innvandret det 16.423 mennesker til Hedmark. Av nesten 200.000 innbyggere, var det altså litt over 16.000 nye innbyggere.
Det er folk bak disse tallene også. Folk som har kommet til Hedmark og som skal bo og leve. Vi vet ikke hva de er opptatt av og de er ukjente for oss. Derfor er jeg opptatt av at vi må spørre «Hva er du opptatt av?». Selv om jeg synes det er litt skummelt, skal jeg spørre – i middagslaget, til familien som blitt bosatt i nærheten, på konferanser, til noen jeg ikke kjenner.
Signert, publisert i Hamar arbeiderblad den 19. mai 2017
Olavas rike 