#jatilbibliotek

Fredag 1. september var det nasjonal bibliotekdag. Jeg er opptatt av bibliotek og jeg er en smule subjektiv. Jeg er bibliotekar. Men jeg er like opptatt av bibliotek fra utsida, som bruker og låner. For det er slik at jeg synes bibliotek er viktig og det fyller en funksjon i livene våre, fra vugge til grav. Det er ikke så mange andre arenaer vi har med oss gjennom livet, som den arenaen bibliotek tilbyr oss.

Jeg var en av de som syntes det var fint når vi ruslet fra klasserommet og bort på biblioteket på Prestrud barneskole. Der fant jeg bøkene om Katitzi, sigøynerjenta, som var mye tøffere enn meg og som turte ting jeg aldri ville drømt om å gjøre. Der leste jeg bøker, som gjorde at jeg fikk lyst til å skrive og tegne fortellinger sjøl. I voksen alder, ser jeg vel at biblioteket skaffet meg en arena for tilgang til bøker og fortellinger jeg ikke nødvendigvis fant i bokhylla hjemme.

Da jeg en gang på begynnelsen av nittitallet søkte meg til bibliotek- og informasjonsstudier i Oslo, var det ikke fordi jeg tenkte at det passer fint, for jeg er jo glad i å lese. Det var nok en blanding av tilfeldigheter og muligheter for arbeid i samme by, etter studier. Tilfeldigheter kan ofte bli lykkelige valg. Etter over tjue år i bibliotekbransjen, kan jeg med hånda på hjertet si at jeg ❤ bibliotek og det bibliotekene kan være for oss. For det starter på barneskolen, med skolebiblioteket ditt. I Hamar er vi ganske heldige, vi har skolebibliotek ved hver skole. De har ikke spesielt gode budsjett, de har ikke bibliotekarer i fulle stillinger og de er nok ulikt drevet ved hver skole. Men de er der og tilbyr oss egentlig en viktig mulighet, de kan være aktive pådrivere i å gi ungene våre en god lesestart, en opplevelse av at ulike fortellinger kan skapes og leses på forskjellige måter.

På folkebibliotekene øker besøkene for hvert år. Da vi flytta til Hamar for en del år siden, kom vi fra en kommune hvor biblioteket lå i kjøreavstand. På Hamar kan vi gå. Så nå er lørdagsutflukten like gjerne til byen og biblioteket. Og minstemann møter bibliotekarer som viser vei til bøker som han kan like. De viser vei til bøker som vi kan lese for ham, eller som han kanskje kan klare å lese gjennom sjøl. Det viktigste av alt, er allikevel det at på biblioteket kan vi kose oss, det finnes ingen krav som må møtes. Vi kan bare være der, eller vi kan låne noen fortellinger med oss hjem.

Og så skjer det så mye på bibliotekene. Det er valgdebatt, det er litteraturscene, det er fortellerstunder og det er skaperverksteder. Det er mulighet for å komme og lese avis. Du kan kjøpe deg en kopp kaffe og gjemme deg i en sofa med høy rygg, du kan være alene sammen med andre. Arrangementene og aktivitetene i folkebibliotekene kan følge deg i livsløpet, på samme måte som litteraturen gjør det. Om du er interessert i bokprat og har litt lunsjtid til overs, er du nesten helt sikker på at du kan finne et bibliotek ikke for langt unna med bokpratere. Og har du unger i skolen, så kan det godt hende de har hatt bokpratere fra folkebiblioteket på besøk, som forteller om bøker akkurat du kan lese og like.

Visste dere at på Hamar finnes det superbibliotekarer? De befinner seg på Hamar katedralskole. De to superbibliotekarene som er på Katta, kaller seg med rette nettopp det og er fulle av energi og drivkraft. Den bruker de blant annet til å lage lesekafè for elevene en gang i uka. Der kan elevene komme, sette seg og ta en kopp te, spise litt frukt – og lese. Det blir en annen vei inn til ordene og lesinga, enn den rent faglige. Og den veien kan være vel så viktig og motiverende – også for den faglige læringa som skjer på skolen.

Men bibliotekene er avhengig av at brukerne krever noe av dem. Det er kanskje rart, når de ofte skårer høyt i kommuneundersøkelser og studiebarometere. Men det er sant. Skolebibliotekene trenger at du som foresatt krever at biblioteket på skolen ungene din går på, faktisk er en aktiv del av skolehverdagen. Folkebibliotekene trenger at du som bruker og innbygger krever gode åpningstider, kompetente ansatte som kan hjelpe deg og at de har relevant innhold. Fagbibliotekene trenger studenter og ansatte som krever at biblioteket er en levende del av fagmiljøet, og at du får god veiledning og støtte i studieløp, arbeid og forskning.

Så på jobb, forrige fredag, gikk jeg rundt og hilste på studenter. Jeg spurte om de visste at det var nasjonal bibliotekdag og så fortalte jeg om hva biblioteket kan være og hva det kan bety for en student i løpet av studieløpet de skal gjennom. En tidligere kollega av meg sa det slik da han gikk av med pensjon: «Biblioteket er universitetets skuldre, det skal støtte deg.» Biblioteket er rett og slett skuldrene dine, de du kan støtte deg på, hvile deg på og som kan hjelpe deg til å komme deg opp i høyden. Biblioteket kan gi deg leseropplevelser, veilede deg til kunnskapen, gi deg muligheten til å håndtere søkingen etter kunnskapen sjøl, eller rett og slett sette deg ned et litt annet sted enn der du begynte. Er det rart jeg ❤ bibliotek?

Signert, publisert i Hamar arbeiderblad den 8. september 2017