Jeg har vært i Trumplandet. Før jeg reiste, hadde jeg en diskusjon både med meg selv og med andre. Jeg har fulgt med på valgkamp, jeg har fulgt med på hvordan presidenten velger å styre landet etter valget og jeg har vært oppbrakt over flere av de avgjørelsene han har tatt på vegne av USA. Faktisk så finner jeg noen av de avgjørelsene han har tatt, så hårreisende, at jeg aldeles ikke var sikker på om jeg syntes det var riktig å reise denne gangen.
Nordmenn var interessert i valget i USA. Vi fulgte med på sosiale medier, avisene skrev mye om valgkamp og TV-sendingene var mange og detaljerte. Noen av oss kjenner kanskje flere amerikanere og fikk også valgkampen servert gjennom deres øyne. Jeg gjør det. Jeg kjenner en del amerikanere. Mange av dem deltok i meningsutvekslinger i sosiale medier. Av amerikanerne jeg kjenner, er det flere som stemte Trump. Det var utfordrende på flere måter. For dette er folk jeg har kjent i mange år, noen jeg kjenner litt og noen som er gode venner. Det er komplett uforståelig for meg at det finnes folk som kan være enige i politikken Trump står for, og det ble ekstra utfordrende å gå inn i den uenigheten, når det gjaldt folk jeg bryr meg om. En av Trumpvelgerne jeg kjente, startet en diskusjon hvor hun ba alle om å si sin mening. Men hun ba også alle om å vise respekt for andres meninger. I den diskusjonen var motsetningene store og uenighetene nesten uoverkommelig, men nesten alle gjorde som hun ba om, de la fram sine meninger på en saklig måte og med et ønske om å få andre til å forstå og kanskje skifte mening.
Så vant jo Trump valget. Og siden har han blitt tatt i å ha et kvinnesyn jeg mener er avskyelig og ødeleggende. Han vil bygge en mur mot resten av det amerikanske kontinentet, i hvert fall den delen hvor de fattigste og mørkeste bor. Han gjør amerikanere med muslimsk tro til annenrangs borgere og han har vedtatt at folk med statsborgerskap fra land som Iran, Irak, Syria, Sudan, Somalia, Libya og Jemen ikke skal få innreise. Han sparker det meste av kritiske røster og tvitrer sine avgjørelser i hytt og pine. Hvordan kunne jeg forsvare å dra til et land med en leder jeg misliker så sterkt og som har klart å få USA til å falle på demokrati-indeksen, slik at landet ikke lenger er blant verdens ledende demokratier?
Mange amerikanere er like fortvila. De er i ferd med å miste helseforsikringer de sårt trengte, de opplever at naboer blir mistrodd som ekte amerikanere og de fortviler over klimapolitikken som vedtas. De bor i et land hvor de misliker, eller til og med føler seg maktesløse over sin egen ledelse.
Men det gjør jeg også. Jeg skulle likt å si at det Trump nå gjør, er så ulikt Norges ledelse gjør. Men jeg synes at det er hårreisende at Norge sender unge mennesker tilbake til krigsherja land. Jeg synes det er fortvilende at nordmenn som er født i land som ikke er ”gode nok” for en stund siden sto i fare for å miste fødested i passene sine. Vi bygger ikke en fysisk mur, men vi gjør vedtak som fører til at muren er der, jeg bor i et land med en politisk ledelse som ikke vil dele på godene vi har og som ikke ønsker å se flyktninger og innvandrere i et globalt perspektiv. Jeg har vært så sinna og fortvila at jeg har sendt personlig høringssvar på endringer i utlendingslovgivningen – det ble sågar kalt for innstramninger, for å fjerne all tvil om hva man ønsket å gjøre.
For enslige mindreårige asylsøkere – som etter en barnesensitiv vurdering anses for å ha behov for beskyttelse – ble det foreslått en ny regel som gir beskyttelse frem til fylte 18 år. Justis- og beredskapsdepartementet skrev at det da skulle foretas en ordinær vurdering av om utlendingen fyller vilkårene for beskyttelse eller opphold i Norge på annet grunnlag. Jeg skrev:
Det vil ha store konsekvenser om alle barn som kommer alene til Norge skal leve med årelang uvisshet om egen framtid og mulighet. Det vil påvirke både barna og det samfunnet de skal delta i. Om disse barna sikres permanent opphold og får rammebetingelser som er til beste for dem, vil de kunne delta aktivt i samfunnet når de blir voksne. Det er en gevinst, både for de barna det gjelder, men ikke minst for hele samfunnet og for oss andre som har hatt flaks og er født inn i trygghet, rikdom og med muligheter.
Jeg reiste til Trumpland med den visshet at det er mange sånne litt sinte og oppildna mennesker som meg der. Mennesker som gjør det de kan, på sin måte, for å stå opp mot en ledelse de er dypt uenige med. Da Trump vedtok å gå ut av Parisavtalen og ”si opp” miljøkampen, tok det ikke lang tid før flere store amerikanske bedrifter gikk ut i mediene og sa at de fortsetter klimaarbeidet og at de holder seg til Parisavtalens klimamål. Det gikk heller ikke lang tid før jeg så at enkeltindivider sa at de kom til å gjøre sitt beste for miljøet og at de skal prøve å gjøre det de kan, der de er.
Så mange av oss er ganske like. Jeg reiste til USA og møtte blant annet min venninne, Trumptilhengeren. Hun er et fint menneske. Det gir meg faktisk tro både på Trumplandet og Norge.
Signert, publisert i Hamar arbeiderblad den 16. juni 2017
Olavas rike 