Skip to content

Biblioteket ut til folket

oktober 23, 2013

Jeg har brukt fem år av mitt liv. Fem veldig usammenhengede år. Avbrutt av verdens fineste attpåklatt. Avbrutt av faglige veivalg. Men fullført. Med bruk av helger, svette og sverte (neida, jeg skreiv på PC, men det høres finere ut). Og så var eksamen bare fryktelig. Men jeg fullførte – og grein da jeg var ferdig. Men som sensor sa: «Den kan sikkert brukes av bibliotek» (ja, jeg tror han var litt nedlatende). Men kanskje kan den brukes av bibliotek. Og  kanskje er jeg klar for å begynne å bruke noe av det jeg synes jeg fant ut. Så får C’en stå seg. For det var det jeg var god for.

Så nå gjør jeg noe jeg egentlig ikke tør, jeg legger den ut. Eller – som den bibliotekar jeg tross alt er, jeg lenker til den i bibliotekkatalogen. Værsågod: Biblioteket ut til folket.

(Og så fikk jeg faktisk litt angst når jeg så den var utlånt fra biblioteket – Iiiiik)

 

På den kognitive rand

april 19, 2013

På søndag for ei uke siden sendte jeg avgårde oppgaven min på nytt til veileder. Jeg pakka sekken og reiste hjem fra hytta med dette studentregnskapet i sekken:

  • I løpet av de sju dagene jeg hadde bak meg , hadde jeg 3,5 timer i samme hus som mannen
  • I løpet av de ni dagene jeg hadde bak meg, hadde jeg 2 morgener, 2 kvelder hvor jeg rakk legging og 2 ettermiddager med legging sammen med minstemann
  • I løpet av arbeidsuka jeg hadde bak meg, hadde jeg tre dager i Bergen og mannen to dager i Tyskland.
  • To stykk unger hadde sendt bilder av blodige knær på telefonen. 
  • To helger med fullstendig eremittilværelse og maksimalt med skriving på oppgave på hytta. 

Jeg har en mann som er flink til å se de røde trådene. Så da han hadde lest gjennom oppgaven og sa at nå var den interessant og trådene var der, ja da var jeg mentalt i ferd med å nærme meg målet. Oppgaven kunne kanskje leveres inn før frist til og med?! Jeg sendte avgårde eposter om hvor og hvordan den skulle leveres og fikk svar. Svar fikk jeg også på eposten med oppgaven. Hvor veileder godt skjønte at jeg ikke hadde fullstendig overblikk. Som han sa: «Man befinner seg på den kognitive rand og forståelsen og overblikket kommer når oppgaven er levert og kunnskapen kan sette seg.» Sånn cirka sagt. Sånn ganske morsomt å sitere en mandag på jobb. 

Så var det mindre morsomt å lese eposten idag. For ifølge samme veileder er jeg like langt unna mål, som før studentregnskapet ble unnagjort. Jeg er ikke lenger på den kognitive rand. Jeg har tippa. Jeg har ingen ide om hvordan jeg skal makte å finne fram siste rest av ork og motivasjon for å få til det jeg må for å få oppgaven leveringsklar. Jeg har et ektefølt ønske om å tuppe veilederen et visst sted.

Jeg vil være mamma. Jeg vil være kjæreste. Jeg vil være venninne. Jeg vil sitte på kafe. Jeg vil rydde i klær og boder og hage. Jeg vil – og det er jo mitt valg. Jeg vet ikke hva jeg vil.

Men vin skal jeg ha – nå.

 

Forklare en fryktelig vanskelig ting på en enkel måte

april 13, 2013

Det er ikke så enkelt å forklare treåringen hvorfor jeg skal på hytta for andre helg på rad. Siden vi forlot den forrige helga har mamma vært borte i fem dager mer eller mindre i strekk. To dager hjemme og jeg skal avgårde igjen. Det gjør ikke så godt i hjertet og er ikke spesielt enkelt å forklare på vei hjem fra barnehagen. Å snakke om innspurt på masteroppgave for en treåring krever litt.

Mamma skal på hytta for å skrive. Jeg går på skole og skal gjøre lekser. Jeg gleder meg til jeg er ferdig med leksene sånn at jeg ikke trenger å dra vekk i helgene. Da kan jeg være sammen med deg.

Jeg gleder meg til jeg er ferdig med leksene.

Sånn er det.

huskeliste

Om det å være bortskjemt

april 1, 2013

For en liten stund siden var vi på middag hos svigerforeldre. Hele gjengen. Små og store. Det betyr god mat, prat og endel kaos. Det betyr vel også gjerne litt knall og fall og halvslitne unger. Særlig minsten.

Da middagen var spist og vi nærmet oss avslutning og avgang til hjem og seng, var tålmodigheten til en sliten treåring litt på minussida. Da må det til litt lirking for å få på klær og gjøre avgangen så hyggelig som mulig. Det var da kommentaren om at minsten nok er litt bortskjemt falt. Det var da jeg kjente at det er jeg helt uenig i og at jeg rett og slett ble litt fornærma.

Men så begynte jeg å tenke litt mer på det. Etter at unger var i seng og jeg kunne lufte fornærmetheten for mannen. Jeg ramsa opp både for meg sjøl og mannen at:

– ikke får’n lørdagsgodteri hver lørdag, kanskje bare noen knuslete rosiner

– ikke får’n dyre og nye klær, her arves det i store mengder

– ikke får’n hauger av leker

– det blir ikke mer av noe de andre fikk lite av og jaggu er vi nok nokså rammebetingete foreldre

– seffern er vi opptatt av å ikke være curlinforeldre og gi utfordringer tilpassa alder

Men det er jo min forståelse av å ikke skjemme bort. Kanskje er det sånn at min generasjon av foreldre legger noe annet i ordet bortskjemt enn mine foreldre og deres generasjon gjør? Jeg lurer nemlig litt på om det at vi:

– gjerne koser, klemmer og susser på’n

– bærer rundt på’n når han trenger litt tid og kos

–  sitter en god del på rompa på gulvet og brummer avgårde med biler og lar han ta tida vår framfor kaffepraten rundt voksenbordet

– lar’n få styre hvem som skal få klemme, bære og kose på ham

for dem betyr at han er litt bortskjemt? Isåfall er det helt greit at han er litt bortskjemt.

Hva legger du i ordet bortskjemt? Jeg vet jo at jeg spør nesten ingen. Men om du leser innlegget nå, eller om ti år – fortell meg det gjerne.

Bilde

Sengefilosofi

mars 22, 2013

Pappa er ute med kamerater på fredagskvelden. Mamma legger minstemann. Som savner pappaen sin.

Mamma: «Men når du våkner i morgen tidlig kan du komme opp i senga vår og hoppe opp i senga og på pappa. Så våkner han.»

Minstemann: «Men mamma da, pappa er ikke en trampoline.»

Neinei.

Små barn og store byer

mars 17, 2013

Vi har vært i storbyen, minstemann og jeg. Det er ikke hver dag og som Lars, fem år, alvorlig forteller: vi bor tross alt på landet. Da må jo en stakkar forte seg innom Body Shop, som ligger bare en snublefot unna togstasjonen.

Siden jeg mangler øyekrem og aldri kommer meg til Body Shop på landet, får jeg handle i storbyen! Damen bak disken klarer å selge meg «Youth drops» (!), selv om jeg tror hva jeg vil om dem. Men da hun prøver å selge meg BB-krem, takker jeg pent nei mens jeg prøver å holde oversikten over en treåring på ville veier i hyllene. «Kom tilbake en dag du har god tid, så skal jeg vise deg» sier den fortsatt hyggelige damen bak disken. «Det blir sånn cirka om fem år det, da», sier jeg.

Og så ler damen godt. Og synes jeg er veldig morsom. Og da kjenner jeg at det er godt å være morsom og få folk til å le godt.

Lars har dessuten løsningen på hele kremstyret. For som han sier: «Elias kan da bare få låne babykremen som jeg har stående hjemme». Så da kan BB-krem bare være BB-krem (hva er det egentlig?).

Tekstens viktighet

mars 15, 2013

Så var det kanskje et lettere hysterisk anfall over å ikke finne skisko til minstemann i dag tidlig som skulle lokke meg inn hit igjen. Jeg har lenge tenkt at skrivinga her ikke kan være helt over. Men jeg har levd med så mye annen skriving at jeg ikke har klart å skrive her i tillegg.

Skrivinga her begynte da de to største ungene var bikka 4-5 år. Hverdagen var travel, men jeg hadde ord som ville ut. Motivasjonen etterhvert var flerdelt. Å få lov til å dele tanker rundt det å vente på et barn vi ikke kjente. Å mene noe om det å jobbe i og med bibliotek. Å få en tekstlig arena for egne meninger og samtidig få noen meninger tilbake. Etterhvert ble det også ganske mange ord og tanker rundt studier.

Så kom minstemann, studier ble lagt på is og med det ble et ønske oppfylt mens et annet kanskje var i ferd med å dø.

Er det ikke rart? Hvordan ting blir som de blir?

Dagene er så fylt opp av arbeidshverdag, unger, unger, unger, hund, mann og ord. Joda, ordene og tekstene lever med meg, i meg og av meg. Men ikke her.

Det hysteriske anfallet i dag tidlig er et direkte resultat av et par uker med for mye å gjøre. Da jeg kom i barnehagen og skjønte at poden skulle ha skidag og at selv om vi prata om det kvelden i forveien – prata om å finne fram de skia, altså – så sto skia godt plassert et eller annet ukjent sted i uteboden. Snille snille snille barnehageansatte som sendte meg hjem med et «bare dra du, så kler jeg av minsten så lenge». Boden var en ugjennomtrengelig jungel av ting. Jeg går nesten alltid i høye hæler. Så jeg kan skryte av å ha klatra og balansert på både sykler, sykkelstyre, hyller, utebord, utebordbein (som forøvrig er ødelagt nå) og jeg kan også skryte av å ha hengt i takbjelker for å få tak i skiposene som henger oppunder taket. Skia lå der og jeg med dem etterhvert, sånn cirka et sted midt oppi alt. Stavene fant jeg ikke. Men jeg fant noen forløsende ord… Skiskoa var av en eller annen merkelig grunn ikke plassert sammen med de andre skiskoa inne på vaskeromsboden. På de smarte hyllene som mannen har snekra opp. Det er forresten ikke de andre skiskoa lenger heller. De ligger strødd utover i vaskeromsboden. Oppe på boden over badet lå de heldigvis. Sammen med mye annet som nå ligger henslengt omtrent utover hele boden over badet. Ordene som kom på vei ned stigen var ikke henslengte. De var rasende og aggressive og tårevåte. Fordi jeg kjente meg som verdens dårligste mor akkurat der og da. All den dårlige mammasamvittigheten som jeg ikke tror det er noen vits å ha, den kom veltende.

Jeg tåler godt et hysterisk anfall. Ihvertfall når det ender godt og poden får ski uten staver, sko som passer og har en fin uteskidag i vente. Jeg tåler godt at han ikke har brukt skia i det hele tatt når dagen er over. Han er fornøyd med å ha akt og kost seg ute.

Jeg er fornøyd med å være der jeg er med alle ordene mine. I en jobb jeg ikke hadde tenkt meg og med mange nok ord bak meg til å ha en masteroppgave som er sendt over til veileder, semesteravgift som er betalt slik at jeg kan melde meg opp til eksamen i mai. For med det er drømmen som var i ferd med å dø faktisk i ferd med å bli til allikevel.

Er det ikke rart? Hvordan ting blir som de blir?