Vi har sendt inn og møtt opp med skjemaer en rekke steder. For at sønnen skal få bosettingstillatelse, bli folkeregistrert og få norsk statsborgerskap. Samme hva vi har sendt inn, eller hvor vi har møtt opp, har mannen like blidt påstått at «vi er her for å søke om statsborgerskap, vi». Neida, må jeg si. Vi er her for å få den permanente bosettingstillatelsen, eller å få sendt inn flyttemelding. Statsborgerskapet får han nemlig når den endelige adopsjonsbevilgningen foreligger fra Bufdir, eller Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.
Så mannen flirte litt sjølironisk her om dagen da brevet kom i postkassa. «Nå er minstemann norsk statsborger!» Det betyr jo egentlig at vi kan skaffe poden pass og reise på tur! Oh, sooool, sooooommer og sanddyner. De lokker på meg, kjenner jeg. Veldig.
Fint med en liten realitetssjekk ned i lommeboka, da.
