Blackface og indianerdrakter

Jeg er nitten år gammel og på rundreise med andre på min egen alder. Vi er fra mange ulike land og dette året kan kanskje sammenlignes med folkehøgskole på farta. Det er snart jul og jeg er med på å ønske resten av gjengen velkommen til en passe stor by i Nederland.

I Nederland har de Sinterklaas som er den nederlandske versjonen av Sankt Nikolas. Sinterklaas er snill og i Ifølge fortellingene hjalp han fattigfolk med gaver. Sinterklaas er som julenissen med gaver. Når han deler ut gaver har han med seg hjelperen Swarte Piet. På wikipedia står det at Sankt Nikolas satte fri en ung slave som het Peter, som bestemte seg for å tjene Sankt Nikolas frivillig i stedet for å nyte friheten alene. I Store norske leksikon står det at mens Sankt Nikolas belønnet snille barn, ga tjeneren ris til de slemme.

Tilbake til 1990 og Helmond, i Nederland. Der er jeg og min sveitsiske venninne utkledt som Swarte Piet og vi har med oss en Sinterklaas. Vi gleder oss til å ta i mot de andre hundre vi reiser sammen med. De kommer fra over tjue ulike land og vi er en gjeng med ulik bakgrunn, ulike nasjonaliteter, ulike kulturer og religioner. Det er fryktelig morsomt å se alle igjen og se hvordan de ler av oss, tar imot godteri og klemmer. Vi forteller om tradisjonen for de som ikke kjenner den. Det er da jeg ser ansiktet til en av mine reisevenner. Og jeg skjønner noe jeg ikke har skjønt før da. For henne er jeg et bilde på en historie hennes familie har opplevd. Jeg blir et bilde på hvordan svart er skummelt. Jeg blir et slag i ansiktet hennes, fordi det for henne betyr noe at jeg har malt ansiktet svart, fordi det i historien til Sinterklaas ligger en historie om slaveri, undertrykkelse og latterliggjøring. For det var det hun så.

Vi satte oss ned og snakket om hva hun opplevde. For meg var det vanskelig å forstå. Vi hadde jo ikke ment noe vondt med det. Men en ting skjønte jeg – jeg kunne ikke annet enn å lytte til henne og respektere hennes tilbakemelding og tenke over den. Tenke godt over den og vurdere om denne hendelsen skulle endre på hvordan jeg gjorde noen av de tingene jeg gjorde. Jeg dro en klassisk blackface da jeg var nitten. Det gjør jeg ikke igjen.

Jeg har sagt neger. Før jeg fikk vite at det ikke kjennes greit ut for de som er mørke i huden. Jeg mente jo ikke noe vondt med det. Men jeg er nødt til å respektere at det er et ord som betyr noe som ikke kjennes greit for andre. Så jeg sier ikke det mer.

Ja, det er til indianerdrakta til Siv Jensen jeg vil. Vi har diskutert den fram og tilbake. Og egentlig burde nok være nok. Eller? Eller er det slik at vi faktisk bør ønske slike diskusjoner velkommen? Jeg mener det. Men diskusjonene må ta utgangspunkt i flere ting. Nei, det er ikke sikkert at Siv Jensen mente noe vondt med det, eller at det var noe mer enn et kostyme til et kostymeball. Men når noen sier ifra og tar til orde for at dette ikke kjennes greit for dem. Da har vi å lytte til de er ferdig med å snakke. Det gjør det ikke enklere å vite hva som er riktig eller galt, og kanskje er det ikke svart hvitt heller. Men ved å diskutere, får vi sjansen til å reflektere. Og det er alltid et greit utgangspunkt.

Jeg fikk for noen år tilbake tilsendt ei bok fra ei venninne. Boka hadde hun lest i sin barndom og ville at jeg skulle få den, slik at jeg kunne lese den for min yngstemann. Boka er fra 1959, er skrevet av Berit Brænne og tittelen er ”Tai-Mi: Tamar og Trines søster”. Den handler om adopsjon og jeg tror ikke det var så mange andre barnebokforfattere som skrev om temaet på den tida. Norsk bibliografisk leksikon beskriver Brænne og bøkene slik:  ”Hos Berit Brænne er det de gode intensjoner som styrer fremstillingen. Konflikter er ikke hennes tema, og heller ikke de tilpasningsvanskene som etter all sannsynlighet melder seg når ulike kulturer møtes.” Boka ble lest hjemme hos oss, for minstemann, som er født i samme land som Tai-Mi. Men jeg skal innrømme at jeg  ”oversatte” noe av innholdet For det høres ikke helt greit ut å lese: ”Hun er liten og nett med skrå øyne og sort, silkeglatt hår. Huden hennes er fløyelsbløt og ligner det fine, gule som er i stemorsblomster.” Å bli kalt gul er like lite greit som å bli kalt neger.

Skal vi kaste vekk alle de bøkene med ord vi ikke bruker lenger da? Skal vi la være å glede oss over ny og ukjent mat fra andre land? Blir det helt meningsløst å kjøpe klær på ferie? Vi leste alle tre bøkene i serien til Brænne. De var fine. Og det gikk helt greit å gjøre om på ordene jeg ikke ville lese. Eller forklare dem ut fra tid. Selvfølgelig kan vi starte nye tradisjoner som inneholder en miks av kjente og ukjente kulturer. Jeg bærer med stolthet min marokkanske jabador, som en venn har fraktet tilbake til meg. Det er når du får kjøpt samedrakt med høye hæler, at det kan være lurt å stoppe opp og tenke seg om – og høre etter. Når vi står i fare for å framstille stereotypier og overse at historien treffer andre på andre måter enn den treffer deg, at vi må stoppe opp og høre etter. Vi trenger ikke være enige, men vi skylder hverandre å lytte.

Signert, publisert i Hamararbeiderblad den 3. november 2017

 

 

Advertisements

Fire fine følgesvenner

Valgkampen er over for i år. Jeg har visst hva jeg skulle stemme hele tida, men det er allikevel interessant å følge med på debatter, diskusjoner og ordkamp. Nå tenker jeg vi trenger å trekke pusten litt og gå videre. Og vi trenger noen følgesvenner på veien. I valgkampen er hva du mener viktig, men hvordan du sier det, er viktigere. Kombinasjonen av hva du mener, hvordan du sier det og hvordan du lever etter det, må til. Derfor har jeg oppsummert valgkamp og politikk i fire fine følgesvenner du kan ta med deg videre.

VÆR NAIV
Gjennom valgkampen har vi gjentatte ganger hørt flere si det til hverandre, folk til politikere, folk til folk, eller politikere til folket – vi må ikke være naive. Å være naiv i den politiske debatten er ikke ment positivt. Vi må ikke tro at det kan gå godt om vi åpner for det andre vil stenge for. Fra folk til folk: «Hvorfor er nordmenn så naive med innvandring?» eller fra politiker til folket: «Veldig mange naive folk som svirrer rundt i Oslo». Du er naiv om du tror på noe annet enn meningsmotstanderen. Det er bare å lese gjennom noen kommentarfelt, eller ha hørt på en partilederdebatt, eller to. For i løpet av høsten har vi også lært at vi ikke skal stole på naive mennesker. Naiv er å være godtroende. Ifølge Store norske leksikon er du da barnlig, blåøyd og lett-troende. Akkurat det vi trenger å være framover en stund. Vi trenger å tro på det beste om hverandre. Samme hva du stemte på i år, eller om du lot være stemme. Møt naboen, kameraten, kollegaen, ekspeditøren, selgeren, eller hvem det måtte være, med litt god gammeldags blåøyd naivitet, litt barnlig godtroenhet. Forvent det beste. Vi trenger det alle sammen nå.

VÆR KRITISK
Det er ikke så enkelt å vite hva du skal tro på underveis i kampens hete. Og hett har det da vært i nyhetene til tider. Vi har til og med lurt på om alt kan være sant, eller er det rett og slett falske nyheter? Så vi må følge med og tenke sjæl, ikke tro på alt vi ser. Det er bare det at det koster litt å tenke og sjekke. Men vi kan ikke stoppe nå. Det er liksom nå det gjelder. Nå, og egentlig alltid. Så finn fram den kritiske tenkeren i deg og vit at det finnes hjelp. Norsk bibliotekforening har oversatt åtte enkle steg fra FactCheck.org – disse enkle hjelperne kan du bruke for å sjekke om det du leser på nett, holder mål.

  1. Vurder kilden din – klikk deg videre, undersøk nettsida og formålet
  2. Søk opp forfatteren – fins personen og er han eller hun troverdig?
  3. Sjekk datoen – deling av gamle nyheter er ikke alltid relevant for aktuelle hendelser
  4. Er du forutinntatt? – kan dine egne overbevisninger påvirke dømmekraften din?
  5. Fortsett å lese – sensasjonelle overskrifter generer klikk, hva er egentlig saken?
  6. Fins det kilder? – klikk på lenker, stemmer informasjonen overens med saken?
  7. Er det en spøk? – Merkelige saker kan være satire, sjekk forfatter og nettside for å utelukke
  8. Spør ekspertene – spør en bibliotekar, eller oppsøk en nettside for faktasjekk

LÆR FOLKESKIKK
I sosiale medier har det blitt diskutert minst like mye som i aviser og på TV. Det er ofte fryktelig å gå inn i kommentarfeltene og lese hvordan vi snakker til og om hverandre. Politisk diskusjon er intet unntak og intet tema er for lite eller stort, kommentarene kan bli mange og regelrett stygge. «Vi kan fjerne deg» er et av de snillere eksemplene. Det finnes de som ikke holder seg for gode til å mene at de som mener noe annet, like gjerne kan forsvinne, bli utsatt for det utenkelige, eller det som verre er. Folkeskikk gjelder uansett hvor vi er. Tenk på at du har familie, venner og bekjente som kan lese det du skriver. Kanskje ser de det ikke i dag, eller i morgen, men hva om de kommer over deg og det du skrev om noen år. Det du skriver blir stående der for alltid. Folkeskikken gjelder alltid, overalt.

FORVENT FOLKESKIKK
På samme måte som vi må lære oss folkeskikk, skal vi også forvente den. Fra alle, uansett alder, tid og sted. Da Tor Andre Johnsen, på sin facebookside, mente noe om den 17 år gamle ungdomspolitikeren Anujanmanyang Kathir, tok det ikke lang tid før politikere og vanlige folk, kjente og ukjente tok til motmæle og sa ifra at det ikke går an å skrive slike ting som «Hææ? Seriøst? Er det 1. april eller er det slik folk Ap satser på fremover?». Vi hadde flere eksempler på at politikere i kampen om velgerne, valgte å latterliggjøre motdebattanter, men i de fleste tilfellene så vi også at mange ba dem som tråkket over streken, om å tenke seg om, be om unnskyldning, eller å ordlegge seg på andre måter. Det skal vi fortsette med – å be folk oppføre seg.

Vi forventer folkeskikk fra andre. Det er bare det at vi må lære oss god folkeskikk, for å kunne forvente den av andre. Vi kan ikke være naive og godtroende, uten samtidig å være kritisk og vurdere hverandre, det vi leser og det vi ser til daglig. Følgesvennene jeg gir deg henger sammen. Ta med deg fire fine følgesvenner og det vil gå oss godt, tror jeg. Også etter valget.

Signert, publisert i Hamar arbeiderblad den 6. oktober 2017

#jatilbibliotek

Fredag 1. september var det nasjonal bibliotekdag. Jeg er opptatt av bibliotek og jeg er en smule subjektiv. Jeg er bibliotekar. Men jeg er like opptatt av bibliotek fra utsida, som bruker og låner. For det er slik at jeg synes bibliotek er viktig og det fyller en funksjon i livene våre, fra vugge til grav. Det er ikke så mange andre arenaer vi har med oss gjennom livet, som den arenaen bibliotek tilbyr oss.

Jeg var en av de som syntes det var fint når vi ruslet fra klasserommet og bort på biblioteket på Prestrud barneskole. Der fant jeg bøkene om Katitzi, sigøynerjenta, som var mye tøffere enn meg og som turte ting jeg aldri ville drømt om å gjøre. Der leste jeg bøker, som gjorde at jeg fikk lyst til å skrive og tegne fortellinger sjøl. I voksen alder, ser jeg vel at biblioteket skaffet meg en arena for tilgang til bøker og fortellinger jeg ikke nødvendigvis fant i bokhylla hjemme.

Da jeg en gang på begynnelsen av nittitallet søkte meg til bibliotek- og informasjonsstudier i Oslo, var det ikke fordi jeg tenkte at det passer fint, for jeg er jo glad i å lese. Det var nok en blanding av tilfeldigheter og muligheter for arbeid i samme by, etter studier. Tilfeldigheter kan ofte bli lykkelige valg. Etter over tjue år i bibliotekbransjen, kan jeg med hånda på hjertet si at jeg ❤ bibliotek og det bibliotekene kan være for oss. For det starter på barneskolen, med skolebiblioteket ditt. I Hamar er vi ganske heldige, vi har skolebibliotek ved hver skole. De har ikke spesielt gode budsjett, de har ikke bibliotekarer i fulle stillinger og de er nok ulikt drevet ved hver skole. Men de er der og tilbyr oss egentlig en viktig mulighet, de kan være aktive pådrivere i å gi ungene våre en god lesestart, en opplevelse av at ulike fortellinger kan skapes og leses på forskjellige måter.

På folkebibliotekene øker besøkene for hvert år. Da vi flytta til Hamar for en del år siden, kom vi fra en kommune hvor biblioteket lå i kjøreavstand. På Hamar kan vi gå. Så nå er lørdagsutflukten like gjerne til byen og biblioteket. Og minstemann møter bibliotekarer som viser vei til bøker som han kan like. De viser vei til bøker som vi kan lese for ham, eller som han kanskje kan klare å lese gjennom sjøl. Det viktigste av alt, er allikevel det at på biblioteket kan vi kose oss, det finnes ingen krav som må møtes. Vi kan bare være der, eller vi kan låne noen fortellinger med oss hjem.

Og så skjer det så mye på bibliotekene. Det er valgdebatt, det er litteraturscene, det er fortellerstunder og det er skaperverksteder. Det er mulighet for å komme og lese avis. Du kan kjøpe deg en kopp kaffe og gjemme deg i en sofa med høy rygg, du kan være alene sammen med andre. Arrangementene og aktivitetene i folkebibliotekene kan følge deg i livsløpet, på samme måte som litteraturen gjør det. Om du er interessert i bokprat og har litt lunsjtid til overs, er du nesten helt sikker på at du kan finne et bibliotek ikke for langt unna med bokpratere. Og har du unger i skolen, så kan det godt hende de har hatt bokpratere fra folkebiblioteket på besøk, som forteller om bøker akkurat du kan lese og like.

Visste dere at på Hamar finnes det superbibliotekarer? De befinner seg på Hamar katedralskole. De to superbibliotekarene som er på Katta, kaller seg med rette nettopp det og er fulle av energi og drivkraft. Den bruker de blant annet til å lage lesekafè for elevene en gang i uka. Der kan elevene komme, sette seg og ta en kopp te, spise litt frukt – og lese. Det blir en annen vei inn til ordene og lesinga, enn den rent faglige. Og den veien kan være vel så viktig og motiverende – også for den faglige læringa som skjer på skolen.

Men bibliotekene er avhengig av at brukerne krever noe av dem. Det er kanskje rart, når de ofte skårer høyt i kommuneundersøkelser og studiebarometere. Men det er sant. Skolebibliotekene trenger at du som foresatt krever at biblioteket på skolen ungene din går på, faktisk er en aktiv del av skolehverdagen. Folkebibliotekene trenger at du som bruker og innbygger krever gode åpningstider, kompetente ansatte som kan hjelpe deg og at de har relevant innhold. Fagbibliotekene trenger studenter og ansatte som krever at biblioteket er en levende del av fagmiljøet, og at du får god veiledning og støtte i studieløp, arbeid og forskning.

Så på jobb, forrige fredag, gikk jeg rundt og hilste på studenter. Jeg spurte om de visste at det var nasjonal bibliotekdag og så fortalte jeg om hva biblioteket kan være og hva det kan bety for en student i løpet av studieløpet de skal gjennom. En tidligere kollega av meg sa det slik da han gikk av med pensjon: «Biblioteket er universitetets skuldre, det skal støtte deg.» Biblioteket er rett og slett skuldrene dine, de du kan støtte deg på, hvile deg på og som kan hjelpe deg til å komme deg opp i høyden. Biblioteket kan gi deg leseropplevelser, veilede deg til kunnskapen, gi deg muligheten til å håndtere søkingen etter kunnskapen sjøl, eller rett og slett sette deg ned et litt annet sted enn der du begynte. Er det rart jeg ❤ bibliotek?

Signert, publisert i Hamar arbeiderblad den 8. september 2017

 

 

Avslutninger og begynnelser

Avslutninger og begynnelser har noe til felles. Nemlig at de kan være preget av gode råd. Dette året har jeg vært med på to avslutninger, en for de som går ut av ungdomsskolen og som skal i gang med videregående til høsten og en for avgangselever på videregående. For de som er ferdig med tre år på videregående er det nokså ymse hva de skal i gang med til høsten. Det er fint å være med på slike avslutninger, for de tar for seg både det som er ferdig og det som skal komme.

Felles for begge de avslutningsseremoniene jeg var tilstede på, var taler og utdeling av bevis på skolegangen. Det er ikke så lenge siden jeg hørte slike taler sist. Jeg har deltatt på en god del konfirmasjoner de siste årene, og noe som har gått igjen, er voksne som forteller ungdommen at verden ligger foran dem, med uendelig muligheter. Det er snakk om å klare å velge og gå akkurat den vegen som ender opp med akkurat den muligheten som passer deg best.

Derfor satt jeg halvveis og venta på førstemann som skulle nevne mulighetene, som skulle fortelle alle disse tiendeklassingene at det er nå det gjelder, verden ligger foran deg. Fortelle disse avgangselevene at mulighetene har ingen begrensninger, det er bare snakk om hvordan du velger å ta tak i dem. Det er ditt ansvar nå.

Men akkurat de gode rådene kom ikke denne gangen. I stedet sto det lærere, foran elevene, som fortalte dem hvor okei de er, at det var godt gjort å jobbe seg jevnt og trutt gjennom de tre siste årene med skolegang. De fortalte dem at godt ofte er godt nok og at det kan være vanskelig å velge. At de høyst sannsynlig kommer til å velge feil, tråkke feil, ombestemme seg, men at det er greit. For det er helt vanlig å ikke klare alt med en gang. Det hjelper å jobbe jevnt, det hjelper å stå på, men det er ingen livskrise om vegen svinger litt annerledes enn du eller de rundt deg hadde tenkt.

Det var så godt å høre omsorgen og stoltheten i lærernes tale, å høre dem skryte av ungdommer som i det store og det hele er flinke, reflekterte og arbeidsomme. Og det var godt å høre at de fikk med seg gode råd på vegen, som gjør det litt enklere å ikke ha alle svar og planer klare riktig ennå.
Godt er godt nok. Det er ingen skam å feile, egentlig kan du regne med at du gjør det. Finn din vei videre. Sett deg realiserbare mål, sa en av rektorene jeg hørte på. Kanskje litt kjedelig å ikke strekke seg etter månen, men kanskje godt også? For de realiserbare målene, de kan være de som gir deg mestring og et godt liv.

Etter taler følger utdeling av vitnemål på slike seremonier. I tre og en halv time satt vi og fulgte den ene etter den andre få et vitnemål. Og en klem – kanskje. De der klemmene, de er ikke så enkle for alle. De gode rådene, de kan du velge om du vil ta med deg eller ikke, de gode ordene du får også. Men den klemmen, den kan du ikke alltid velge. Og det er ikke sikkert verken avsender eller mottaker er særlig bekvem med å gi og ta den klemmen. Jeg så de gutta som heiv seg inn i en bjørneklem, jeg så de jentene som sto og grudde seg til det var deres tur, fordi de da måtte avvise den klemmen de kanskje kunne komme til å få og jeg så de som løste det greit og enkelt med å tydelig signalisere at håndtrykk og nikk var nok. Kanskje skal vi voksne som er ansvarlige for å lage disse avslutningene, være flinkere til å ta hensyn til at vi er ulikt lagd og at grensene våre for hva som føles behagelig, er ulik? Det er like greit å holde seg til det håndtrykket, det nikket og de orda. Det er egentlig en fin øvelse for hva som kommer, for de som skal ut i verden. Den verden som har en del muligheter, en del feiltrinn og en del prøving. Den verden som etter hvert skal bestå av et arbeidsliv hvor mangfoldet er stort og variasjonen i hvordan vi jobber sammen er bred. Allerede på avslutninga kan det være fint å ta hensyn til at vi er ulike og opplever for eksempler klemmer som alt fra hyggelig, uoverkommelig, skremmende, til helt greit.

Talene skal følge deg inn i det du begynner med til høsten. De skal hjelpe den kommende studenten på plass i leid leilighet og så må han egentlig gjøre resten sjøl. Jeg tror kanskje at foreldrene husker talene, de gode rådene og lykkeønskningene litt bedre enn studenten. Men det gjør ikke så mye. Viktigere er det at han og alle de andre unge menneskene som skal i gang med noe helt nytt, får akkurat nok hjelp til å komme i gang, skjønner at det er greit å be om hjelp innimellom og at de kommer til å tryne litt på vegen.

Og akkurat de rådene, de tenker jeg vi godt voksne kan ta med oss også. De funker fint i hverdagen for de fleste. Noen ganger er det greit å få akkurat nok hjelp til å komme i gang, eller fortsette med det vi skal, eller kanskje trenger vi litt hjelp til å avslutte noe. Uansett er det fint å kunne be om hjelp, livet og hverdagen går ikke alltid på skinner. Sånn er det for alle, og selv om det er slitsomt å måtte begynne på nytt, ta en omvei eller legge vekk planer, så er det i orden.

Signert, publisert i Hamar arbeiderblad den 11. august 2017

Hjernen i stabilt sideleie

Hjernen ligger i stabilt sideleie. Det er sommer. Øya mine skifter fra å se på lange strender, til blått hav og statusoppdateringer på sosiale medier som facebook, instagram og en tyvtitt innom det mer ungdommelige VSCO, for å sjekke ut hva unga legger ut fra ferien. Det de legger ut, ligner til forveksling på det alle andre legger ut. Det er en jevn strøm av bilder fra storbyferier, strandferier, solferier, teltturer, fjellturer og hytteturer. Det er mange bilder av god mat, laget på fine restauranter, over bålet og/eller på eget kjøkken. Det egne kjøkkenet befinner seg overalt i verden, fra det spanske du har lånt, til ditt eget, hvor du tilbringer ferien din.

Det er så deilig å la hjernen hvile og ta inn både fritid, ro og kranglinga til ungene. Jeg klarte akkurat ikke å gjøre meg ferdig med alt jeg hadde planlagt å gjøre meg ferdig med før ferien starta. Det er sånn det pleier å være, det er nesten sånn det skal være for at det skal kjennes at nå starter ferien, nå starter den tida hvor hjernen kan roe ned. Ikke alt er gjort, det venter når jeg kommer tilbake til høsten. Det venter, slik at jeg bare kan ta fatt – på nytt.

Nytt av året, er det derimot at jeg jobber på et studiested. Jeg hadde glemt hvor stille alt blir når studentene er ferdig med eksamener, når alle oppgaver er levert inn og biblioteket tømmes for alle de som sitter der fra klokka sju om morgenen til langt på kveld, med PCer og hjerner som vrenges. Biblioteket går fra å være et sted som summer av aktivitet, spørsmål og konsentrasjon, til å bli helt helt stille. Vi som er igjen skal gjøre oss og biblioteket klart for neste nye kull som starter opp til høsten – og for en gang skyld setter vi på radioen på det høyeste volumet, midt i lokalet, mens vi rydder i pensumbøkene. Resten av studiestedet stopper også, slik Norge stopper litt opp og sommeren skal få gjøre seg ferdig før vi skal i gang igjen.

Det er litt sånn overalt. Kontorganger, skoler og til og med Stortinget stopper opp i juli. Der hvor lydene er i konstant bevegelse resten av året, blir det overdøvende lydløst på en måte som er helt unik for den norske sommeren. Prøver du å ringe et offentlig kontor for å få hjelp til noe, for eksempel å få svar på hvordan du fyller ut byggesøknaden du må ha klar i september, så er det ingen å få svar fra. Og det er egentlig helt i orden.

Jeg kunne irritert meg over kontorer som står tomme og hjelp som ikke er der. Men jeg tror det er helt greit at vi lar oss forføre inn i sommeren og tidløsheten en liten stakket stund. Hjernen trenger å ligge i stabilt sideleie i de tre, fire eller fem ukene av året, som vi har sommerferie. Den sparkes tidsnok i gang, med utfordringer som hverdagskabal, nye jobber, ny skole, venner du ikke har møtt ennå, eller bare hverdagen. Hverdagen skal løses. Hverdagen skal løses på like ulikt vis som vi feirer sommeren og ferie.

Og vi er ganske flinke, synes jeg. Når jeg følger strømmen av ferie- og sommerbilder innimellom mine egne ferie- og sommerbilder, så er det en ting som slår meg – vi gjør det vi vil gjøre. Jeg heier på deg som tok toppen av Galdhøpiggen med hele familien. Det er sabla godt gjort! Jeg smiler til deg som koser deg glugg med god mat på cruisebåten i det Kaspiske hav. Jeg misunner dere som bestemte dere for å telte rett utenfor stuedøra og som dermed får utsikt over alle de flotte Lyngenalpene. Jeg synes det ser superdeilig ut med den stranda du har ligget på den siste uka, med boka og sola som utsikt. Jeg skulle gjerne vært med på den treretters middagen dere tok hos Brimi på Lom, etter Norge på kryss og tvers. Jeg håper grønnsakshagen min klarer seg like fint som din, den du har stelt så godt med i hele sommer, der du ferierer med masse besøk hjemme på egen veranda. Jeg gleder meg til å kunne sitte og se ut på regnet fra egen hytte, slik dere har gjort en hel, kanskje litt lang uke.

Nordmenn jobber ikke de lengste arbeidsukene, om vi sammenligner oss med andre rundt omkring i verden. Statistikk fra Organisasjonen for samarbeid og utvikling i Europa, OECD, viser at Norge ligger nær bånn i en sammenlikning med en del land i Europa og resten av verden. Men vi er visst ganske effektive, viser samme statistikk. Så det betyr ikke at vi ikke gjør vårt beste og at hverdagen er passe travel og at hjernen er på det meste av tida – for at vi skal klare oss best mulig i skole, studier, jobb og fritid. Derfor synes jeg du skal ta ferie med god samvittighet. Ta tak i tidløsheten, roen, kranglinga, utsikten, maten, boka, eller det du måtte trenge – for å kjenne at nå har du ferie.

Høsten kommer, den. Vær sikker. Hjernen kommer til å måtte karre seg opp fra det stabile sideleiet. Den kommer til å måtte gjøre seg klar, nok en gang. Med sommeren i bakhånd, kommer du helt sikkert til å være nokså klar for det som kommer.

Signert, publisert i Hamar arbeiderblad den 14. juli 2017

Trumplandet og Norge

Jeg har vært i Trumplandet. Før jeg reiste, hadde jeg en diskusjon både med meg selv og med andre. Jeg har fulgt med på valgkamp, jeg har fulgt med på hvordan presidenten velger å styre landet etter valget og jeg har vært oppbrakt over flere av de avgjørelsene han har tatt på vegne av USA. Faktisk så finner jeg noen av de avgjørelsene han har tatt, så hårreisende, at jeg aldeles ikke var sikker på om jeg syntes det var riktig å reise denne gangen.

Nordmenn var interessert i valget i USA. Vi fulgte med på sosiale medier, avisene skrev mye om valgkamp og TV-sendingene var mange og detaljerte. Noen av oss kjenner kanskje flere amerikanere og fikk også valgkampen servert gjennom deres øyne. Jeg gjør det. Jeg kjenner en del amerikanere. Mange av dem deltok i meningsutvekslinger i sosiale medier. Av amerikanerne jeg kjenner, er det flere som stemte Trump. Det var utfordrende på flere måter. For dette er folk jeg har kjent i mange år, noen jeg kjenner litt og noen som er gode venner. Det er komplett uforståelig for meg at det finnes folk som kan være enige i politikken Trump står for, og det ble ekstra utfordrende å gå inn i den uenigheten, når det gjaldt folk jeg bryr meg om. En av Trumpvelgerne jeg kjente, startet en diskusjon hvor hun ba alle om å si sin mening. Men hun ba også alle om å vise respekt for andres meninger. I den diskusjonen var motsetningene store og uenighetene nesten uoverkommelig, men nesten alle gjorde som hun ba om, de la fram sine meninger på en saklig måte og med et ønske om å få andre til å forstå og kanskje skifte mening.

Så vant jo Trump valget. Og siden har han blitt tatt i å ha et kvinnesyn jeg mener er avskyelig og ødeleggende. Han vil bygge en mur mot resten av det amerikanske kontinentet, i hvert fall den delen hvor de fattigste og mørkeste bor. Han gjør amerikanere med muslimsk tro til annenrangs borgere og han har vedtatt at folk med statsborgerskap fra land som Iran, Irak, Syria, Sudan, Somalia, Libya og Jemen ikke skal få innreise. Han sparker det meste av kritiske røster og tvitrer sine avgjørelser i hytt og pine. Hvordan kunne jeg forsvare å dra til et land med en leder jeg misliker så sterkt og som har klart å få USA til å falle på demokrati-indeksen, slik at landet ikke lenger er blant verdens ledende demokratier?

Mange amerikanere er like fortvila. De er i ferd med å miste helseforsikringer de sårt trengte, de opplever at naboer blir mistrodd som ekte amerikanere og de fortviler over klimapolitikken som vedtas. De bor i et land hvor de misliker, eller til og med føler seg maktesløse over sin egen ledelse.

Men det gjør jeg også. Jeg skulle likt å si at det Trump nå gjør, er så ulikt Norges ledelse gjør. Men jeg synes at det er hårreisende at Norge sender unge mennesker tilbake til krigsherja land. Jeg synes det er fortvilende at nordmenn som er født i land som ikke er ”gode nok” for en stund siden sto i fare for å miste fødested i passene sine. Vi bygger ikke en fysisk mur, men vi gjør vedtak som fører til at muren er der, jeg bor i et land med en politisk ledelse som ikke vil dele på godene vi har og som ikke ønsker å se flyktninger og innvandrere i et globalt perspektiv. Jeg har vært så sinna og fortvila at jeg har sendt personlig høringssvar på endringer i utlendingslovgivningen – det ble sågar kalt for innstramninger, for å fjerne all tvil om hva man ønsket å gjøre.

For enslige mindreårige asylsøkere – som etter en barnesensitiv vurdering anses for å ha behov for beskyttelse – ble det foreslått en ny regel som gir beskyttelse frem til fylte 18 år. Justis- og beredskapsdepartementet skrev at det da skulle foretas en ordinær vurdering av om utlendingen fyller vilkårene for beskyttelse eller opphold i Norge på annet grunnlag. Jeg skrev:

Det vil ha store konsekvenser om alle barn som kommer alene til Norge skal leve med årelang uvisshet om egen framtid og mulighet. Det vil påvirke både barna og det samfunnet de skal delta i. Om disse barna sikres permanent opphold og får rammebetingelser som er til beste for dem, vil de kunne delta aktivt i samfunnet når de blir voksne. Det er en gevinst, både for de barna det gjelder, men ikke minst for hele samfunnet og for oss andre som har hatt flaks og er født inn i trygghet, rikdom og med muligheter.

Jeg reiste til Trumpland med den visshet at det er mange sånne litt sinte og oppildna mennesker som meg der. Mennesker som gjør det de kan, på sin måte, for å stå opp mot en ledelse de er dypt uenige med. Da Trump vedtok å gå ut av Parisavtalen og ”si opp” miljøkampen, tok det ikke lang tid før flere store amerikanske bedrifter gikk ut i mediene og sa at de fortsetter klimaarbeidet og at de holder seg til Parisavtalens klimamål. Det gikk heller ikke lang tid før jeg så at enkeltindivider sa at de kom til å gjøre sitt beste for miljøet og at de skal prøve å gjøre det de kan, der de er.

Så mange av oss er ganske like. Jeg reiste til USA og møtte blant annet min venninne, Trumptilhengeren. Hun er et fint menneske. Det gir meg faktisk tro både på Trumplandet og Norge.

Signert, publisert i Hamar arbeiderblad den 16. juni 2017

Hva er du opptatt av?

Jeg er glad i å jobbe. Ja, jeg er opptatt av jobben min og at den skal gi mening. Hvordan den gir mening, er helt sikkert noe annet for meg, enn for eksempel for deg. Eller kanskje har du ikke jobb. For min del er det slik at hvem jeg er, henger sammen med hva jeg jobber med. Jeg vil ikke kjede meg, men jeg vil heller ikke ha det altfor travelt. Det er alltid overhengende viktig at de tingene som utføres betyr noe i en større sammenheng og helhet.

Jeg bruker mange timer hver dag på jobb og identifiserer meg med det jeg gjør. I sosiale sammenhenger er det jo ofte det vi spør om, eller blir spurt om, når vi møter nye mennesker. «Hva jobber du med, da?» Da er liksom praten i gang. Hvis du har en jobb. Hvis du ikke har en jobb, vet jeg kanskje ikke helt hvordan jeg skal følge det opp. Kanskje blir det litt stille og så spør jeg om noe annet.

Ved utgangen av mars 2017 var det, ifølge NAV, 200.400 personer registrert med nedsatt arbeidsevne i Norge. Det er seks prosent av befolkningen i alderen 18 til 66 år. 321.300 personer mottar uføretrygd. Det utgjør 9,5 prosent av befolkningen mellom 18 og 66 år. Bak tallene er det mennesker. Mennesker som kanskje jobber hardt for hverdagen sin og for at den skal gi mening og ha kvalitet. Det er lett å glemme når vi leser nyheter om hvor mange som ikke deltar i arbeidslivet, eller når vi se på TV at antall unge mennesker som ramler utenfor arbeidslivet, øker. Da er det ekstra viktig å se menneskene bak tallene. De som ikke har et valg når det gjelder hva slags jobb de vil ha, de som ikke har muligheten til å identifisere seg med jobb og arbeidsliv i det hele tatt.

Derfor ble jeg så glad da en venn fortalte hva hun pleier å spørre folk om, når hun møter nye mennesker. Hun hadde tenkt på det samme som meg, det er ikke gitt at alle kan svare på spørsmålet «Hva jobber du med». Men spør du i stedet «Hva er du opptatt av?», så er vi jo alle opptatt av noe.

Kanskje har vi en hage vi jobber med, for å skape en liten verden av blomster og planter. Kanskje er vi opptatt av å være til hjelp for andre gjennom frivillig arbeid. Kanskje er vi opptatt av velferdspolitikken og hvordan den skal bli best mulig for flest mulig. Kanskje er vi opptatt av barnebarna, som vokser, blir flere og som synes besteforeldre er fine å ha. Kanskje er vi opptatt av siste nytt på strikkefronten. Kanskje er vi opptatt av miljøet og økologisk mat. Kanskje er vi opptatt av jobben vår. Kanskje er vi opptatt av at ungene våre skal være trygge og ha en god skolehverdag.

Vi er opptatt av det som gir mening for oss, og det er vi uavhengig av om vi er i jobb eller ikke. Jeg vil også bli spurt om hva jeg er opptatt av. Det er en fin måte å starte en samtale og bli litt mer kjent med sidemannen du nettopp har hilst på for første gang.

Egentlig synes jeg det er et spørsmål vi kan bruke i mange sammenhenger. Bare tenk på naboen du ikke kjenner når du kommer til et nytt sted. Familien som nettopp er bosatt i en ukjent kommune, i et nytt land. Foreldrene til klubbkameratene til poden, som har begynt å spille fotball.

Kanskje er de opptatt av ting du ikke ante at folk kunne være opptatt av, eller de er opptatt av noe av det samme som du er opptatt av. Kanskje har de tenkt på det på en helt annen måte og fra en helt annen innfallsvinkel. Kanskje er de opptatt av noe av helt andre grunner enn du er. Jeg tipper vi ville fått mange fine svar.

Vi ville helt sikkert fått svar som utfordrer egne tanker og meninger. Noen svar får oss kan hende til å vakle i hvordan vi identifiserer oss med ulike situasjoner og hendelser. Å spørre om hva andre er opptatt av, kan noen ganger åpne opp for det ukjente. Det er jo egentlig litt godt og ganske behagelig å være opptatt av strikking, hagearbeid, familie og venner. Jeg innrømmer det gjerne. Det er ikke alltid jeg er klar for å stille ukjente mennesker spørsmål om hva som opptar dem. For da må jeg ta imot svaret. Og jeg må ganske sikkert si noe om hva som er viktig for meg.

En ting som er viktig for meg er at folk som kommer hit, fra for eksempel krig og uro, de skal bli møtt med omsorg, interesse og dyttehjelp inn i det hedmarkske. Ifølge Statistisk sentralbyrå er vi blitt mer skeptisk til innvandring. Flere mener også at innvandrere er en kilde til utrygghet i samfunnet. I 2016 innvandret det 16.423 mennesker til Hedmark. Av nesten 200.000 innbyggere, var det altså litt over 16.000 nye innbyggere.

Det er folk bak disse tallene også. Folk som har kommet til Hedmark og som skal bo og leve. Vi vet ikke hva de er opptatt av og de er ukjente for oss. Derfor er jeg opptatt av at vi må spørre «Hva er du opptatt av?». Selv om jeg synes det er litt skummelt, skal jeg spørre – i middagslaget, til familien som blitt bosatt i nærheten, på konferanser, til noen jeg ikke kjenner.

Signert, publisert i Hamar arbeiderblad den 19. mai 2017