10. februar 2011

Denne posten skal jeg skrive fordi jeg tenker at en dag skal jeg vise den til minstemann. Jeg kunne jo skrevet den i en dagbok, lagt den inn i et album (og det kan det jo godt hende jeg gjør), eller latt den ligge og leve sitt stille liv på harddisken. Jeg legger den her, fordi jeg har tenkt å dele denne dagen også med alle som leser.

Jeg følger en blogg, som stadig utfordrer meg. Fordi hun som skriver den, skriver ekstremt åpenhjertig og autentisk om å adoptere. Hun har nettopp vært og hentet sitt tredje adoptivbarn, sitt sjuende (!) barn. I tillegg til å skrive, legger hun ut mange bilder fra det hun skriver om. Hjerteskjærende bilder av et barn som er røsket opp og ut av det livet det har kjent. Nydelig bilder av et barn, som sakte finner sin plass i familien og i deres hjerter. Jeg debatterer med meg selv, mens jeg leser, om jeg synes det er riktig å legge ut så private bilder. Ville jeg likt at bildet av fostermoren min lå ute på nett? Jeg vet ikke. Kanskje blir dette som en billedbok fra livet, som det er fint å se på sammen om noen år? Akkurat det bildet, er det noe av det såreste jeg ser. Allikevel klarer jeg ikke legge vekk teksten, ordene – og bildene.

Det jeg er sikker på, er at jeg ikke ville vært mitt møte med fostermor foruten. Bildene, de er allikevel forbeholdt albumet som er laget etter turen vår. Historien fra hentedagen har ligget lenge inni meg. Midt oppi det hele, klarte jeg ikke å formulere dagen. Det var for rått og for nære. I ettertid har dagene gått med til å være sammen med og hjemme med minstemannen, følge opp de to andre og egentlig bare alt det andre som tar tiden.

Dette er dagen, slik det var for meg.

Vi sier hadet til to store og farmor på hotellet. Det er rart. Vi vet ingenting om hvordan det vil være å komme inn døra med Elias om noen timer. Drosjen tar oss med til Holt. Vi har beregnet alt for god tid. Derfor begynner vi å rusle nedover gata, for å drepe litt av tida før vi faktisk skal inn dørene på Holt. Tankene raser, samtidig som om kroppen føles som om den er i et vakum. Det er sol. Vi kjenner den der vi går. Vi ser et par mødre med ganske store barn som henger i bæresæler på magen til mødrene. Men det er ikke sånn BabyBjörn. Det er sånn Ergo, som vi har kjøpt, og ungene sitter med ryggen mot magen og ser på verden rundt seg. De er ganske store, rundt to-tre år. Sterke mødre. Jeg tenker at jeg tror det er mer vanlig å bære ungene på ryggen, enn slik de gjør det. Vi krysser gata og går på den andre siden og opp tilbake mot Holt. Jeg husker ikke hva vi prater om. Noe. Vi er innom en liten butikk og kjøper et par minigaver til de to største.  Så krysser vi gata for å gå inn i bygningen og jeg kjenner at ingenting kommer til å bli som før. Det gjør vondt i magen.

I det vi skal til å åpne døra, blir den åpnet av ei dame i tjue(?)-tredve(?)årene. Hun smiler, ser oss og sier at hun ikke trodde jeg ville se så ung ut. Akkurat er det et kompliment som detter litt ned i et hode fullt av virvar. For jeg har tenkt en del på at jeg blir voksen mamma denne gangen. Og selv om det ikke kommer til å ha noe å si for hva slags mamma jeg blir, altså hvor ung jeg ser ut/ikke ser ut – så hjelper det litt akkurat der og da.

Han er så tung i kinnene idet vi kommer inn i det lille rommet. Han ser nesten litt ukjent ut, selv om vi har en del bilder av ham. Jeg tror det er kinnene og blikket. Han synes ikke dette er noe moro. Så møter jeg øynene til fostermor og skjønner at den neste timen ikke kommer ti å handle så mye om Elias. Den kommer til å handle om et menneske som skal gi fra seg et annet lite menneske. Et menneske som har elsket og tatt vare på mitt barn. Hun er nydelig og helt sønderknust. Og jeg har ikke språket ti å fortelle henne hvor takknemlig jeg for alltid kommer til å være. Sønnen hennes er også med. Han er rundt 13-14 år gammel og synes ikke dette er noe lett. Det er en tøff jobb å skulle være med på noe som det her. Elias vil helst sitte på fanget til fostermor. Holt-damen får ham til å leke litt på gulvet og jeg setter meg ned ved siden av og leker litt med ham. Jeg får så vidt lov. Ulf får lov til å holde ham litt. Jeg kjenner at jeg skal få lov til å være mammaen hans resten av livet mitt, jeg vil ikke ta tid fra fostermor. Vi får gaver, mange flotte gaver. Vi har med en gave og jeg overrekker den til fostermor med et khamsahamnida. Det kjennes fattig med det lille order. «Takk» sier liksom ikke nok. Så er timen gått, fostermor skal gå. Alt kjent forvinner ut av døra. Alt Elias husker og vet om er borte.

Vi blir fraktet ned heisen og ut på gata etter en liten stund. Elias er stille, tror jeg. Helt til bildøra på drosjen smeller igjen og bilen setter seg i bevegelse. Da gråter han, gråter og vrir seg panisk. Det er helt fryktelig. Men vi kan ikke gjøre annet enn å trøste, klappe, holde. Han sovner av utmattelse. Det er den lengste bilturen i mitt liv.

Tilbake på hotellrommet venter tre spente mennesker. Elias gråter og er utslitt. Mikkel og Jonas synes det er vanskelig. De hadde gledet seg til en søt, liten og blid lillebror. Ikke en som har det vondt, er redd og bare gråter. Selv om vi har forberedt dem på at slik ville det kanskje bli, så hjelper det ingenting. Jeg var også forberedt, men kroppen er nesten tom av utmattelse allikevel. De eneste gangene han roer seg, er når vi bærer ham på ryggen, eller magen. Så det gjør vi.

Dagen kollapser med oss. Ungene kommer seg tidlig i seng. Vi også. Jeg legger meg med Elias. Et helt lite liv ble knust idag. Han er vakker der han ligger i den store senga.

Det er historien. Den er tung å skrive, selv om det har gått et år. Jeg kjenner tankene, følelsen og kaoset komme tilbake. Jeg husker fremdeles de morgenene da Elias våkna og forsto at han fortsatt var et annet sted enn hjemme hos fostermor. Den såre gråten. Jeg husker de første smilene. Leken.Hvordan han koste seg i badekaret. Hvordan Jonas og Mikkel lekte med ham, holdt ham i hånda og hvordan de gjorde hele turen så utrolig mye lettere og bedre. For vi måtte gjøre barnevennlige ting, vi kunne ikke sitte inne hele dagen. Derfor fikk Elias sjansen til å sitte på magen til pappa og ta oss inn, sove og være med uten å måtte delta for mye.

Etter et år vet jeg fremdeles det jeg visste på hentedagen. Elias var elsket, han var tatt godt vare på og fostermor har gitt oss noe vi aldri kan takke for mye for. Det tror jeg er noe av grunnen til at han er glad i oss, han er glad i andre mennesker, han er glad i dyra sine og passer på at alle får et klapp eller en kos. Han er spesielt glad i å gi oss koser og susser. Han sier kort og konsist fra til fremmede om han ikke vil hilse på.

Det er derfor han kommer med et tilfreds ja på kveldene. Når han har lagt seg og jeg sitter ved siden av senga hans og sier: «Mamma er glad i deg.»

«Ja» ❤

Reklamer

4 kommentarer

  1. Tårene renner her jeg sitter.
    Du har tatt meg ca fire år tilbake i tid, da vi opplevde nesten det samme.
    Det er ett sterkt, vanskelig og til tider brutalt øyeblikk, og det eneste vi kan gjøre er å holde, trøste og kose.
    Og midt oppi det hele vil man bare gråte, for man syns det er så inderlig vanskelig å bare dra. Jeg er evig takknemlig ovenfor fostermor, som ga vårt barn all sin kjærlighet og omsorg – helt betingelsesløst!
    Klem

  2. Takk for historien. Tårene triller her og jeg gjenopplever alt langt inn i magen. Du får fram det rå og omveltende i det… Har sjøl ei tre år gammel lita «verdens fineste», hentet på andre siden av jorda for to år siden. Øyeblikket du beskriver har egentlig ikke ord, men du har fått fram alle følelsene igjen.. To år etter sitter jeg her, ydmyk og takknemlig for liten skatt og hennes første historie.

  3. Det er så sterke kommentarer som legges inn på akkurat denne posten. Jeg tenker det finnes mange fine barn og foreldre rundt omkring som starta sammen på en annen måte. Jeg leser alle kommentarer og takker for kloke ord tilbake ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s