Hver påske gjør jeg som mange andre, jeg drar på hytta. Jeg reiser vekk fra hverdagen og den raske takten. Men jeg reiser ikke til påskefjellet, jeg reiser inn i skogen og liker at våren viser seg utenfor hytteveggen. Det vil si at den viser seg ihvertfall nesten hvert år.
Jeg har lurt på hvorfor vi er så glade i hytta vår. Halvparten av alle nordmenn har tilgang på ei hytte. Du kan nesten alltid snakke med noen om hytta – om det er strøm, hva slags doløsning det er, er den vinterisolert, ligger den på fjellet eller ved sjøen. Jeg har ikke vokst opp med hytte sjøl. Allikevel begynte hyttedrømmen å vokse fram for noe år siden. Av en eller annen grunn kjente jeg at det å ha ei hytte ville gjøre en forskjell. På hytta kunne ungene sove i den samme senga hver gang vi var der, leke rundt omkring hytta og gå turer hvor vi kunne se etter dyrespor og plukke sopp, de kunne vokse opp med et kjent feriested som allikevel ville by på forandring og som ville tilby noe annet enn hverdagen. Så jeg lette på nettet og fulgte med på hytteannonser. Til slutt endte det med ei lita hytte i skogen. Billig nok, med strøm og sommervann – og en annen takt.
Jeg liker også å ta oppvasken på hytta. Å ta oppvasken på hytta tar ganske lang tid. Er jeg heldig, er det så fint vær i påsken at jeg kan ta oppvasken ute. Det viktigste med oppvasken er at jeg kan stå og tenke på alt og ingenting mens det jeg vasker blir reint. Det er fint. Jeg liker også at hytta er så liten at jeg kan sette meg ned og gjøre minst mulig, lese ei bok, se på tv, strikke eller bare sitte. Jeg liker hytta så godt at jeg til og med er blitt vant til hoggormen som titter fram – ofte ved påsketider – og flåtten som er et sikkert tegn på at varmen og sommeren er her. Katta lot seg erte et år og endte hos dyrlegen over natta. Allikevel nekta katta å komme fram da det var tid for å dra hjem fra hytta. Spillegal tiur har vi vært utsatt for også. De er store, kamplystne og livsfarlige. Vi beseiret den til slutt i samlet familieflokk og var skjelvne i flere timer etterpå. Jeg står ut med alt, bare fordi det er en del av hyttepakka, dessuten har det jo selvsagt blitt en del av hyttefortellingene vi serverer besøkende om og om igjen. Jeg er litt mer usikker på villsvin. Ifølge Østfold fylkeskommune har villsvin blitt en del av faunaen i fylket og jeg kan kanskje regne med å støte på en slik en, men jeg håper det ikke.
Og så har jeg ordnet meg verden beste påskedeal. I Sverige er ikke skjærtorsdag helligdag og derfor bruker mange nordmenn skjærtorsdagen til svenskehandel. Resten av familien reiser til Sverige og handler mat og godteri til påskeeggene, mens jeg blir igjen på hytta med hunden som ikke kan dra til Sverige og som nekter å være igjen alene på hytta. Så vi går tur. Når resten av gjengen kommer slitne tilbake etter flere timer på kjøpesenter, har hunden og jeg hatt noen timer i frisk luft. Den Sverigeturen er viktig, for enn så lenge blir hele familien med på påsketur. Enn så lenge er alle med på påskeeggjakt. Og alle er med på tur. Sekken må være fyllt med pølser, lompe og turkjeks. Vi må gå til et av de faste stedene og grille. Før vi går tilbake og gjør minst mulig alle sammen.
Jeg tror vi ligner ganske mye på de fleste andre som tilbringer påsken på hytta. Noen går på ski, noen står på ski, andre går turer. Når vi er ferdige med det, gjør vi ikke så mye. Vi spiller litt monopol, eller Ludo. Ofte avslutter vi før vi er ferdige og har kåret en vinner, mens stemninga fortsatt er passe god. Vi lager god mat og småsnakker mens vi spiser den. Noen bruker lang tid på oppvasken, mens andre setter den inn i oppvaskmaskina. Og så sitter vi stille, kanskje ved bålpanne, kanskje ved peisen.
Et par ganger har jeg blitt fortalt hvordan det er å være ny i Norge og bli med på hyttetur. Kort oppsummert fortoner det seg slik: Vi reiser avgårde med riktig (og viktig) oppakning, så går vi et stykke for å komme til hytta og når vi har kommet dit, tenner vi opp i ovnen og deretter spiller vi kort og gjør det samme som vi ville gjort hjemme. All den jobben for – ikke så mye. Jeg skjønner at det ikke gir umiddelbar mening. Begge ganger har jeg tatt meg selv i å prøve å forklare sjarmen ved det hele. Jeg vil så gjerne forklare hvorfor det føles så viktig å ha muligheten til å gjøre alt litt mer tungvint enn hjemme. Å ha muligheten til å tråkke ut av vanligheten og hverdagen, men samtidig dra til et annet hjemme og en annen slags dag.
Jeg vil aldri hjem fra hytta. Selv om det er deilig å komme tilbake til dusjen og rennende vann i alle springer. Selv om det er deilig med nett som virker og tv som viser alt det du vil se uten å være gnien på oppløsning eller nedlasting, så går jeg inn i fornektelse. Jeg fornekter arbeidsdagen som kommer etter påskeferien så godt jeg bare klarer. Jeg holder på hyttetakten selv etter å ha kommet hjem. Mens jeg vasker klær og rydder vekk påskepynt, prøver jeg å late som om påskeferien skal vare litt lenger og at hverdagstakten ikke er rett rundt hjørnet. Misforstå meg rett, jeg liker hverdagen godt. Når jeg bare er i gang, går det helt fint og det er faktisk helt greit å ramle tilbake til fast lunsjtid og blide arbeidskolleger.
Men det som er ekstra fint, er at den hyttefølelsen og hyttetakten, den henger litt igjen i noen dager. Den henger litt igjen i pulsen og i hjertet. Det er derfor jeg elsker hytta mi, og ja, den er min. Sånn innerst inne vet hele familien at jeg kan gi fra meg hus, bil og bil – men hytta mi får du aldri.
Signert, publisert i Hamar arbeiderblad den 21. april, 2017
Olavas rike 