Jeg er nitten år gammel og på rundreise med andre på min egen alder. Vi er fra mange ulike land og dette året kan kanskje sammenlignes med folkehøgskole på farta. Det er snart jul og jeg er med på å ønske resten av gjengen velkommen til en passe stor by i Nederland.
I Nederland har de Sinterklaas som er den nederlandske versjonen av Sankt Nikolas. Sinterklaas er snill og i Ifølge fortellingene hjalp han fattigfolk med gaver. Sinterklaas er som julenissen med gaver. Når han deler ut gaver har han med seg hjelperen Swarte Piet. På wikipedia står det at Sankt Nikolas satte fri en ung slave som het Peter, som bestemte seg for å tjene Sankt Nikolas frivillig i stedet for å nyte friheten alene. I Store norske leksikon står det at mens Sankt Nikolas belønnet snille barn, ga tjeneren ris til de slemme.
Tilbake til 1990 og Helmond, i Nederland. Der er jeg og min sveitsiske venninne utkledt som Swarte Piet og vi har med oss en Sinterklaas. Vi gleder oss til å ta i mot de andre hundre vi reiser sammen med. De kommer fra over tjue ulike land og vi er en gjeng med ulik bakgrunn, ulike nasjonaliteter, ulike kulturer og religioner. Det er fryktelig morsomt å se alle igjen og se hvordan de ler av oss, tar imot godteri og klemmer. Vi forteller om tradisjonen for de som ikke kjenner den. Det er da jeg ser ansiktet til en av mine reisevenner. Og jeg skjønner noe jeg ikke har skjønt før da. For henne er jeg et bilde på en historie hennes familie har opplevd. Jeg blir et bilde på hvordan svart er skummelt. Jeg blir et slag i ansiktet hennes, fordi det for henne betyr noe at jeg har malt ansiktet svart, fordi det i historien til Sinterklaas ligger en historie om slaveri, undertrykkelse og latterliggjøring. For det var det hun så.
Vi satte oss ned og snakket om hva hun opplevde. For meg var det vanskelig å forstå. Vi hadde jo ikke ment noe vondt med det. Men en ting skjønte jeg – jeg kunne ikke annet enn å lytte til henne og respektere hennes tilbakemelding og tenke over den. Tenke godt over den og vurdere om denne hendelsen skulle endre på hvordan jeg gjorde noen av de tingene jeg gjorde. Jeg dro en klassisk blackface da jeg var nitten. Det gjør jeg ikke igjen.
Jeg har sagt neger. Før jeg fikk vite at det ikke kjennes greit ut for de som er mørke i huden. Jeg mente jo ikke noe vondt med det. Men jeg er nødt til å respektere at det er et ord som betyr noe som ikke kjennes greit for andre. Så jeg sier ikke det mer.
Ja, det er til indianerdrakta til Siv Jensen jeg vil. Vi har diskutert den fram og tilbake. Og egentlig burde nok være nok. Eller? Eller er det slik at vi faktisk bør ønske slike diskusjoner velkommen? Jeg mener det. Men diskusjonene må ta utgangspunkt i flere ting. Nei, det er ikke sikkert at Siv Jensen mente noe vondt med det, eller at det var noe mer enn et kostyme til et kostymeball. Men når noen sier ifra og tar til orde for at dette ikke kjennes greit for dem. Da har vi å lytte til de er ferdig med å snakke. Det gjør det ikke enklere å vite hva som er riktig eller galt, og kanskje er det ikke svart hvitt heller. Men ved å diskutere, får vi sjansen til å reflektere. Og det er alltid et greit utgangspunkt.
Jeg fikk for noen år tilbake tilsendt ei bok fra ei venninne. Boka hadde hun lest i sin barndom og ville at jeg skulle få den, slik at jeg kunne lese den for min yngstemann. Boka er fra 1959, er skrevet av Berit Brænne og tittelen er ”Tai-Mi: Tamar og Trines søster”. Den handler om adopsjon og jeg tror ikke det var så mange andre barnebokforfattere som skrev om temaet på den tida. Norsk bibliografisk leksikon beskriver Brænne og bøkene slik: ”Hos Berit Brænne er det de gode intensjoner som styrer fremstillingen. Konflikter er ikke hennes tema, og heller ikke de tilpasningsvanskene som etter all sannsynlighet melder seg når ulike kulturer møtes.” Boka ble lest hjemme hos oss, for minstemann, som er født i samme land som Tai-Mi. Men jeg skal innrømme at jeg ”oversatte” noe av innholdet. For det høres ikke helt greit ut å lese: ”Hun er liten og nett med skrå øyne og sort, silkeglatt hår. Huden hennes er fløyelsbløt og ligner det fine, gule som er i stemorsblomster.” Å bli kalt gul er like lite greit som å bli kalt neger.
Skal vi kaste vekk alle de bøkene med ord vi ikke bruker lenger da? Skal vi la være å glede oss over ny og ukjent mat fra andre land? Blir det helt meningsløst å kjøpe klær på ferie? Vi leste alle tre bøkene i serien til Brænne. De var fine. Og det gikk helt greit å gjøre om på ordene jeg ikke ville lese. Eller forklare dem ut fra tid. Selvfølgelig kan vi starte nye tradisjoner som inneholder en miks av kjente og ukjente kulturer. Jeg bærer med stolthet min marokkanske jabador, som en venn har fraktet tilbake til meg. Det er når du får kjøpt samedrakt med høye hæler, at det kan være lurt å stoppe opp og tenke seg om – og høre etter. Når vi står i fare for å framstille stereotypier og overse at historien treffer andre på andre måter enn den treffer deg, at vi må stoppe opp og høre etter. Vi trenger ikke være enige, men vi skylder hverandre å lytte.
Signert, publisert i Hamar Arbeiderblad den 3. november 2017
Olavas rike 