Vi har hatt billettene en stund og midt oppi nok en rydderunde før en tom visning var vi litt slitne før vi suste inn til regntunge Oslo. Med dårlig tid i ryggen fant vi fram til den lille salen og gjorde oss klare for forestillingen «Det store bankranet». Det er alltid fantastisk å se egen unger være litt skeptiske til nye ting, men så forsvinne inn i handling og i stykket. Syngende unger og en godt sammensatt handling som ikke varte for lenge er en suksessoppskrift for de som har lyst til å introdusere ungene for operaen! Stykket gikk i Prøvesalen som er liten og fislete, men det glemte vi etterhvert!
Selvsagt måtte vi også gå på operaen. Langs de farlige avsatsene som er så små at reflekser er satt opp i ettertid. Ungene kjente og hoppet og så. Farlig eller ikke, det er et fantastisk bygg å gå på og se på.
Bare ikke fall for fristelsen som mor gjorde, og ta på de utrolig, men akk så alt for høyhelte skoene før du tråkker fram og tilbake oppå der…
Med litt mer energi i kroppen ruslet vi tilbake til bilen og kjørte opp mot Kampen. Mannen kan sine lukeparkeringskunster fortsatt! Eldstemann sa tørt baki bilen: «Dette kan ikke være en fin restaurant, det er jo bare leiligheter og hus rundt her». Vi har ikke byunger lenger, nei…
Kampen Bistro er perfekt med unger, det vet vi nå. Både mannen og jeg har vært der mange ganger, men aldri sammen med ungene. En enkel meny som skrives på tavla og så henges opp på veggen var nytt for begge gutta. Etter litt diskusjon valgte vi svinekam framfor uer, men tre av oss bytta ut krema potetsalat med polentaen som egentlig kom med fisken. Ungene fikk halve porsjoner. Ingen pølser og pommes frites på barnemeny i sikte! Heldigvis!
All mat forsvant og alle var klare for dessert. Det var rabarbrasuppe med panacotta og «sjokoladekake hvis vi var heldige». Vi spurte om det gikk ann at ungene var heldige og bare fikk kake, siden rabarbrasuppe desverre ikke er av favorittene. Det var de – og vi også. Ungene fikk et stykke sjokoladekake og en halv panacotta hver, «for dere må bare smake»! Vi fikk rabarbrasuppe, panacotta og et lite stykke kake på siden 😉 Mmmmmmmm! Og suppen var genial, vi endte opp med å dele den med ungene også, for det var rett og slett fersk rabarbra i sukkerlake. Veldig surt mot veldig søtt! Nabobordet spurte kelneren hva de hadde til dessert, kelneren svarte og Jonas som var på vei forbi bordet sa: «Veeeeldig godt». Jeg tror han solgte desserten inn hos naboene også 😉
Så reiste vi hjem til et hus som ikke fikk besøk denne gangen heller, men vi hadde en god stemning og selv om slitenheten sitter litt i ryggmargen både hos små og store – så tror jeg på kultur ut til folket! Både av kunstnerisk og smaksmessig art.
Olavas rike 