Avslutninger og begynnelser

Avslutninger og begynnelser har noe til felles. Nemlig at de kan være preget av gode råd. Dette året har jeg vært med på to avslutninger, en for de som går ut av ungdomsskolen og som skal i gang med videregående til høsten og en for avgangselever på videregående. For de som er ferdig med tre år på videregående er det nokså ymse hva de skal i gang med til høsten. Det er fint å være med på slike avslutninger, for de tar for seg både det som er ferdig og det som skal komme.

Felles for begge de avslutningsseremoniene jeg var tilstede på, var taler og utdeling av bevis på skolegangen. Det er ikke så lenge siden jeg hørte slike taler sist. Jeg har deltatt på en god del konfirmasjoner de siste årene, og noe som har gått igjen, er voksne som forteller ungdommen at verden ligger foran dem, med uendelig muligheter. Det er snakk om å klare å velge og gå akkurat den vegen som ender opp med akkurat den muligheten som passer deg best.

Derfor satt jeg halvveis og venta på førstemann som skulle nevne mulighetene, som skulle fortelle alle disse tiendeklassingene at det er nå det gjelder, verden ligger foran deg. Fortelle disse avgangselevene at mulighetene har ingen begrensninger, det er bare snakk om hvordan du velger å ta tak i dem. Det er ditt ansvar nå.

Men akkurat de gode rådene kom ikke denne gangen. I stedet sto det lærere, foran elevene, som fortalte dem hvor okei de er, at det var godt gjort å jobbe seg jevnt og trutt gjennom de tre siste årene med skolegang. De fortalte dem at godt ofte er godt nok og at det kan være vanskelig å velge. At de høyst sannsynlig kommer til å velge feil, tråkke feil, ombestemme seg, men at det er greit. For det er helt vanlig å ikke klare alt med en gang. Det hjelper å jobbe jevnt, det hjelper å stå på, men det er ingen livskrise om vegen svinger litt annerledes enn du eller de rundt deg hadde tenkt.

Det var så godt å høre omsorgen og stoltheten i lærernes tale, å høre dem skryte av ungdommer som i det store og det hele er flinke, reflekterte og arbeidsomme. Og det var godt å høre at de fikk med seg gode råd på vegen, som gjør det litt enklere å ikke ha alle svar og planer klare riktig ennå.
Godt er godt nok. Det er ingen skam å feile, egentlig kan du regne med at du gjør det. Finn din vei videre. Sett deg realiserbare mål, sa en av rektorene jeg hørte på. Kanskje litt kjedelig å ikke strekke seg etter månen, men kanskje godt også? For de realiserbare målene, de kan være de som gir deg mestring og et godt liv.

Etter taler følger utdeling av vitnemål på slike seremonier. I tre og en halv time satt vi og fulgte den ene etter den andre få et vitnemål. Og en klem – kanskje. De der klemmene, de er ikke så enkle for alle. De gode rådene, de kan du velge om du vil ta med deg eller ikke, de gode ordene du får også. Men den klemmen, den kan du ikke alltid velge. Og det er ikke sikkert verken avsender eller mottaker er særlig bekvem med å gi og ta den klemmen. Jeg så de gutta som heiv seg inn i en bjørneklem, jeg så de jentene som sto og grudde seg til det var deres tur, fordi de da måtte avvise den klemmen de kanskje kunne komme til å få og jeg så de som løste det greit og enkelt med å tydelig signalisere at håndtrykk og nikk var nok. Kanskje skal vi voksne som er ansvarlige for å lage disse avslutningene, være flinkere til å ta hensyn til at vi er ulikt lagd og at grensene våre for hva som føles behagelig, er ulik? Det er like greit å holde seg til det håndtrykket, det nikket og de orda. Det er egentlig en fin øvelse for hva som kommer, for de som skal ut i verden. Den verden som har en del muligheter, en del feiltrinn og en del prøving. Den verden som etter hvert skal bestå av et arbeidsliv hvor mangfoldet er stort og variasjonen i hvordan vi jobber sammen er bred. Allerede på avslutninga kan det være fint å ta hensyn til at vi er ulike og opplever for eksempler klemmer som alt fra hyggelig, uoverkommelig, skremmende, til helt greit.

Talene skal følge deg inn i det du begynner med til høsten. De skal hjelpe den kommende studenten på plass i leid leilighet og så må han egentlig gjøre resten sjøl. Jeg tror kanskje at foreldrene husker talene, de gode rådene og lykkeønskningene litt bedre enn studenten. Men det gjør ikke så mye. Viktigere er det at han og alle de andre unge menneskene som skal i gang med noe helt nytt, får akkurat nok hjelp til å komme i gang, skjønner at det er greit å be om hjelp innimellom og at de kommer til å tryne litt på vegen.

Og akkurat de rådene, de tenker jeg vi godt voksne kan ta med oss også. De funker fint i hverdagen for de fleste. Noen ganger er det greit å få akkurat nok hjelp til å komme i gang, eller fortsette med det vi skal, eller kanskje trenger vi litt hjelp til å avslutte noe. Uansett er det fint å kunne be om hjelp, livet og hverdagen går ikke alltid på skinner. Sånn er det for alle, og selv om det er slitsomt å måtte begynne på nytt, ta en omvei eller legge vekk planer, så er det i orden.

Signert, publisert i Hamar arbeiderblad den 11. august 2017