Hundeliv

Den lille hunden er ikke så liten. Faktisk akkurat passe knehøydestor. Med fine rynker i panna, høylydt jodling for de hun elsker og en utømmelig tålmodighet med husets andre toåring.

Men midt oppi det hele ble det litt mye for de to største barne- og dyrepasserne. Så hunden har blitt skeptisk til fremmede og matmor innser at det ligger mye trening på veien tilbake til en tryggere hund. Samvittigheten gnager ganske godt i skrotten, klikkeren og godbitene er framme igjen og vi trener daglig. Men enda vet jeg at vi sikkert skulle trent mer.

Bloggstatistikk

Det er faktisk veldig hyggelig når noen har søkt på “hentereise korea” og havnet på bloggen min. Da tenker jeg på hvor mange ganger jeg har søkt på lignende ord for så å havne rundt om i hele verden og lest om noen som møtte barnet sitt.

Om å være tilbake på jobb

Du vet du er tilbake i arbeidshverdagen og hverdagskaoset når slike meldinger tikker inn fra hjemmefronten:

Mamma, lilo tråkket i besjen sin og jeg glemte det også husket jeg og nå er lilo på badet og jeg sølte nudler i sofaen (mye)

Hva vet dere om de biologiske foreldrene da?

Jeg har øvd meg på å være småbarnsmamma siden februar. På å løpe etter en ettåring som har sånn passe kontroll på beina og retningen. På å redde ting unna lange fingre. På å le sammen med og over alle de morsomme innfall og gleder bare en ettåring kan ha. På å sove lite og ikke klare å la være å smile når ettåringen er like blid klokka seks om morgenen som klokka åtte. På å roe en hysterisk sinna og sprellende gutt når livet ikke ble akkurat sånn han ville – akkurat der og da.

En innmari stor og viktig del av livet mitt, med andre ord. Ettåringen har blitt to år og kan vise to fingre når vi spør hvor mange år han er. Han er blitt en av fem i familien. Han får skinne på hovedplass nokså ofte, men må også vike for to store som trenger å skinne litt innimellom. Jeg har gjort meg nye erfaringer. Både som tenåringsmamma (det blir en annen post), mamma til en tiåring med mange tanker (også en annen post?) og som småbarnsmamma, til en liten adoptert gutt.

For selv om det kjennes helt likt ut for meg, så ser minsten ikke helt ut som resten av oss. Jeg trodde jeg var forberedt på at det kom til å komme spørsmål jeg ikke hadde klare svar på. Men det var jeg ikke ikke. For de første gangene spørsmålene kom, kom de fra folk jeg ikke kjenner kjempegodt og i situasjoner jeg ikke forventa det. “Hva vet dere om de biologiske foreldrene?” “Hvor mye vet dere om bakgrunnen hans?” Gjerne idet hovedpersonen sjøl leker fornøyd rett ved siden av. Første gangen tenkte jeg raskt og svarte at om vi vet noe, så er Elias den første som har eierskapet og retten på den historien. Mannen sa at vi ikke skylder folk å fortelle noe, så nå har jeg et godt innlært svar, og serverer det hver gang. For spørsmålene fortsetter å komme. Jeg tror jeg mest av alt er blitt overrasket over hvor opptatt mange er av arv, genetikk og biologi. Kanskje fordi det aldri har interessert meg noe videre, men mest fordi jeg tenker at det naturlige vil være å ta seg tida med å bli kjent med ham de er så interessert i, for bare på den måten finner en vel ut hvem han er?

Jeg har ikke tenkt til å bruke masse tid på å bli fornærma, verken på vegne av meg selv, eller ham det gjelder. Men jeg har tenkt til å finne gode svar til den dagen han sjøl må svare på lignende spørsmål eller utsagn, for de kommer nok.

Og så er jeg innmari innmari glad for at de menneskene som er familie og venner – de spør ikke, fordi de heller tar seg tida til å bli kjent med minsten, som er akkurat like mye seg sjøl som de to andre gutta mine!

Om de tingene jeg gjorde – og de jeg ikke gjorde – i 2011

Jeg blogga minimalt.

Jeg var trebarnsmamma nesten gjennom hele året. I permisjon og med to store og en liten.

Jeg studerte ikke i det hele tatt.

Jeg klarte å begynne å strikke igjen på slutten av året.

Jeg strikke blant annet en vest i str 2 år. Slik ble den:

Jeg bakte mye til jul og lagde aktivitetskalender fordi vi hadde tid.

Jeg leste mange andre blogger.

Jeg hadde en del dårlig samvittighet for hunden.

Jeg erfarte at jeg må takle mange ulike spørsmål om adopsjon, i mange ulike situasjoner.

Jeg trente lite, men fikk svømt og løpt litt.

Jeg har spist middag på restaurant alene med mannen en gang.

Jeg ble førti, jeg ble eldre enn mammaen min noensinne fikk bli.

Til neste år håper jeg på en god balanse mellom jobb, barn, mann, hund og kanskje kanskje studier.

Ikke mer, ikke mindre.

Tilknytning og barnehage

Vi har startet med “to dager i uka-barnehage”. Rett etter avgjørelsen om å sende inn søknad leste jeg en artikkel av Joachim Haarklou, om hvorfor adopterte barn skal vente lenge med å begynne i barnehagen. Jeg har lest og hørt om Harklouu flere ganger fordi han ofte holder kurs og foredrag for foreldre med adopterte barn. La meg si det med en gang – jeg har den største respekt for mennesker som opplever at barna trenger ekstra støtte, oppfølging og arbeid fordi de er påvirka og prega av den bakgrunnen de har og det de har opplevd. Men jeg skriver barna, ikke adoptivbarna. Fordi jeg kjenner at jeg blir irritert langt ned i magen. Hvorfor?

• Jeg tror alle barn opplever noe som påvirker dem. Noen barn håndterer det på en slik måte at foreldre ikke må bruke perioder på å få dem trygge. Noen barn trenger deg og din oppmerksomhet i lange perioder, mer enn den vanlige familiedagliglivenergien du alltid bruker.
• Jeg tror ikke på å tenke på adopterte barn som barn med en brist, en mangel, noe som må fikses. Jeg tror på dem som barn med en personlighet vi må og skal og plikter å bruke tid og energi på å bli kjent med, å elske, å jobbe med. Akkurat som med magebarn.

Harklouu sier at ethvert barn er forskjellig (heldigvis sier han det, for ellers hadde jeg blitt helt spinnvillirritert), men hans grunntanke er dog at:

"Min tommelfingerregel er at den nyadopterte skal gjenta forsømt emosjonell omsorg i dobbelt så lang tid som han eller hun var gammel ved ankomst. Det vil si at et barn som adopteres to år gammelt, skal være hjemme i fire år hos sine nye hovedtilknytningspersoner, slik at det kan begynne i husets andre etasje med sosial utvikling i
barnehagen, seks år gammelt."

Han sier at det selvsagt ikke lar seg gjennomføre i alle tilfeller, for eksempel med barn som er eldre når de blir adoptert. Men han er opptatt av å lindre, eller kanskje reparere det bruddet barnet har opplevd før det kom til familien sin. Jeg skjønner tanken, jeg gjør det. Jeg er ikke i tvil om at det er en enorm endring i opplevelsen det er å reise fra alt det du visste hva var til helt fremmede mennesker. Jeg skjønner at mange barn har opplevelser som helt klart betyr masse for hvor lang tid du bruker på å trygges. Men hvem har opplevd dette glansbildet på et trygt barn? Hele tiden? Alltid?

Det trygt tilknyttede barnet er blidt på vei til barnehagen, leier mor og sier deretter uproblematisk farvel, samtidig som det er klar over at mor går. Barnet vinker, og når mor er gått, tar barnet fatt på sin utforskningsatferd, det vil si prososial lek med andre barn. Barnet leker harmonisk med de andre gjennom dagen og spør ikke hele tiden etter mor, da det allerede har en internalisert (indregjort) trygghet som indre arbeidsmodell (Bowlby), og vet at det vil bli hentet av mor uansett og til riktig tid.

Jeg har opplevd det, men like gjerne har jeg opplevd at de ikke vil jeg skal gå. Min eldste sønn var vel heller visualiseringen av den tilknytningsskadde:

Dette barnet fremstår som klengete og holder mor hardt i hånden når de sammen er på vei til barnehagen. Barnet vil egentlig heller være hjemme med mor, og viser motstand mot turen til barnehagen.

Men han var blid som ei sol når jeg kom, eller han var sinna som en tyrk fordi han ikke ville hjem. Mellommann hadde en enorm trygghet – inntil han mistet den og trengte oss ekstraekstra i en periode som har endt med å strekke seg over et år og som sikkert ikke er forbi riktig ennå.

Hva jeg vil si? Ikke les deg blind på pedagoger som Harklouu, vær så snill! Les heller Hannes tanker om tilknytning! Tanker som ikke låser mer enn de åpner for hvordan du skal klare deg som foresatt. For du klarer deg, bare du vet at dette er det viktigste arbeidet du skal gjøre og at du aldri aldri skal gjøre noe bare fordi andre sier det er riktig. Du kommer til å vite hva som er riktig og i hvilken fart dere skal bruke. Tro på deg sjøl!

”Elsk meg først, så kan jeg leke med de andre”
Av privatpraktiserende psykologspesialist Joachim Haarklou

Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet
Tilknytning, del 2: Alt kan repareres
Tilknytning, del 3: De små superheltene
Tilknytning, del 4: Noen praktiske tips
Av Hanne

Befriende fri for tro

Jeg har tenkt på det lenge. I flere år faktisk. Men så var det det at jeg synes jeg har skifta jobb så ofte. Og når du står i adopsjonskø skal alle endringer av betydning meldes inn til Bufetat. Skifte av jobb er en slik endring. Det er også endringer i forhold til religionstilhørighet. Så jeg lot det være, det siste. For at det liksom ikke skulle kjennes ut som om jeg gjorde for mange endringer mens vi sto i den køa, på vent.

Veien dit har vært lang og egentlig ganske fin, den. Men begynnelsen i en barndom hvor jeg ba “Fader Vår” hver eneste kveld. Fordi kanskje mamma eller pappa lærte meg det. Jeg husker trygghet i bønnen og det å gå over dagen  i hodet mitt. Til en ungdomstid med volleyball i KFUM og flere venner som trodde på den samme guden som meg. Det var både interessant og litt fremmedgjørende å bli med en av mine kjæreste venninner på møter i ulike menigheter. Og midt i tida på videregående og døden som kom, lå det trøst i troen på at vi ikke forsvinner. Da mamma forsvant uten at jeg fikk sagt et farvel.

Så lå det allikevel et men i det hele. For jeg klarte ikke å kjenne noen tro på noe større. Heller ramlet en sikkerhet om nået, livet og at det eneste som lever videre er hvem du var for dine. Og jeg kjente og kjenner en frihet i troen på dette og ikke noe mer.

Jeg skrev et innlegg for mange år siden, om det å ha en grav å gå til. Om det ansvaret og den plikten det medfører å være den som er igjen og skal gå dit, og om troen på at den graven er overflødig. For mine spor ender verken i en himmel, et helvete eller ved en grav. Er jeg heldig, ender de i hjertene til ungene mine.

Så sluttet veien med skjemaet som kom i posten for litt siden. Med underskrift og stempel fra den norske statskirken. Nå står jeg ikke lenger som medlem.

Jeg er ikke klar

Men det tror jeg faktisk minsten er. Til å starte opp litt sånn i det små med noen barnehagedager i uka. Det er jeg som kjenner på at det blir tøft å skulle gå ut av den døra. Like tøft som det var å kjenne på klumpen i halsen da eldstemann dro avgårde til første ungdomsskoledag. Like sentimentalt som det var å skjønne at mellommann lot meg få følge et lite stykke på vei til femte klasse, fordi han skjønte jeg trengte det akkurat den dagen.

Slik er dagene og hodet mitt om dagen. Det blir nok en spennende høst.

Nattasanger

Her i huset har vi hatt vår egen versjon av nattasanger. Med minstemann har det kommet en ny.

Mel: “Vi har ei tulle med øyne blå”

Vi har en pjokk med øyne skrå
med brunsvart hår og med ører små
og midt i fjeset ei litta nese
så stor som så

Vi har en gutt med øyne blå
med mellomblondt hår og med ører små
og midt i fjeset ei litta nese med fregner på

Vi har en gutt med øyne blå
med mørkeblondt hår og med ører små
og midt i fjeset ei nokså stor nese
omtrent som så

Den gamle lyder slik:

Mel: “Lille Lotte”

Lille Jonas er så trøtt og vil bare sove
og det kan jeg, ja det kan jeg deg gjerne love
at når du har sovnet godt
drømmer du om stort og smått
ja, det kan jeg love
bare du får sove

 

Natta

Pimp my wheelbarrow

Her i huset har vi i flerfoldige år kost oss med programmer som “Pimp my ride” hvor en heldig person får satt istand sin gamle holk av en bil og ender (selvfølgelig) opp med et glis av et framkomstmiddel. Veldig moro! Og selvsagt kan mor drømme litt videre om et fantastisk ferdigpimpa campingvogn som hun kan kjøre sin fine familie rundt omkring i Norge med.

Men altså; enn så lenge har jeg gått løs på et par littepitt mindre prosjekter. Minstemann arva en trillebår som var godt brukt. Det var også Brio-trilla vi har fått på udefinert langlån. Trillebåra kom litt før trilla. Så den var det første jeg gikk løs på. Jeg bare sier det: jeg eeeeelsker Clas Ohlson! De har alt. De har for eksempel Hammersmith, som er sånn maling som kan males direkte på rust og metall. Got to love that! Jeg har ikke lyst til å fjerne all bruk, derfor har jeg beholdt noe umalt på trillebåra, så nå synes jeg den ser sånn passe retro ut. Særlig med de fine flower-power-dekalene jeg kjøpte på etsy.com.

Og når jeg nå syntes jeg var så godt i gang, kunne jeg jo ikke stoppe når vi fikk ei godt brukt og værbitt trille på langlån. Så jeg håper eieren tilgir meg for å ha pimpa trilla hans. Skulle han få lyst på å få den tilbake, så håper jeg han synes den er like kul som jeg synes den ble! Trilla er i spon og var litt fuktig, så først måtte den slipes og tørke litt ut. Deretter bar turen til Clas Ohlson igjen (selvfølgelig!!!) hvor jeg denne gangen kjøpte spraymaling som tåler utevær. Måtte kjøpe opp noe skruer som var rustne eller manglende også. Den måtte seff matche trillebåra, så fargen ble lik og heldigvis hadde jeg enda en dekal liggende fra samme sted. Jej <3

Og her er de begge to Minstemann er veldig trillende fornøyd han også, altså!