Er hva jeg bedriver om dagen. Istedetfor å konsentrere meg om hva som faktisk er gjort halser jeg etter alle de små og større tingene som må være på plass. Kanskje jeg skal skrive en liste over alle de tingene som KAN GÅ GALT, tenkte jeg plutselig litt tidligere idag. Så her kommer det, alt som kan komme til å gå så galt at det bikker helt når mange unger skal kose seg med spilling i biblioteket:
- Vi har ingen mat
- Ungene synes det er dritkjedelig
- Pizzaen er vond
- Konkurransene funker ikke og vi aner ikke hvordan vi skal få det på rett kjøl
- Utstyret funker ikke
- Premiene er kjipe (Ok, den teller ikke, for det er de virkelig virkelig ikke!)
- Vi får ikke tak i de siste spillene vi skal kjøpe inn til spillnatta
- Vi er så teite at vi ikke klarer å få opp Wii’en med prosjektor på veggen
- Det kommer så få unger at det blir kjedelig
- Det kommer så mange unger at vi mister oversikten
Men med krisemaksimering følger det logikk:
- De ungene som kommer møter en gjeng med utrolig trivelige høgskolestudenter som stiller FRIVILLIG opp og hjelper til med konkurranser
- De ungene som kommer skal vi gjøre det så kult og hyggelig for som overhodet mulig
- Hvis vi er litt teknisk treige på noe, er det sikkert noen av ungene som IKKE er det…
- Mat må vi ha, på et eller annet vis finner vi en vei
- Hvis vi ikke rekker å få tak i spillene vi vil ha, må vi bruke de vi har
- Vi må bare få til veggvisning på den ene Wii’en
- Det lokale spillutviklingsfirmaet er strålende, blide, entusiastiske og herlig hjelpsomme – det blir prøvespilling!
- Om det kommer så mange vi vil ha, så signeres alle inn når de kommer og ut når de går så oversikten har vi!
- Det er første gang vi prøver noe lignende, alt behøver vel ikke å være perfekt?
- Premiene er bare så fine og kule og bra de skal og bør være!
Har jeg klart å overbevise meg selv? Tja. Jeg tror ikke jeg kommer til å sove ordentlig før det hele er over. Jeg kommer til å stresse meg sjøl og alle rundt meg (sorry folkens…) og jeg kommer ikke til å være uthvilt før – men forhåpentligvis etter! Sånn er det.
Jeg har forresten prøvd en avslapningsteknikk av den andre sorten i dag. Det fungerte noen timer. Hva da? Tatovering, vel!
Dette er den hyggeligste opplevelsen. Ikke er jeg ung og lite verdensvant lenger og ikke er jeg litt eldre og i passelig opprør mot normene. Jeg har ei god venninne som er min motsats på mange områder. Der jeg er nokså A4 – ihvertfall utenpå, er hun deilig kaotisk. Hun er den jeg står opp klokka fem for, for å få lov å bli med når hun kjøper blomster til torghandelen hennes. Hun er den jeg deler kaffekopper med over en formiddagstime vi begge har lurt oss til. Hun er den jeg bekymrer meg for og vet at alltid vi klare seg. Hun er den jeg bestemmer meg for å dra med til et tatoveringsstudio på Stovner. Hun har tenkt på det en liten stund og jeg også. Så hvorfor ikke?
Ingen av oss har tenkt noe over hva vi vil ha. Eller har vi det? Hun vil ha noe som har med dyr å gjøre, jeg vil ha noe som er fint og ikke betyr noenting. Damen som driver studioet har visst begynt som make up tatovør… Tja jada, tenker vi og lar oss legge under nåla. Vi koser oss, vi gjør noe helt annet en formiddag. Min venninne ender opp med en pote på skuldra og jeg ender opp med en ingenting nederst bak på leggen.
Ingentingtatoveringen min er den som synes best. Jeg liker den godt og likte den enda bedre den dagen en av mine daværende kollegaer utbrøt, da hun gikk bak meg på vei ut av flyet: “Så fin strømpebukse du har, med mønster og greier!” Mønsteret mitt følger med på alle mine gjennomsiktige strømpebukser, det!
Stormberg har helt klart lagt seg på en åpen linje og har en god stund brukt både blogging, facebook og twitter for å informere om bedriften. Like mye har de også brukt twitter til å høre med forbrukerne hvordan de tenker rundt saker som er viktige for Stormberg. Det er Steinar J. Olsen som blogger og tvitrer. Han sier om seg sjøl og bedriften sin:
Gründer og daglig leder av Stormberg. 39 år, gift og har tre små barn. Opptatt av temaer som klima, turer, inkluderende arbeidsliv og etisk handel.
Så han er sjefen som snakker med de som beveger seg i det landskapet han prøver å treffe. Han spør kundene sine om Stormberg bør inngå avtaler med andre bedrifter og leverandører. Han spør om hvordan de best skal gjøre det. Og han retter seg etter rådene og tilbakemeldingene han får.
Så spør han om Stormberg bør inngå en avtale med SF Norge om produktplassering i Varg Veum-filmen. Tvitringa er aktiv og dermed får han en sinna direktør på nakken. SF Norge var indignerte:
De reagerte sterkt på at jeg hadde “gått ut på twitter” om at vi hadde fått et tilbud om Varg Veum sponsorat. Dette var “svært merkelig” å gjøre, og Stormberg var “useriøse” som gjorde dette. Han la til at SF Norge ”så meget alvorlig på saken og at dette ville få konsekvenser for Stormberg.” (Sitat fra bloggen til Stormberg)
Etter det Steinar Olsen kaller en nyttig dialog hopper altså direktør Guttorm Pettesen av sinne. Steinar Olsen derimot fortsetter å skrive om det han kaller Gamle tanker om nye medier. Hele tida med det for øyet at han skal informere motparten:
**Denne bloggposten ble sendt SF Norge v/ adm. dir Petterson til orientering samme dag den ble postet** (Sitat fra begge bloggpostene)
Så hva viser dette om sosiale medier og ulike tanker om bruken av dem? For meg blir denne diskusjonen et bilde på hvordan en bedrift faktisk når forbrukerne sine slik at de blir enda bedre og treffer kundene sine godt. De er akkurat like kommersielle som alle andre bedrifter som ikke bruker sosiale medier. Men denne bedriften blir kan hende mer et produkt av manges tanker rundt det som skal produseres og selges. Når det gjelder Stormberg blir forhåpentligvis resultatet også mer etisk produksjon og handel, slik de er ute etter.
Hva betyr det for bedrifter som SF Norge? De har valgt å stikke hodet i sanden og har så langt ikke kommet med noen tilbakemelding på denne diskusjonen i det hele tatt. Akkurat slik jeg forventer. For da jeg leste om denne saken, framsto SF Norge som en bedrift uten kompetanse eller viten om hvordan sosiale medier kan fungere på sitt beste. Og de vil ikke vite noe om det heller. Jeg har opplevd å høre at “Slik gjør vi det ikke her på huset” i andre sammenhenger i arbeidslivet, og mistenker Guttorm Pettersen for å mene at det er grei skuring å mene nettopp det.
Kanskje kunne de markedsført filmer på en helt annen måte, uten samme budsjett de kjører med i dag. Kanskje kunne de kombinert kommersiell markedsføring og bruk av sosiale medier på en vellykket måte som ville betydd noe for de produktene de ønsker å selge. Billigere! Istedetfor ender de opp som taperen i denne diskusjonen som fortsetter på nett – uten dem.
Så hva har dette med bibliotek å gjøre? Bibliotekene er på blogger, de er på facebook og de tvitrer. Noen av dem. Biblioteklandskapet er motsetningsfylt og de som beveger seg på nettet og i de sosiale mediene er ikke synlige for de som ikke er der. De som ikke er der tenker kanskje at det er like greit å gjøre det slik de er vant til. Så skulle en tro at jeg da mente at bibliotekene på sosiale medier er vinnerne. Men jeg er usikker. For Steinar Olsen bruker de sosiale mediene aktivt for å finne ut hvilken retning han skal bevege seg i. Jeg er ikke like sikker på om bibliotekene vet hva de vil med sosiale medier. Tenker de/vi at de sosiale mediene faktisk kan være med på å styre utviklingen framover? Brukertjenestene? Lar bibliotekene brukerne være med på å bestemme? Faktisk bestemme? Klarer VI å få alle de vi vil treffe til å lese det som legges ut? Jeg venter på dagen da en diskusjon som denne ender på nettsida til Dagbladet!
Året har jeg ikke helt snøring på, men jeg er student og bor i Oslo. Derfor rusler jeg bort til tatoveringsstudioet som ligger i gamlebyen. Sånn litt gjemt borte ved Scweigaardsgate. Egentlig husker jeg ikke stort fra selve tatoveringen, jeg hadde med meg noen, men hvem? Jeg fant et motiv der og da. Svart ville jeg ha den. På skulderen. Ikke så ulikt alle de andre som tok tatoveringer på nittitallet. Men det er ikke en tribal. Det er en sommerfugl. Med svarte vinger og en form som gjør at du må se etter to ganger før du ser at det er en sommerfugl.
Det jeg husker best er at jeg viste den til pappa da jeg kom hjem. Og at jeg likte at han var lettere hoderistende og sjokkert. Uten at han var veldig sjokkert. Noen har opprørstida si etter fylte tjue.
Inspirert av Hanne og hennes tatoveringshistorrie og med min fjerde tatovering litt rundt hjørnet. Her følger historiene om de jeg allerede har. For historiene og opplevelsen er også en bit av min hverdagskunst 
Jeg er nitten og befinner meg i Tucson, Arizona sammen med en ukjent romkamerat og et anderledes år foran meg. Jeg skal en vei og min romkamerat en annen når ’staging time’ er over. Men for noen uker deler vi en stor seng, en hyggelig vertsfamilie og en liten morsom chiuahua ved navn Rita. Dessuten finner vi ut at vi skal ta en tatovering på samme sted. Linda, som jeg ikke husker etternavnet på, tegner en liten enkel blomst mens jeg tegner et hjerte. Ikke særlig oppfinnsomt. Men dagen etter at hun har vært innom en tatoveringssjappe kjører vertsfaren min meg til samme sted mens han rister litt på hodet.
Inne i tatoveringsstudio sitter en mann med Jesustatoveringer over absolutt hele kroppen. Han smiler velkommen og jeg bretter ned øverste del av buksa og viser fram hvor jeg vil ha det lille hjertet. Vi retter litt på kantene på tegningen og jeg bestemmer meg for rødt. Han bruker nåla mens han forteller meg om hvordan han lærte seg å tatovere i fengselet. Siden har han holdt på. Han sier ingenting om at han fant Jesus.
Vi er fornøyde med det lille hjertet begge to. Hjemme hos vertsfamilien tar Linda og jeg bilde av oss selv. To nittenåringer fra to ulike steder av verden. Jeg aner ikke hvor hun er idag, men hun har en liten blomst på samme sted som jeg har mitt hjerte.
Diskusjonen går innimellom og alltid. Hvor er alt vi la inn på nett og hvem finner det? Hvem bør ikke finne det. Hva burde aldri bli lagt ut. Noen ting burde bli liggende og bli lest. Jeg leser mange blogger og også denne. Men når jeg skulle gå fra google-leseren og over på bloggen så var hun borte.
Det gick inte att hitta sidan
Sidan du ville titta på i bloggen En okuvlig bibliotekarie finns tyvärr inte.
Den ukuelige bibliotekaren er borte fra nettet. Ihvertfall bloggen hennes. Jeg har lest noe av det hun skrevet. Hun har skrevet en masse fordi hun mener en masse – og kanskje fordi hun har vært uten jobb og har hatt tid til å skrive mye om viktige ting. Jeg har hatt gleden av å møte Lina en gang. Et kort møte hvor hun holdt et foredrag fullt av futt og fart. Jeg kan skjønne at noen kvier seg for å ansette henne. For hun mener, krever og gjør en hel masse. Hun er der, rett oppi og sammen med de hun mener biblioteket skal være for. Nettopp sånne folk tror jeg flere skulle turt å ansette! Derfor legger jeg herved ut det siste blogginnlegget hennes. Jeg håper hun synes det er i orden. For det lever altså litt videre i google-leseren min og nå her. Om du ikke er bibliotekar, så les allikevel. For det er viktig å ha et arbeidsmarked med plass for alle; de som jobber jevnt og trutt og stille, men også de som bråker og krever og vil!
Tänker på goda bibliotekariesituationer och lägger Kristianstad bakom mig (drömmen om ett fast jobb i en god miljö med mycket outforskade nöjligheter). Jag kämpade- ni kickade ut mig, sen dess har jag inte haft någon försörjning och kunnat ta hand om min familj. Nu repar jag mig dock och ser alla stödjande roliga biblioteksfolk. Tack Jakob H, Niclas L, Åsa, Peter A, Elza D, Elizabeth A och personerna bakom ståsted 2.0 inför all respekt och allt stöd ni visat mig. Tack också till högskolan i Borås som gav mig drömchansen: föreläsa för b&I-studenter. I arbetslöshet efter att ha jobbat röven av mig och blivit bortvald till förmån för barnbibliotekarier som inte förändrar och inte har omvärldsanalytisk förmåga (Kristianstad bibliotek, Britt-Marie Nordström- chef). Hässleholms bibliotek som väljer bort den största kompetensen inom området när IT-bibliotekariern tillsätts. Ja, jag har störst kunskap och kapacitet. Stöddigt uttalande, men sant.Ni vill ha lugn i era korridorer. Rädsla förförändring och väljer Joakim Hanssons väg: Biblioteken är bastioner som likt urberg skall röra sig millimetrar under årtionden eller längre. Samtidigt kan man mötas med barn som behöver tala om information och litteratur enligt deras verklighet, den mediala värld de lärt sig hantera. Varför är gårdagens literacys så mycket bättre? Vem avgör att dagens medielandskap inte är tillgodo för livslångt lärande? Är det blott kunskapsbrist och avsaknad av insikt i det föränderliga informationssamhället och kulturella skapandet som gör att bromsarna trycks i botten? Undre min tid på Bromölla folkbibliotek och Kristianstads stadsbibliotek upplevde jag att kunskapsbristen var värre än jag någonsin kunnat ana. Varför oroar denna situation inte? Varför finns det inte chefer och kulturnämndsledamöter som ser bibliotekariers grundläggande kapacitet och arbetar för förändring? Kräver förändring! Jag undrar om fler än jag utmanövrerats p g a att min vilja att arbeta enligt nya forskningsrön, lyckade projekt och en solidarisk politisk agenda. Är ni fler som sitter på kammaren och väntar på att bli insläppta i bibliotekariegemenskapen? Är ni fler som flyttat ut biblioteksarbete utanför de fysiska väggarna och in i andra verksamheter som skola och allaktivitetshus som fått panikslagna medarbetare att sätta en kniv i ryggen på en kollega som bara velat utföra ett bra arbete, inte belasta någon annan? Och chefer (läs chefen) som rekryterat en ungdomsbibliotekarie för att förändra verksamheten men som sedan inte skyddar “förändraren” från kollegornas aggressivitet… En chef som inte visade att den nyanställda hade i uppdrag från “högsta ort” att göra det hon gjorde? Hur lätt är det att sparka ut en bibliotekarie från arbetsmarknaden? En alltför liten arbetsmarknad gör att en enda oklarhet, en svacka, tillfälligt dålig hälsa gör att man inte längre kallas till några intervjuer? Kära vänner. Människor förtjänar en andra chans. Bibliotekssektorn kan inte bara med varje återstående kraft hålla fast vid rutiner och stå ut med sinande kommunala bidrag. Utåtagerande inte regression! Ni kan så mycket! Respekten för bibliotekarier borde vara mycket stor. Men för att detta ska ske måste förändringsprocesserna komma inifrån. Bibliotekarier måste luta sig mot sin kompetens och vara stolta. Skapa nytt och söka sig bortanför gallring och pass i informationsdisken. Så många människor därute behöver er. Trots mycket dåliga ekonomiska resurser måste ni hitta nya- billigare- vägar att nå t ex barn och unga. Uppsökande arbete inom alla delar av biblioteket. Engagemang av lokalbefolkningen för att bygga det egna, önskade, biblioteket. Maktaspekterna måste upp i ljuset: Gränserna mellan låntagare och expert måste mjukna. Detta kan bara ske genom ömsesidig förståelse och KUNSKAP parat med INTRESSE för olika utgångspunkter i informations och litteraturarbetet. Er käpphäst är läsfrämjandet och därför skall personer som jag manövreras ut. Men för att ni skall nå unga och arbeta med deras läsande måste vi återigen återgå till kunskap om deras ungas befintliga litterära skapande och språkspel. Om du inte befinner dig på ungdomssajter har du ingen rätt att säga att språket urholkas eller självdör. Nya ord, jargonger och djupt engagemang påräglar diskussioner, berättelser och publicerande av noveller på nätet. Var får barnen denna respons på sitt arbete annars? I klasrummet finns plats för en stjärna. På nätet kan vi sitta timme efter timme och tolka, kritisera, berömma noveller… Nu ser jag fram emot att Christer Hermansons nya bok ska komma ut. Det behövs i höst mörkret. Kram Christer.
Oktober går fort og rosafargen skal vekk om et par uker. Enn så lenge passer den godt. Oktober er måneden mamma ville blitt et år eldre. Oktober er også måneden da pappa blir et år eldre og min niese blir et år større og snart er hun skolejente sammen med alle de andre.
Idag skal dagen brukes til feiring av nettopp pappaen min. Derfor har jeg stått opp tidlig på en søndag morgen for å bake kaker og rundstykker til en bursdaglunsj. Jeg liker morgener. De er stille og effektive. Jeg får satt på kaffen mens resten av huset ligger og sover. Kattene får komme inn litt ekstra tidlig på en helgemorgen og kommer inn fra den strenge høstmorgenlufta. Jeg får gjort det jeg skal mens radioen synger ut og kaffen smaker godt og varmt.
De siste ukene har blitt brukt til mer reising enn på lenge. Vi har hatt høstferie i Spania. Jeg har vært i London i forbindelse med konferanse og workshop. Jeg tror jeg er tilbake med inspirasjon til flere ting enn jobb.
Jeg må finne blomster. Blomster til å ha på armen. En for hvert familiemedlem og med plass til en femte når – NÅR – nestemann kommer. For i november reiser jeg over til Toten for å tatovere meg. Så jeg vil ha fine asiatiskinspirerte blomster. Kanskje litt som disse, hentet fra the OF PAPER and THREAD blog.
Tradisjonen tro farger jeg oktober måned rosa på bloggen. Til ettertanke for alle de som ikke rakk nye metoder eller ny medisin og til alle de som skal passe på. Jeg er ikke superflink til å passe på sjøl. Men kan hende litt bedre denne måneden?
Det var det noen som skrev på statusen til en bekjent på facebook her om dagen. Og det er jo litt sant? Vi må ha lov til å klappe oss sjøl på skulderen og si at “joda, det var jo litt moro det der!” Jeg har prøvd å sende inn innlegg til avis før og blitt hyggelig refusert Denne gangen kom det inn.
Nå er jeg midt i et prosjekt, for første gang på den sida hvor prosjektet utføres og ikke som tildelende byråkrat. Det er spennende, travelt og nytt. Å få formidlet prosjektet til alle målgrupper er en utfordring. For målgruppene har ofte ulike forhold til aktivitetene. Noen skal nåes som brukere, noen skal jobbe med oppgavene til daglig i sitt arbeid, noen skal være foresatte og mene noe om aktivitetene vi tilbyr og noen skal helst ha lyst til å meddele resten av verden om hva vi gjør!
Jeg har aldri vært superglad i å skrive pressemeldinger og er fryktelig uvant md å skaffe sponsorer (jeg har faktisk gjort det i min pure ungdom, men du så lenge siden det er nå…). Det jeg liker, er imidlertid å skrive. Jeg liker å skrive om ting som opptar meg faglig og som jeg synes samfunnet skal bry seg om. Alle behøver ikke å være enige med meg, men det er klart jeg gjerne vil overbevise dem!
Så i forbindelse med prosjektet skrev jeg et kort innlegg om dataspill og bibliotek. Mange tenker på bibliotekene som samlinger bestående av bøker. Jeg mener kulturelle uttrykk er viktige i alle sine former. Jeg er ikke alene om å mene det. Men tenk så fint det er om noen som ikke visste de mente noe om dette, leser og tenker noe rundt hva de vil at ungene skal oppleve når de går inn av dørene i bibliotekene rundt omkring.
Så her er innlegget slik det sto i lokalavisa:
Leken inn i bibliotekene
Bibliotekene gir tilgang til litteraturen. For mange er oppveksten forbundet med besøk til biblioteket, hvor du har blitt lest for, har lest, eller brukt tida di til å være tilstede i bibliotekrommet. Slik er det ikke lenger ved mange bibliotek. Nå prater vi om det multimediale bibliotek. Vi snakker om at vi vil tilby mer enn litteratur, vi vil ikke bare ha bøker, lydbøker og filmer. Vi vil kunne tilby enda flere opplevelser.
For flere og flere bibliotek betyr det at vi tar inn dataspill. Vi lager et rom og en ramme for at barn og unge skal få komme og oppleve spilling sammen med hverandre og med voksne tilstede. Vi ønsker å lage et sted hvor barn og unge kan oppleve, leke og være sammen med andre.
Sosiologen Ray Oldenburg snakker om det tredje stedet. Vi har det første; hjemmet og det andre; skolen eller jobben. Men vi trenger et tredje som skal gi oss et ekstra rom for ro, lek, opplevelse og utvikling. For noen kan dette være idretten, for andre kan det være ungdomsklubben. Biblioteket kan være det tredje stedet for alle. Vi skal være for alle, også de marginaliserte. Vi koster ingenting – for alle.
I dagens samfunn er det slik at 98 % av barn og unge har tilgang på PC og/eller spillkonsoller som Playstation, XBox eller Wii. Statistikken til Medietilsynet og SSB sier derimot ikke så mye om hvordan denne tilgangen er. For noen vil det kanskje si at de har en gammel PC på deling på et asylmottak for mindreårige. For andre vil det si det siste av det siste på barnerommet. Undersøkelser Medietilsynet har gjort viser at det ikke er sikkert at noen av dem har voksne som sitter sammen med dem og deltar i det de gjør på skjermen. Bibliotekene skal hjelpe til med å gi tilgang til kultur og opplevelser uavhengig av hvilken tilgang du ellers måtte ha. Sosiale eller kulturelle forskjeller finnes alltid og barn og unge tar dem med seg der de ferdes. Men de skal få lov til å ha et tredje sted hvor utgangspunktet er likt for alle og de voksne som befinner seg der skal se dem. Det kan bibliotekene, for de har gjort det i lange tider allerede.
Dataspill blir omtalt på en annen måte enn tidligere. Med en stortingsmelding om utvikling av dataspill i ryggen, er det flere og flere som snakker om dataspill som et eget kulturelt uttrykk. Et kulturelt uttrykk som er sidestilt med alle de andre kulturelle uttrykkene vi har. Det vil si at vi snakker om spill som en spire til inspirasjon, estetikk, utfordringer og opplevelser. Kulturelle uttrykk utelukker ikke hverandre. Vi skal ikke være redde for å åpne dørene for alle disse inntrykkene. Så bibliotekene åpner dørene nok en gang. Og vi håper på mange innenfor dem. Noen som har lyst til å lese, noen som har lyst til å høre, noen som har lyst til si noe, noen som bare har lyst til være der og noen som har lyst til å spille.
Barne- og likestillingsdepartementet har gitt Hamar bibliotek og Hedmark fylkesbibliotek prosjektmidler gjennom storbymidlene. Disse midlene skal brukes for å nå unge i alderen 12-15 år. Vi vet at ikke alle har tilgang på like godt utstyr. Vi vet også at voksne, et sted å være og mulighet for lek og utvikling har noe å si.
Forrige onsdag suste jeg ned til Oslo til en inspirasjonsdag. Motivasjonen for å ta seg tid til en slik dag i det høsten eksploderer i trynet på meg, er nettopp å ta steget ut av tidsfrister, prosjekter, skriving og møter – for å få igjen pusten, trekke den dypt inn og ta med seg masse fornyet energi inn i alt det andre.
Jeg har etterhvert med på flere lignende seminar – hvem har vel ikke det de siste årene?! I en arbeidshverdag hvor du skal kunne snu deg på momangen, og avdelingen du jobbet i i går ikke er der i morgen. Jeg trives med å ha det litt for travelt, framfor litt for stille. Så i utgangspunktet er det mer snakk om å klare å trekke lufta langt nok ned i magen og la skuldrene henge så fritt som mulig oppi det hele.
Men altså, tilbake til damene som skulle dra oss gjennom dagen. Det var to damer i 50-åra et eller annet sted. Førsteinntrykket var pene vestkantdamer. Andreinntrykket kom som et lite sjokk da damen bøyde seg godt over PCen min og sa: “Jeg blir veldig forstyrret hvis du skal sitte og hamre løs på den der”. Jeg kjente kollega Teas harme over et slikt utsagn støttende i ryggen, men smilte og sa at selvfølgelig skulle jeg lukke PCen om damen krevde det. Selvfølgelig var det viktig og greit om vi ville ta notater i notatbøkene våre, mente den samme damen. Dermed hadde hun skrevet under på at vi hadde grunn til skepsis. For si meg hva forskjelle på å skrive på en PC og i en notatbok er?!
Uansett; vi var klare for å være perledykkere – for det var det vi skulle være. Perledykkere i vår egen hverdag og i våre egne liv. Damen klarte å bruke det mest oppbrukte billedlige språk jeg noensinne har vært borti. Virkelig. Men slike dager fører alltid med seg noe. Damen spurte publikum om noen av oss noensinne har sluttet å røyke – selvfølgelig som eksempel på å ta noen valg i livet – og hun som svarte sa:
“Jeg sluttet å røye da jeg skulle bli bestemor, jeg ville lukte bestemor – ikke røyk.”
Og noen slike historier kom det i løpet av dagen. Neste dame ut var nemlig og heldigvis en anne type språkbruker. Utdanna prest var hun, men det var den første som prediket og den andre som delte og fortalte. Hun fortalte historier som alle kan kjenne seg igjen og hun fortalte dem slik at vi kjente oss igjen.
Jeg sitter igjen med bestemorhistorien, en annen historie jeg fikk av en ukjent dame under en muntlig øvelse, og disse to tingene:
Det er ikke de samme eller nødvendigvis like, men lignende historier som alltid blir sittende etter slike dager. Det slo meg at på mange måter kan denne type historiedeling sammenlignes med blogging. Vi får noe av den samme gevinsten; historier som vi kjenner oss igjen eller historier som engasjerer oss, eller historier som får oss til å innse noe vi synes er viktig. På dager som denne, serveres de av gode eller dårlige historiedelere. På blogger serveres de av alle oss andre som ikke tar masse penger for å stå og si dem, men de virker på samme måte. Vi vil dele, vi vil engasjere og bli engasjert og vi trenger å innse noe vi synes er viktig for oss.
Den andre tingen jeg tok med meg var en historie av den andre damen, den tøffe prestedama. Hun hadde hatt mange samtaler med par som skulle gifte seg og en av tingene hun ofte spurte dem om var: “Hva kan du si at din partner liker med deg?” Ikke “hva tror du han/hun liker ved deg” eller “hva håper du din partner liker ved deg”, men “hva VET du din partner liker ved deg!”. Ei venninne av henne fikk høre om denne lille øvelsen og tenkte at den var fin å prøve på egne førsteklassinger. Så venninnen, læreren, tok den med seg til skolen. Hun kom fortvila tilbake. For det var så mange av ungene som ikke klarte å svare på hva det var mamma og pappa likte ved dem. De visste ikke. Den historien satte seg fast i meg. Jeg tror at ungene mine vet at de er likt for noe. Det er viktig å være likt for noe. Så det ble min øvelse da jeg kom hjem. “Kan du si tre ting du vet jeg liker ved deg?” De kunne det, begge to. Etter litt tenking, så kom det tre fine ting fra begge to. Og minstemann sa det så fint, da han kom med den siste av sine tre ting:
“Du liker at jeg lever.”
