I år blir det ingen lang utlegning om året som er gått. Det er gått. Siden jeg er glad i punktlister:
- Det er rart at en liten, sær, vakker pus kan bety så mye – men Modesty, nesten 15 år gammel måtte taes med til dyrlegen nå rett før jul. Det var leit for oss alle.
- Studier, skole, jobber og fritidsaktiviteter går sin gang. Hele året.
- Vi har fått oss en tur til Spania igjen – etter at finanskrisen er over for denne gang i familen. Det var deilig med sol, sand, strand og mat i ei uke på høsten.
- Vi har hatt sommerbarna våre på besøk for fjerde år på rad. Slik skal sommeren være.
- Norge er fint om sommeren, i år prøvde vi å være turister i eget land.
- Vi klarte å lage innflytningsfest og hadde en hyggelig dag med mange på besøk.
- Kaker er i hus, stressnivået er på vei ned og vi er klare for jul. Kaffen står klar for de som kommer innom!
God jul!
This year there will not be a long blog post about the year that has passed. But I do love bullet point lists, so here goes:
- It is hard to believe that a small, weird, beautiful cat should matter so much - but Modesty did. Almost 15 years old we had to take her to the vet, just days before Christmas. It was a sad day for all of us.
- Studies, school, jobs and activities takes time, all year.
- We made it to Spain again this year – after the financial hard times was over for this family. It was wonderful to enjoy the sun, the beach and nice food for a week this fall.
- We had our summer kids staying with us for the fourth year in a row. This is how summer should be.
- Norway is great in summer, this year we were tourists in our own country.
- We invited friends and family to celebrate our new house and home, we had such a nice day.
- Christmas baking is done, the stress level is on it’s way down and we are all ready for the holidays. We have coffee for everyone!
Merry Christmas!
Årest bilde ble slik/This year’s photo:
Og her en aldri så liten kavalkade for de som gidder:
I desember ble Kina og CCAA ferdig med tildelinger for de som har hatt LoggInnDatoer mellom 28. og 31. mars 2006. Verdens barn hadde ingen som fikk tildeling i denne runden. Neste LID for VB er 5. april.
Det vil si at i løpet at 2009 har Kina tildelt barn til de som sto med LID fra omtrent januar-mars. Det er tre måneder i løpet av et helt år. Det igjen vil si at om de fortsetter i samme fart får vi tildeling i 2012.
Det er helt på det rene at vi må kontakte vår nå nye hjemkommune for å starte opp en ny sosialrapport. Forhåndsgodkjenninga vår går ut til sommeren neste år. Jeg er ikke spesielt lysten på en ny runde med rapport, skjemaer, kopier osv osv. Men må vi så må vi.
På et eller annet vis håper jeg på at vi får flere henvendelser om barn med spesielle behov. Vi har vært gjennom en slik runde og det var tøft det også. Vi må ta stilling til hvert enkelt barn og deretter må et faglig utvalg ta stilling til oss. Den ene gangen vi har sendt søknad til faglig utvalg ble vi ikke valgt. Men vi gjør det igjen om vi får en henvendelse vi mener vi skal følge opp. Så nå er vi på en måte inne i to litt parallelle løp hvor vi ikke egentlig aner noen om ventetida for noen av dem.
Vi har vært på vår første ishockeykamp denne helga. I ishockeykamper er det mange utvisninger. Da nok en mann ble utvist hørte Mikkel på speaker som forklarte hvorfor utvisningen kom.
“Mamma, han ble utvist fordi han hekla!”
Sitatet er lånt fra en medarbeidende dataspillbibliotekar. Som forøvrig er en flott bokprater i tillegg.
Jeg oppdaget nemlig at noen var fryktelig sinte på oss fordi vi lokker barna til biblioteket, midt på natta – og vi lokker både med godterier og spilling. Leserinnlegget sto i lokalavisa og var på fire-fem korte og konsise setninger som ikke levnet leseren i tvil om hvordan bibliotek ikke skal drives. Det ble sågar så alvorlig for noen at det ble ringt inn en bekymringsmelding til avisa, hvor ordet omsorgssvikt ble nevnt sammen med spilling i bibliotek. Jeg går ut fra at innringeren stilet meldingen både til oss spillende bibliotekarer og de foreldre som sendte barna sine avgårde på spillnatta. Og jeg må innrømme at jeg tenkte nokså kategorisk at dette måtte dreie seg om en eller flere damer i voksen, les: veldig voksen (gammel) alder, som synes at bibliotek skal dreie seg om det det alltid har gjort. Og det synet er de jo alldeles ikke alene om. Så jeg lo godt og postet en morsom status på facebook, mens jeg forventet at de fleste selvfølgelig er enig med meg. Det var de som la igjen kommentarer også. Godt for meg.
Dagen etter slo jeg forøvrig fast at kirka også driver med overnatting som begivenhet. Og begrunnelsen i avisa lød nokså kjent. Man vil gjerne rive ned noen forestillinger om hva kirka er og for hvem. Derfor lot de en gjeng unger kose seg med voksne, snakk og natt før de dagen etter forberedte en gudstjeneste. Kanskje det hjelper med gudsrommet mot fortapelsen av unge sjeler?
Idag hadde jeg en trøtt morgen på jobb. Hyggelig var det å få en konvolutt adressert til meg med det litt høytidelige “Bibliotekar” foran navnet mitt. Ingen avsender utenpå, men konvolutten var en Unicef-kovolutt og siden vi er i de tider vi er i, tenkte jeg at jeg kanskje fikk et julekort? Den gang ei. Derimot fikk jeg en kopi, sirlig registrert med dato for publisering i avisa. Kopien var av det før nevnte leserinnlegg. I tillegg fikk jeg en kopi til. Av en leder som sto i Klassekampen i august. Lederen tar for seg bruk av PCer i den norske skole. Og han er alldeles ikke imponert over at PCer skal brukes. For ITU som er “en statlig nedsatt propagandasentral for å innføre flest mulig pc-er i skolen, melder at «den norske grunnskolen er akterutseilt og klarer ikke å integrere data i undervisningen.” Og det vil ikke Bjørgulv Braanen være med på. Heller vil han: “Gjenreis i stedet boka, og oppøv elevene i skriftlig referat.” Så det så. Det er nok avsenderen av brevet enig i. Og mener at jeg må ha en innførsel i hva vi skal drive på med. Jeg er bare litt usikker på om vi også skal ta på oss ansvaret for at boka skal gjeninnføres i skolen også?
Uansett – jeg lurer litt på om jeg er i ferd med å få min helt egen “stalker(1)”. Og forundres over at det alltid er noen som mener at det må være et enten eller. Hvorfor kan det ikke være både og? Jeg mener det er i den verden de fleste av oss befinner seg i. Og hva er galt med å ta hensyn til og dyrke det at vi mennesker har ulike interesser, forutsetninger, behov og kompetanser? Jeg har aldri skjønt behovet for å sette allting opp mot hverandre. Kjemp kampen for det du brenner for, men brenn ikke ned det andre kjemper like hardt for!
(1) Stalking, an act of intrusive behavior or unwanted attention towards a person (Wikipedia). Morsomt er det forresten av ordet også brukes i spillsammenheng:
Stalker: Shadow of Chernobyl, a first-person shooter based on Roadside Picnic
Stalker: Clear Sky, a prequel to S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl
Stalker: Call of Pripyat, a sequel to S.T.A.L.K.E.R.: Shadow of Chernobyl
This post is in English for you, Andra. I have been thinking of writing about your book. So now I do.
I took it with me for a weekend alone at my cabin in the forest. The plan was to do some badly needed studying and at the same time breath a little air. Air that doesn’t contain busyness, daily life and cores. Air that smells like forest, rain and fire wood.
The book had been sitting on my kitchen table for a few weeks. I enjoy getting packages from someplace else. But I didn’t seem to get any further than the unboxing of it.
I didn’t get much studying done either. The air smelled like peace and the couch told me to sit still. So I mostly did. Late at night I went to bed with the book. It had been laying on the kitchen table for a day here as well.
You signed it, Andra. It’s like a voice from years ago, because strangely enough I think I remember your handwriting. A milimeter of a year years ago is still a huge impact in my life.
So I read you book. And I felt sad. I felt wise. I felt small, and big. Your writing is like a long poem of life. In a way I cannot really explain. It is beautiful, sad, victorius and giving. Your book is giving to it’s readers. So I read. And slept. And woke up and read again. And I wanted to tell you.
Your book gave me something. Like the rain on the metal roof , it created a soothing rythm inside of me. Thank you.
Er unnagjort. Midt i den verste stressperioden i høst. Kollega Tea har måttet utstå at jeg har vært oppkavet, usammenhengende, idiotisk skravlete om bare jobbeting og ikke spesielt konsentrert. Så også på vei til Lena. For det var dit vi skulle. Tidlig en tirsdag morgen forlot vi alle gjøremål og avspaserte oss avgårde.
Tea hadde gjort grundig forarbeid i motsetning til meg og mine tidligere tatoveringsturer. Derfor var vi nokså sikre på at damen vi skulle til var flink. Denne gangen ville jeg ha en liten mening med tatoveringen. Med utgangspunkt i noen sakura-blomster ville jeg ha fire blomster nedover armen. En for hvert familiemedlem. Men jeg ville også ha en femte klar.
Jeg hadde med meg et ark med disse blomstene. Deretter valgte jeg ut fem av dem. De ble oppskalert i størrelsen og tegnet om slik at ringen rundt ikke er med. Deretter ble de satt på rekke slik at alle fem passer akkurat nedover armen min. Nå er fire av dem der. Jeg håperønskervil at den femte skal dit også en dag! Kan du gjette hvem av blomstene som er den femte?
Kollega Tea fikk verdens fineste garnnøste 
Kanskje kommer det bilde av den på bloggen hennes etterhvert!
På baksida av lokalavisa står det litt om stort, men mest smått. Idag står det om videregåendes elevers arbeid med å lage en utstilling over stiler på stoler. Og i den forbindelse har de laget en blogg. På det som kalles verdensveven skriver journalisten. Jeg tipper noen av elevene har prøvd å bruke begrepet bevisst istedetfor internett og klart å forvirre den skrivende journalist nokså godt. Hadde vært like greit å gi ham bloggadressen.
Jeg har sjøl vært veldig tilhenger av verdensveven, jeg synes det er et fint ord. Men jeg tenker det er mange som leser gjennom den lille notisen uten å skjønne at verdensveven er nettet, eller de lurer på hva en blogg på denne verdensveven er?!
Jeg måtte jo se om jeg fant noe om stoler og stil. Jeg fant noe. Og via denne elevbloggen kom jeg meg videre til Kattas blogg hvor det er lenket opp til flere spennende eleveblogger. Flott måte å jobbe på!
Er hva jeg bedriver om dagen. Istedetfor å konsentrere meg om hva som faktisk er gjort halser jeg etter alle de små og større tingene som må være på plass. Kanskje jeg skal skrive en liste over alle de tingene som KAN GÅ GALT, tenkte jeg plutselig litt tidligere idag. Så her kommer det, alt som kan komme til å gå så galt at det bikker helt når mange unger skal kose seg med spilling i biblioteket:
- Vi har ingen mat
- Ungene synes det er dritkjedelig
- Pizzaen er vond
- Konkurransene funker ikke og vi aner ikke hvordan vi skal få det på rett kjøl
- Utstyret funker ikke
- Premiene er kjipe (Ok, den teller ikke, for det er de virkelig virkelig ikke!)
- Vi får ikke tak i de siste spillene vi skal kjøpe inn til spillnatta
- Vi er så teite at vi ikke klarer å få opp Wii’en med prosjektor på veggen
- Det kommer så få unger at det blir kjedelig
- Det kommer så mange unger at vi mister oversikten
Men med krisemaksimering følger det logikk:
- De ungene som kommer møter en gjeng med utrolig trivelige høgskolestudenter som stiller FRIVILLIG opp og hjelper til med konkurranser
- De ungene som kommer skal vi gjøre det så kult og hyggelig for som overhodet mulig
- Hvis vi er litt teknisk treige på noe, er det sikkert noen av ungene som IKKE er det…
- Mat må vi ha, på et eller annet vis finner vi en vei
- Hvis vi ikke rekker å få tak i spillene vi vil ha, må vi bruke de vi har
- Vi må bare få til veggvisning på den ene Wii’en
- Det lokale spillutviklingsfirmaet er strålende, blide, entusiastiske og herlig hjelpsomme – det blir prøvespilling!
- Om det kommer så mange vi vil ha, så signeres alle inn når de kommer og ut når de går så oversikten har vi!
- Det er første gang vi prøver noe lignende, alt behøver vel ikke å være perfekt?
- Premiene er bare så fine og kule og bra de skal og bør være!
Har jeg klart å overbevise meg selv? Tja. Jeg tror ikke jeg kommer til å sove ordentlig før det hele er over. Jeg kommer til å stresse meg sjøl og alle rundt meg (sorry folkens…) og jeg kommer ikke til å være uthvilt før – men forhåpentligvis etter! Sånn er det.
Jeg har forresten prøvd en avslapningsteknikk av den andre sorten i dag. Det fungerte noen timer. Hva da? Tatovering, vel!
Dette er den hyggeligste opplevelsen. Ikke er jeg ung og lite verdensvant lenger og ikke er jeg litt eldre og i passelig opprør mot normene. Jeg har ei god venninne som er min motsats på mange områder. Der jeg er nokså A4 – ihvertfall utenpå, er hun deilig kaotisk. Hun er den jeg står opp klokka fem for, for å få lov å bli med når hun kjøper blomster til torghandelen hennes. Hun er den jeg deler kaffekopper med over en formiddagstime vi begge har lurt oss til. Hun er den jeg bekymrer meg for og vet at alltid vi klare seg. Hun er den jeg bestemmer meg for å dra med til et tatoveringsstudio på Stovner. Hun har tenkt på det en liten stund og jeg også. Så hvorfor ikke?
Ingen av oss har tenkt noe over hva vi vil ha. Eller har vi det? Hun vil ha noe som har med dyr å gjøre, jeg vil ha noe som er fint og ikke betyr noenting. Damen som driver studioet har visst begynt som make up tatovør… Tja jada, tenker vi og lar oss legge under nåla. Vi koser oss, vi gjør noe helt annet en formiddag. Min venninne ender opp med en pote på skuldra og jeg ender opp med en ingenting nederst bak på leggen.
Ingentingtatoveringen min er den som synes best. Jeg liker den godt og likte den enda bedre den dagen en av mine daværende kollegaer utbrøt, da hun gikk bak meg på vei ut av flyet: “Så fin strømpebukse du har, med mønster og greier!” Mønsteret mitt følger med på alle mine gjennomsiktige strømpebukser, det!
Stormberg har helt klart lagt seg på en åpen linje og har en god stund brukt både blogging, facebook og twitter for å informere om bedriften. Like mye har de også brukt twitter til å høre med forbrukerne hvordan de tenker rundt saker som er viktige for Stormberg. Det er Steinar J. Olsen som blogger og tvitrer. Han sier om seg sjøl og bedriften sin:
Gründer og daglig leder av Stormberg. 39 år, gift og har tre små barn. Opptatt av temaer som klima, turer, inkluderende arbeidsliv og etisk handel.
Så han er sjefen som snakker med de som beveger seg i det landskapet han prøver å treffe. Han spør kundene sine om Stormberg bør inngå avtaler med andre bedrifter og leverandører. Han spør om hvordan de best skal gjøre det. Og han retter seg etter rådene og tilbakemeldingene han får.
Så spør han om Stormberg bør inngå en avtale med SF Norge om produktplassering i Varg Veum-filmen. Tvitringa er aktiv og dermed får han en sinna direktør på nakken. SF Norge var indignerte:
De reagerte sterkt på at jeg hadde “gått ut på twitter” om at vi hadde fått et tilbud om Varg Veum sponsorat. Dette var “svært merkelig” å gjøre, og Stormberg var “useriøse” som gjorde dette. Han la til at SF Norge ”så meget alvorlig på saken og at dette ville få konsekvenser for Stormberg.” (Sitat fra bloggen til Stormberg)
Etter det Steinar Olsen kaller en nyttig dialog hopper altså direktør Guttorm Pettesen av sinne. Steinar Olsen derimot fortsetter å skrive om det han kaller Gamle tanker om nye medier. Hele tida med det for øyet at han skal informere motparten:
**Denne bloggposten ble sendt SF Norge v/ adm. dir Petterson til orientering samme dag den ble postet** (Sitat fra begge bloggpostene)
Så hva viser dette om sosiale medier og ulike tanker om bruken av dem? For meg blir denne diskusjonen et bilde på hvordan en bedrift faktisk når forbrukerne sine slik at de blir enda bedre og treffer kundene sine godt. De er akkurat like kommersielle som alle andre bedrifter som ikke bruker sosiale medier. Men denne bedriften blir kan hende mer et produkt av manges tanker rundt det som skal produseres og selges. Når det gjelder Stormberg blir forhåpentligvis resultatet også mer etisk produksjon og handel, slik de er ute etter.
Hva betyr det for bedrifter som SF Norge? De har valgt å stikke hodet i sanden og har så langt ikke kommet med noen tilbakemelding på denne diskusjonen i det hele tatt. Akkurat slik jeg forventer. For da jeg leste om denne saken, framsto SF Norge som en bedrift uten kompetanse eller viten om hvordan sosiale medier kan fungere på sitt beste. Og de vil ikke vite noe om det heller. Jeg har opplevd å høre at “Slik gjør vi det ikke her på huset” i andre sammenhenger i arbeidslivet, og mistenker Guttorm Pettersen for å mene at det er grei skuring å mene nettopp det.
Kanskje kunne de markedsført filmer på en helt annen måte, uten samme budsjett de kjører med i dag. Kanskje kunne de kombinert kommersiell markedsføring og bruk av sosiale medier på en vellykket måte som ville betydd noe for de produktene de ønsker å selge. Billigere! Istedetfor ender de opp som taperen i denne diskusjonen som fortsetter på nett – uten dem.
Så hva har dette med bibliotek å gjøre? Bibliotekene er på blogger, de er på facebook og de tvitrer. Noen av dem. Biblioteklandskapet er motsetningsfylt og de som beveger seg på nettet og i de sosiale mediene er ikke synlige for de som ikke er der. De som ikke er der tenker kanskje at det er like greit å gjøre det slik de er vant til. Så skulle en tro at jeg da mente at bibliotekene på sosiale medier er vinnerne. Men jeg er usikker. For Steinar Olsen bruker de sosiale mediene aktivt for å finne ut hvilken retning han skal bevege seg i. Jeg er ikke like sikker på om bibliotekene vet hva de vil med sosiale medier. Tenker de/vi at de sosiale mediene faktisk kan være med på å styre utviklingen framover? Brukertjenestene? Lar bibliotekene brukerne være med på å bestemme? Faktisk bestemme? Klarer VI å få alle de vi vil treffe til å lese det som legges ut? Jeg venter på dagen da en diskusjon som denne ender på nettsida til Dagbladet!
