Du kan tagge postene dine i WordPress. Egentlig liker jeg å titte på taggene i andres blogger. Og kanskje tagge mine egne? Men det går jo ikke - for innerst inne er jeg en aldri så liten bibliotekar. Det ville jo blitt veldig ukonsekvent å begynne å tagge postene nå. Hva med alle postene som er skrevet uten tagger? Da måtte jeg jo gått gjennom alle postene og satt på gode, pregnante tagger. Og det gidder jeg simpelten ikke. Det er tross alt snakk om over 300 poster.

So I am just tagging along. I andres poster.

Jeg er enarmet om dagen. Det betyr at jeg er i ferd med lære meg nok en hjemmelaget “touchmetode” på tastaturet. Det tar litt lengre tid enn normalt, men siden jeg også er sykemeldt i noen uker framover - så har jeg jo kanskje tiden å ta av.

Det er mange puslespillbiter som skal passe om dagen. Vi skal flytte, ungene skal skifte skole, hjemsted og venner. For eldstemann er det tøft og mye av energien om dagen går til å håndtere sinne og følelser hos han. Så skal jobb gå. Der har det også skjedd ting som er tøffe å stå i, og motivasjon og energi taper der om dagen. Det vi har går til ungene og altså puslespillbitene: Salg av hus, kjøp av hus, ny jobb og studier - de to siste for min del.

I skrivende stund har alle bitene falt på plass, bortsett fra salget av hus. Markedet står bom stille. På tirsdag hadde vi en visning uten besøk bak oss og jeg skvatt rundt for å få unna det siste før neste visning. Ti minutter før megler skulle være der, skulle jeg bare rydde vekk en knust porselensvask. Ut på boden og helst i hjørnet hvor ingen så den. Litt sløv - og dermed glapp hele greia og skar inn i hånda. Der stoppa den rett før den kappa en hel sene.

Og der begynte historien om norsk helsevesen. Nå kunne jo den blitt slik at jeg kunne klagd over at det gikk et døgn før jeg fikk sydd og vi som bor i verdens rikeste land osv osv. Men jeg fikk sydd både sene og resten av hånda. Hele veien var leger, pleiere og andre hyggelige. De ga klare beskjeder og informerte underveis. Saken var at alle før meg i kø måtte tas av leger som hadde hauger av arbeid allerede. Da det ble min tur ble jobben gjort, det gjorde vondt og det gjør det fremdeles, men jeg tror hånda blir så god den kan bli. Så får jeg tåle gips i fem uker og nye erfaringer hva gjelder bevegelighet og selvhjulpenhet gjelder.

Forresten - Noen som ønsker seg et hyggelig hus, en hage bygd opp med svette og kjærlighet og en fantastisk hellelagt solplass?! Det kom ingen på tirsdagsvisningen heller.

Min verden humper mer enn jeg er vant til om dagen.

Foruten å synes synd på meg selv fordi jeg nå sitter og skriver med en hånd, er valgene vanskelige om dagen. Så jeg trenger hjelp. Saken er:

Jeg har tilbud om en halv stilling. Helt utrolig dårlig betalt, men innhold og prosent passer det faktum at jeg skal studere heltid i to år.

For:

• halv stilling
• morsomme oppgaver og helt nye for meg

Mot:

• det rister i meg av sinne over hvor lite de betaler folk i kommuneNorge, og det er hardt å svelge nei’et og si ja til at jeg synes en slik avlønning er ok
• lønnskravet mitt ble avslått med argument om lønnsnivå for de andre og mine kvalifikasjoner

Tilleggsvurdering:

• skulle egentlig på et intervju til idag, men siden det nå er sykehuset neste, må det utsettes og avgjørelsen på jobb nummer 1 må taes i morgen.

Hva gjør jeg??? Jeg trenger hjelp til å rydde tanker… Er det flere for eller mot?

Noen ganger leser jeg ikke bøker fordi jeg har lyst til det, men fordi jeg synes jeg må. Fordi jeg synes jeg skylder forfatteren det. Tidligere i år leste jeg flere omtaler av boka Bare en datter, av Sarita Skagnes. Hun kom til Norge som 16-åring.

Norge skal være et land hvor alle får den beskyttelse og de rettigheter de har krav på og behov for. Jeg blir redd av denne boka, for jeg tenker at det må være flere jenter som Sarita, som lever ved siden av meg i dette norske samfunnet. Som lever her og har det fryktelig.

En ting er å lese om de grusomheter Sarita har opplevd fra hun var et lite barn, i India. Det er grusomt og det er utrolig at barn som lever med slike opplevelser klarer å leve, og leve videre. Hun ble voldtatt da hun var fire år gammel. Hun ble voldtatt gang på gang og så ble hun fortalt at det var hennes feil.

Da hun kom til Norge levde hun i samfunnet, gikk på skole og jobbet. Levde et familieliv som er ubeskrivelig. På siden av samfunnet. Uten å bryte ut, fordi det var utenkelig.

Jeg har aldri tvilt på min egen rett til å si nei når noen klådde på meg ute på byen, eller ble overvettes intime uten at jeg ønsket det. Det er det nærmeste overgrep jeg noensinne har vært. Men følelelsen av at noen prøver å snike en arm rundt deg uten at du ønsker det, eller klype deg i rumpa er ekkel, den. Hvordan må det da ikke føles å ikke eie sin egen kropp? Hvordan må det føles å vite at du ikke har noe å si når det gjelder din egen kropp og hva som skjer med den?

Jeg fylles med en takknemlighet for det samfunnet jeg bor og lever i, som har gitt meg den oppveksten og tryggheten jeg står i når det gjelder meg, mitt og min egen kropp. Jeg klarer ikke å beskrive den tristheten jeg føler med tanken på at det ikke er en selvfølge for alle andre også.

Jeg føler en skam over det samme samfunnet som lar jenter leve ved siden av oss, med en helt annen virkelighet. Jeg blir redd ved tanken på at jeg kanskje snakker med noen som lever den andre virkeligheten. For hvordan skal jeg kunne vite det, om ingenting sies?

Jeg så på programmet om Eskil på NRK1 på tirsdag. Han har ME i mange år og jeg har innimellom vært innom bloggen hans fordi han har lagt igjen kommentarer på Beates blogg. Beate er min venn og har hatt ME altfor lenge.

Det er sprøtt å høre hvordan et menneske klarer å komme seg tilbake til en hverdag etter å ha vært syk i så mange år. Det er deprimerende å se at han antageligvis ikke ville klart seg uten hjelp fra foreldre, venner og helsevesen. Men det aller såreste var da vennene hans sa at han ikke syntes det var noe særlig å begynne på Blindern igjen, for alle andre var minst ti år yngre. Verden hadde ikke stått stille.

Det må være helt merkelig å møte dagen og samfunnet etter å ha mistet tiden på denne måten. Når man tenker på at det ligger 20 000 mennesker rundt omkring i senger i Norge og mister tiden, da kan vi vel ikke annet enn å håpe og tro at tiden etter ME vil veie opp for alt de mistet?

Igår var jeg i operaen som prøvepublikum. Det ser flott ut. Det var fantastisk å sitte oppe på balkongen og høre orkester og den norske opera synge. Selv uten kostymer og sminke traff det. Det var fantastisk å høre kraften i koret der de sto samlet på scenen. Og midt i bak sto da han som må ha vært med i Seigmenn, han var den eneste med langt svart hår og deathmetalstil

Jeg kjente på treverk, jeg så de berømte gule marmorflisene -  som gjerne må være gule for meg. Jeg kjente på fliser og dører og så utover i salen nede fra orkesterplass i pausen. Det blir et praktbygg. Så får heller diskusjonene gå om pengebruk og gulnende fliser. Jeg nekter dessuten å være surmaga nordmann som mener noe om mørkt treverk, dårlige vinkler, for synlige høyttalere, for bratte vinkler på trappene, for lite, for støyende osv osv. Joda - jeg sikter til paret bak oss som mente nettopp alt dette - før sangerne hadde klart å komme seg ut på scenen en gang.
Men jeg ble sjøsjuk. Fancy vinkler på gulvene fikk meg til å gynge. For ikke å snakke om alle de damene på høye og glatte hæler som sklei på de fine, men akk så glatte marmorflisene. Tett, varm luft fikk meg til å gynge mer, og jeg kjente bølgene hele veien ut av bygget. Jeg er dog helt klar for å forsere disse små ubetydeligheter ved en senere anledning, etter at operaen er åpnet og forestillingene er i gang!

Og bare kriblingen i magen gir seg litt, så kjenner jeg at jeg egentlig er veldig fornøyd. Usikkerhet here I come!

Jeg er fullstendig klar over at jeg ramler over på den lettvinte siden i bloggen min om dagen. Kanskje må jeg det for å komme meg gjennom alle de store og mindre andre tingene i livet mitt om dagen. Men altså; damen har blitt eldre og ble vekket av tre gutter, kaffe og sang på lørdag. Kan ikke klage! Ei heller klager jeg over de fine nye røde støvlene mine, som gjør at jeg ser hakket mindre grønn og sliten ut i trynet der jeg karrer meg bortover og oppover de sleipglatte gatene og stiene til toget en mandags morgen!

Nydelig er de!

For ikke å snakke om hvor Angelina Jolie jeg føler meg i dem….

Endelig har vi fått de flotte Hunter-støvlene! Du har helt sikkert sett dem, avbildet på bena til kjente personer som Angelina Jolie og Kate Moss. Dette er nemlig det hotteste blant stjernene for øyeblikket. Men det er ikke et nytt produkt vi snakker om her: Hunter er en tradisjonsrik skotsk produsent, hoffleverandør, som gjennom mange år har laget disse flotte støvlene for hånd. Støvlene er svært gode å gå med, med kraftig og myk gummi.
[Kilde: Lille Vinkel sko]

I have a next door neighbour in LA. The one that you can always sit down with and have some coffee with. The one you can be still and silent with, or chat about both important and stupid stuff. The one you want to spend time with because you always find that there is still things you don’t know about eachother, or because you discover you have to tell her something you just thought of or didn’t think anyone but she would understand.

I have the nicest next door neighbour. And I am sure I can always stop by her house for that cup of coffee. My next door neighbour and friend is having her coffee in LA and  I am having mine here.

Bergen er en fin by. Ikke at jeg har sett så mye mer enn innsiden av Grieghallen denne gangen. Men den er fin. Jeg husker en vår hvor rododendroen blomstret mens østlandet fortsatt lå badet i snø. Denne gangen åpnet himmelen seg onsdag ettermiddag og det var umulig å komme seg et par meter uten å vasse i en strøm av vann. Bergen er allikevel en fin by.

Etter to dager med konferanse, mangel på mat og enda mer mangel på lysten til å mingle, dro jeg heller på et avslappende besøk til kusine Eline. Buss 31 mot Lægdene/Montana og en bussjåfør som med all tydelighet ikke var så begeistret for østlendinger som ikke visste helt hvor de skulle av. Bergen by har ikke hørt om skilting verken ombord i bussene eller på bussholdeplassene. Ei heller annonseres stoppene. Jeg skulle oppover og så nedover og med hjelp av hyggelige medpassasjerer, en telefonsamtale med kusine Eline og et vandrehjemsstopp, så kom jeg meg av på riktig sted. Som viste seg å være nesten riktig sted, men som ikke var langt unna riktig sted.

Det går alltså fint å finne fram med buss i Bergen. Det som ikke går er å tekste for mye på mobil. For byen går oppover og nedover i svinger på svinger. For slike sarte sjeler og mager som min, betyr det et litt for tydelig minne om spyfulle bilturer, bussturer og flyturer fra barndommen og jeg kunne aldri bodd i Bergen og tatt buss. Slik er det.

Men Bergen er en fin by.