europallIdag har jeg vært den rare damen på Europris. For jeg har nemlig vært på jakt etter to stykk paller av den gode gamle typen. Pallene er del av en plan, de skal ende opp som en fin utedagseng på hytta. Hjul til å sette på under er innkjøpt. Det samme er beslag. Og selvfølgelig et par fin puter. Madrass har vi på hytta.

Men pallene manglet jeg altså. Etter å ha ytret mitt ønske om paller på facebook fikk jeg forslag om å lete på finn.no. Eller høre på Ilseng hvor innsatte snekrer paller. Og jeg fikk til og med en hyggelig melding fra en gammel bekjent om at det bare var å troppe opp på Byggmakker for å få et par. Heia sosiale nettsamfunn, sier jeg bare.

Begynnelsen kom med en pall som sto i kjelleren på biblioteket. Etter å ha spurt litt rundt var det avklart at jeg kunne ta den. Så det gjorde jeg. Men etter å ha lempet den inn i bilen måtte jeg spørre min kollega om det er veldig sært å ville ha fine paller… For den var nokså sliten og gammel. Litt maling på topp og et knust hjørne under.

På vei hjem suste jeg derfor innom Europris med en aldri så liten baktanke i hodet. Jeg trengte kanskje ikke egentlig et par serveringsskåler, men mannen og jeg har faktisk snakket om å bytte ut de noen tiår gamle serveringsbollene vi har stående hjemme. Så da hadde jeg da noe jeg skulle gjøre i kassen. Samtidig var det lettere å spørre jenta på nitten eller no’ om hun hadde et par paller jeg kunne ta…

Jenta var hyggelig, men så litt rart på den pent kledte damen som ville ha paller. Men altså; det sto noen rundt hjørnet. Om det var greit at jeg bare tok dem? Ja, hun kunne ikke skjønne annet. Så jeg betalte, føyk rundt hjørnet med bilen og så to alldeles nydelige nysnekra paller på lasteplanet til lageret.

Så den rare damen med pene klær lempet den gamle, stygge pallen ut av bilen og lempet de to nye, fine inn i bilen. Nå står en gammel stygg pall der to fine nye sto.

Innleggene er ikke så mange om dagen og enda færre om adopsjonsprosessen. Det betyr ikke at vi ikke tenker på det. Faktisk tør jeg tenke mer på det enn jeg har gjort det siste året. For ting ordner seg økonomisk og da går det an å kjenne etter at jeg fortsatt venter.

Så jeg følger med på http://chinaadopttalk.com/ og jeg følger med på http://verdensbarn.no/ med mer eller mindre jevne mellomrom. Det er mye som skjer og ikke skjer om dagen. Det går seint, informasjonen er springende og både politiske og helsemessige forhold diksuteres på den amerikanske bloggen. Ingen vet helt sikkert hvorfor ting går så tregt, noen mener å vite at svineinfuensaen spiller inn. På Verdens barn sine sider opplyses det om at søknaden som ble sendt for flere år siden om å åf ta imot barn med spesielle behov fortsatt ikke er behandlet av kinesiske myndigheter.

På hjemmefronten er gutta nokså lunkne til hele greia og jeg må si jeg skjønner at det hele blir nokså surrealistisk. De har tross alt vært med siden starten de også og har blitt mer enn tre år eldre på veien. Dessuten er de bekymra for plassen sin. Vi har nemlig et soverom mindre enn da vi bodde i Nittedal. (Men jeg har selvfølgelig flere ideer til hvordan vi kan løse dette uten å flytte fra det fine huset vårt!) Og den neste uka får de kost seg med Lotta på to år, så jeg tipper de kommer hjem og er litt nærmere en lillesøster/bror mentalt ;-)

Midt oppi det hele har jeg en stund tenkt at vi burde be om å få muligheten til å ta imot barn med spesielle behov. Så idag har jeg kontaktet VB og spurt hvordan dette fungerer og om vi da mister plassen vår i Kina. Svaret var at vi kan stå på liste i Korea for barn med spesielle behov, samtidig som vi fortsetter å stå i kø i Kina. Så vil vi eventuelt si ifra oss plassen in Kina om vi sier ja til et barn fra Korea. Så det er det vi gjør nå. Vi har sagt ifra at vi vil stå på liste i Korea for barn med spesielle behov og vi står fortsatt med LID 13. oktober 2006 i Kina.

Her er det VB sier om Sør-Korea og Holts henvendelser om barn med spesielle behov:

Det er fortsatt henvendelser fra Holt angående mulighet til å finne familie for
barn som er født med helsemessige avvik eller barn som er i behov av mulig
medisinsk oppfølging i nærmeste framtid. Disse avvikene er oftest av fysisk
karakter. Eksempelvis kan det dreie seg om mindre hjerteproblematikker,
funn på nyrer, motorikk, syn, premature problemstillinger, og lignende avvik
i forbindelse med fødsel. Også biologisk historikk kan være avvikende. Det
følger alltid med god dokumentasjon fra Holt, samt god dokumentasjon
angående progresjon.
Vi er glade for å kunne være med på å tildele disse barnene til gode familier,
og vi har kapasitet for at flere søkere melder sin interesse for å adoptere barn
med mulig oppfølgingsbehov. Søkere vil uansett interesse eller utfall i en
eventuell søknad beholde sin plass på godkjentlisten om barnet ikke tilfaller
disse ved avgjørelse i faglig utvalg.
Gjerne ta kontakt med saksbehandler på Korea for mer informasjon.

(Informasjonen er hentet fra nyhetsbrevet som kom nå for ikke så lenge siden.)

Det betyr at dagen idag er litt spesiell. Vi har tatt en viktig avgjørelse. Så får vi vente (litt til) og se.

En annen ting vi faktisk må ta fatt på om ikke alt for lenge, er å kontakte vår nye kommune og høre når vi må sette i gang for ny sosialrapport. Vi har nettopp fått vår tredje forhåndsgodkjennelse for et fjerde forhåndsgodkjent år. Dette er hva VB sier om dette:

Vi får mange henvendelser fra søkere som selv anser at de vil få tildeling ca
rundt det tidspunktet de runder 4 års grensen. Da vi ikke kan anslå med
sikkerhet når tildelingene vil komme, anbefaler vi at alle som ser at det kan
ta lengre enn totalt fire år før barnet er hjemme, starter opp en ny
godkjenningsprosess i god tid før dette. Dette for å sikre at dere faktisk har
en gyldig godkjenning når barnet skal hentes hjem.
Vi anbefaler derfor at man tar kontakt med kommunen på et tidlig
tidspunkt, og hører når de må sette i gang for at ny rapport med vedlegg kan
sendes til Bufetat 1-2 måneder før den opprinnelige godkjenningen går ut.
Grunnen til at vi anbefaler å ta kontakt på et tidlig tidspunkt, er at enkelte
kommuner har ventetid for oppstart av utredningen. Det vil også variere
hvor lang tid kommunen vil bruke på utredningen.

(Fra samme nyhetsbrev som over)

Nede på et varmt soverom med tre smågutter i går kveld: “Mamma – jeg skal bare sjekke noe”. Mikkel minstemann går ut av senga og bort til panelovnen. Jeg lurer på hva han skal sjekke. “Jeg har satt på ovnen.” Jeg tror ikke mine egne ører og lurer på om han virkelig har skrudd på ovnen. Joda, det har han – og satt den på 5 grader. “For da blir det vel fem kaldegrader?”

Har du sett en Playmate? I mange år har det blitt fnising mellom mannen og meg når vi skal ut på tur og trenger noe å holde ting kaldt i. For da tyr vi nemlig til Playmaten vår.

Det høres helt klart ut som om vi skal noe litt rampete når en av oss sier at vi må ta med Playmaten. “Jeg tar med meg Playmaten på stranda, jeg!” Jeg og Playmaten på play date, lissom. De siste dagers finvær har gitt oss mange fine dater!

Den har i tillegg et helt genuint 80-talls utseende og farger. Slik den må ha, for det har alle Playmater. Vår er kjøpt i 1995 på vår første store utelandstur sammen og den har fulgt oss i jeep gjennom USA. Så selvfølgelig kan den ikke byttes ut. Men jeg lurer litt på om jeg burde ha en til? Som bare er min?

playmate

Til minne om en frokost ved Grand Canyon, hvor vi tilbrakte en iskald og ulovlig parkert natt på en parkeringsplass. Da var det godt vi hadde plastglassene våre og kald drikke i Playmaten (den kan skues til høyre i bildet). Og aldri så lite til minne om min den gang hippielanghårete mann som faktisk kom seg gjennom sikkerhetssjekken og inn i USA.

Ulf og Playmaten i 1995

Jeg har hatt en hel liten sommer allerede. Forrige uke ble brukt til hyggelig lunsjmøte med Finn, hyggelige middager med mannen, St. hansfeiring med måte og hyggelig kveldspils på torget med Solveig og co. Ungene var på besteforeldretur og vi var alene. Jeg har mye å ta igjen for og har pleiet utstrakt sosial omgang. O lykke!

På onsdagen hadde jeg min siste arbeidsdag på den ene jobben og gikk ut i avspasering. En lat morgen og avislesing gikk med før jeg suste nedover til Oslo og besøk på gammel arbeidsplass som har flyttet. Deretter sto hagen til Liv og flytting fra en kolonihagehytte til en annen. Grilling og Benedicte. Jeg fikk låne overnattingsplass i flunkende nyeid hytta og våknet til kolonihagelyder og sol. O lykke!

Deretter sto fredagen for tur og nok en lunsjdate inklusive shopping. Belinda og butikker. O lykke!

Resten av helga var hyttetur, bading, nedriving av verden minste kjøkkenvegg, Frognerparken, Istid 3 i 3D og middag på Hard Rock. O lykke!

Resten av sommeren kan bare komme.

Sannheten er at jeg har eksamen på mandag. Og muntlig framlegg på torsdag formiddag.

Jeg gleder meg veldig til fredag den 19. juni. Da skal jeg male vegger på jobben. Det blir moro. Fram til den tid burde jeg ha lest. Masse. For dette semesteret har jeg ikke lest mye – nesten ikke i det hele tatt. Istedet har jeg løpt fra den ene jobben til den andre.

De to siste dagene har vært brukt til å være sommerforkjøla. Jeg burde ha lest mens jeg har ligget i senga. Det har jeg ikke gjort. Har ikke orket. Har sovet istedet. I helga er er det innflytningsfeiring for lillesøster og bursdagsfeiring for størstemann. Det blir ingen lesing i helga heller.

Jeg må egentlig bare innse at eksamenslesing og -løsing må skje samtidig over tre døgn. Sånn er det.

Og jeg er egentlig nokså komfortabel med det. Jeg har allikevel mista takten. Den må jo gå tregere. Og alt i meg og rundt meg sier at det må gå tregere.

Så jeg gleder meg til andre ting, heller enn å grue meg til eksamen.

DSCN2822Planen er å blogge om sommeren. Om nedriving av kjøkkenvegg på hytta. Om innkjøp av ny komfyr, nytt kjøleskap og ny støvsuger til hytta. Om mannen får sin vilje og ny spesialbestilt madrass til hyttesenga. Slike småtrivielle ting vil jeg fylle hodet og bloggen med framover.

Egentlig er det en fin kunst å benekte sannheten. Helt fram til mandag morgen ;-)

Til da:

Hva er sannheten?

Sannheten er alt.

Men,

Tenk om sannheten ikke er sann?!

[Marthe og Lyka 9A Furnes Ungdomsskole]

Jeg hørte på P2 i bilen på vei hjem idag. Eirik Newth slaktet – på en ganske snill måte – den nye tjenesten bokhylla.no. IKT-ansvarlig ved Nasjonalbiblioteket, Svein Arne Solbakk – en hyggelig mann under en mektig og viljesterk nasjonalbibliotekar – prøvde nokså snilt å si at det tar tid å lage en slik tjeneste og at den inneholder noen feil, at de ikke kan manuelt sjekke for feil, at de skanner i stort og hastig monn og at det ikke finnes en tilsvarende tjeneste i Norge idag.

Sant, det finnes ikke tilsvarende tjenester i Norge idag. Ingen andre enn kultursektoren sitter og lager slike tjenester. For ellers i verden og her til lands lager de tjenester som ser ut og som har funskjonalitet du kjenner fra før og som er intuitiv. Maxbo’s kampanjekatalog for eksempel. Eller som i Garmanns bok.

Jeg tror saken er så enkel som at vi sliter i kultursektoren. Det er ingen av de som sitter og utvikler programmer innenfor tjenester på nett i kommersiell sammenheng som er det minste interessert i å bytte ut god lønn og utviklende arbeidsvilkår med dårlig lønn, stadig dårligere budsjett og lite rom for utvikling. Så vi får ikke de tjenestene som kunne åpnet opp for det overraskende, det estetiske, det utviklende og det som brukerne allerede ser finnes.

Vi har ikke de riktige menneskene. Derfor får vi ikke de riktige tjenestene. Da blir det slik (Vær forberedt på laaang svartid).

garnJeg har absolutt evnen til å gjøre mange ting samtidig og klare å holde trådene i rimelig god orden. Sånn vanligvis har jeg det. Bare ikke nå om dagen.

Nå om dagen har jeg evnen til å gjøre flere ting på en gang bare det er innenfor en enkelt kontekst. Det vil si at med en gang jeg må bevege meg ut av den og over i en annen klippes trådene. Rett og slett.

På jobb for eksempel – så sjongleres to stillinger i knappe tre uker til. Bortsett fra at jeg er drittlei to halve stillinger som ser mer ut som 1,5 tilsammen, så holder jeg trådene pent og pyntelig i hver sin kurv. La oss si at den ene kurven inneholder røde tråder, mens den andre inneholder gule. Det går fint, det. Kurvene må bare holdes unna hverandre.

Men på fredag ettermiddag da jeg stemplet ut fra den røde kurven og dro innover til hyggelig damemiddag på Vognmand Nielsen, da kjente jeg at begge kurvene sto godt igjen hjemme. Og i løpet av hyttehelga koste vi oss med grønne tråder og jeg evnet å gjøre mange ting og ingenting i løpet av tre deilige dager.

Jeg hadde også tatt med kurven med de oransje trådene… Hva som er oppi den? Pensum og studier og eksamen som kommer stadig nærmere. Problemstilling til masteroppgave eller ikke før sommeren er også en tråd oppi den kurven. Men ikke snakk om at jeg klarte å ta opp de trådene. Jeg kjente at både mage og tråder knøt seg ved tanken. Så kurven er like urørt etter helgen.

Jeg gleder meg egentlig ikke til å ta opp to overfulle kurver i morgen akkurat. Og vet at problemet ikke blir å legge igjen avklipte tråder ved arbeidsslutt hver dag, men at det kjennes slitsomt å ta opp de grønne trådene slik at unger, trening, lekser, foreldresamtaler og alt det andre også skal gå på skinner.

Så konklusjonen min er at jeg ønsker meg nok energi til å ville ta opp alle kurvene og sjonglere alle trådene på en strålende måte. For nå om dagen ser det ut til at jeg bare klarer å sitte med en og en kurv i gangen. Det blir litt kjedelig med bare en farge?

[Bilde av cbturtlegirl76 under Creative Commonslisenisering]

Vi er 133 om å vente gjennom Verden barn opp til vår LID. Og vi kan ikke en gang si at vi er i midten av 2006. Det betyr høyst sannsynlig ny sosialrapport i ny kommune. Tallene er utmattende. Ventetida også. Jeg følger ikke like hardt med som før. Selv om dette hjelper. Bare litt usikker om det er nok.

1. mars 2006 22. mars 2006 8
15. mars 2006 27. mars 2006 11
28. mars 2006 5. april 2006 15
12. april 2006 18. april 2006 17
28. april 2006 10. mai 2006 12
19. mai 2006 26. mai 2006 8
26. mai 2006 30. mai 2006 6
15. juni 2006 21. juni 2006 7
28. juni 2006 5. juli 2006 8
13. juli 2006 27. juli 2006 9
27. juli 2006 14. august 2006 8
16. august 2006 12. september 2006 10
25. august 2006 18. september 2006 6
15. september 2006 13. oktober 2006 8

Jeg har aldri skjønt nordmenns fasinasjon for tuja. Helst skal den være ugjennomtrengelig og helst så høy at ingen ser over. Det er ekstra fint om den går rundt hele hagen, men om det bare er en stor lang rad, så hjelper det om vi planter en kuletuja eller to andre steder i hagen, helst foran inngangen.

Joda, jeg har hatt kuletuja, jeg. Og en som nekter å dø i ei potte som nå står hos gamlenaboen i påvente av at jeg skal komme og hente den. Men da tar jeg bare med potta – så det er sagt! Det var feilkjøp og i min pure ungdom som anleggsgartner for egen hage. Jeg lærte fort. Ikke er de pene og ikke er de med på å gi hagen noe som helst.

Jeg er altså ikke enig med det norske hagehjertet. Nå har de holdt på i to dager for å få opp en stor lang rad av ugjennomtrengelige og høye tujaer borti gata her. De er sikkert lykkelige over sin fine nye hekk. Jeg gremmes.

3166678378_ba84192f3a_m

[by maxmaria under Creative Commons]

Neste Side »