Hørt fra rommet ved siden av.
Hvem kan segle foruten vind?
Hvem kan ro uten årer?
Hvem kan skilles fra valpen sin,
uten å felle tårer?
I morgen har vi en niåring i hus! Det er nok til å framkalle mengder av sentimentale minner hos mor, over hvor fort tida har gått, hvor litenstor han er og over hvor rart det er å tenke på hvert år som er ugjenkallelig borte med alt det inneholdt. Og det er nok til at jeg kjenner jeg er heldig som skal være med på mer av veien til Mikkel liten og stor 
I går var det fjorten niåringer her. Det var to timer med travelt, moro og stas! Mikkel hadde bestemt hva slags leker vi skulle ha. Først hadde mannen og jeg laget adjektivhistorie! Husker du dem? Du må fylle inn med adjektiver og de skal selvsagt være ille, rare og morsomme for å få historien til å bli det. Alle deltok med stor entusiasme. Og historien ble da vitterligen nokså artig:
Det var en gang et nakent land, som hadde mange prikkete gutter. Alle disse snørrete guttene måtte vise at de kunne stå på hodet. Det var viktig, fordi da fikk de lov til å drikke det tissete vannet de hadde i dette stripete landet.
Nå hadde det seg slik at en av de bæsjete guttene, som het Baltasar, ikke klarte å stå på hodet. Han hadde prøvd om og om igjen. Men det var akkurat som om det pølsete hodet hans ikke ville være opp ned.
Baltasar syntes det var veldig leit, fordi da fikk han ikke drikke det hostete vannet. Han spurte den voldelige mammaen sin om hjelp. Mammaen hans var nemlig prompete og veldig isete. Hun hadde sikkert noen rapete ideer!
Mamma sa at om han tok av seg den klumpete duskelua så gikk det mye bedre. Baltasar tok av seg den sexy duskelua og da klarte han å stå på det rampete hodet sitt! Alle de hundete guttene sa: nå kan du drikke vannet som smaker jodlete!
En morgen når Tommy og Annika kommer løpende inn på kjøkkenet hos Pippi, er hun enda blidere enn vanlig. Hun har funnet på et nytt ord.”Et svært fint ord. Et av de aller fineste jeg har hørt”, forteller Pippi. Ordet er spunk*.
Jeg er glad i språk. Språk er morsomt. Under kaffepausen her om dagen snakket vi om det å være misunnelig og hvor negativt ladet det ordet er. På svensk er det nesten som en sykdom, faktisk. Avundsjuk. Du unner ikke den du misunner det du misunner ham eller henne for. Kollega Tea hadde tenkt grundig gjennom saken fordi det ikke finnes ord for det å være misunnelig, men samtidig ønske det for den du misunner. Sakens anledning var en annen kollega som skulle på ferie i to uker til varme og sol. Poenget var at vi gjerne skulle vært der sjøl, men vi unnet denne kollegaen å være der også. Som misunnelse med empati 
Kollega Tea sendte spørsmål til språkrådet. Jeg gikk hjem og fortalte mannen om diskusjonen og han sa:
“Da er man jo empasunnelig, da!” Så nå gjør jeg som Pippi – jeg bruker mannens egenlagde ord. Og det har jeg har tenkt å bruke til noen kommer med et bedre forslag!
* Sakset fra bokelskere.no
Det er en helt egen følelse å oppdage at mørket ikke slutter seg om deg når du går ut av døra. Arbeidsdagen er over. Og himmelen er lakserød. Det er lys nok til at jeg kjenner det på huden.
Det vitner om lysere dager.
I går var jeg på Lillehammer. Og jeg var ikke alene. 150 mennesker var der for å høre på voe. For det var liten tvil om at det var 14 år gamle Emilie som fungerte som trekkplaster. Det er ikke så ofte at et høgskoleseminar trekker hauger av mediefolk som gjerne vil ta bilder og intervjue foreleserne. Det ville de i går.
Pappa var med og presenterte seg. Det var imidlertid Emilie sjøl som snakket i tjue minutter. Om hvordan bloggen hennes har vokst på et år, fra å ha noen få lesere til å bikke 95 000 daglige lesere nå i januar. Hun hadde satt opp en fin månedlig oversikt med noen funderinger rundt blant annet:
- Egen språkbruk – i begynnelsen brukte hun flere smilefjes og postene var kortere
- Hvilke virkemidler hun brukte for å få flere lesere og få leserne til å delta aktivt på bloggen hennes
- Hvordan hennes blogging og det hun skriver om påvirker andre
- Hvilke hendelser som for hennes står som merker for endringer for henne og bloggen hennes
For det første: hun imponerte alle. Det er tøft å være 14 år gammel og skulle stå og si noe om seg sjøl og det du gjør. For det andre: det er tøft å være foreldrene hennes og delta inn i det sirkuset som skapes av medier og andre rundt henne.
Interessant?
Er dette interessant for voksne mennesker som jobber i mange ulike bransjer, men som tenker at sosiale medier er noe å bruke i faglig eller kommersiell sammenheng? Er det interessant for foreldre som har barn på nett? En av de første reaksjonene da det ble kjent at voe skulle forelese (eller holde et innlegg og fortelle litt om bloggen sin, som var det hun egentlig ble spurt om), var at dette er lite interessant fordi det hun skriver om er hår og sminke og sånn. Mange var enige. Flere mente også at en 14-åring ikke kan stå og fortelle voksne yrkesaktive mennesker hvordan de skal jobbe på nett. I pausene overhørte jeg noen utsagn som “det er jo sikkert interessant for de som liker slike ting hun skriver om, men ikke så relevant for oss.”
Jeg mener de tar feil og jeg mener virkelig at noe av det viktigste folk kunne plukke opp og ta med seg etter Emilies innlegg var:
- Ved bruk av enkle virkemidler får du tak på den målgruppa du er ute etter. Voe bruker gjentagende poster. Lag en fredagspost; Glamourbibliotekaren har for eksempel “glamorøs fredag“. Hun aktiviserer leserne med ulike konkurranser, noen vant billetter til filmen “Tomme tønner“. Det får leserne til å reagere og filmen får selvsagt oppmerksomhet. Hun differensierer innleggene ut fra tenkt aldersgruppe på leserne. Dette er eksempler på neon av de tingene hun nevnte og egentlig noe alle må ha i bakhodet (eller i pannebrasken) når de skriver på nett.
- Hvordan du representerer deg sjøl om det er personlig det du skriver. Kanskje tenker du at det ikke er så viktig om du skriver for en kommune, et bibliotek eller lignende. Men hvem skriver du for for? Ofte for unge mennesker. Alle som skriver på nett, på facebook, blogger, twitter osv representerer seg sjøl. De aller fleste er delvis bevisst at de lager et bilde av den de vil du skal tro de er. Voe sier hun vil framstå som positiv. Hun har en fin video hvor hun forteller om seg sjøl i korte setninger. Jeg mener den er et eksempel på en god balanse mellom det å være personlig, men ikke privat. Hun har aldri vært hos frisør i hele sitt liv, en liten flik av henne, men ikke det innerste private. Videoen er en presentasjon av fragmenter av hennes identitet, hun har plukket ut hvilke hun vil framheve.
- På nett er du synlig, voe har en rekke falske profiler rundt omkring og det er ingen lett sak å få dem fjernet. Det har hun erfart og det har foreldrene hennes erfart. Det er ikke alltid folk er hyggelige. Derfor leser mammaen hennes gjennom alle kommentarer. Derfor er det helt essensielt at foreldrene skjermer henne. Den siste uken har pappa sagt nei til sju henvendelser fra NRK. Som han sa: “NRK er visst ikke bare NRK”, de har mange interesser i et nettfenomen som voe har blitt, de bryr seg ikke nevneverdig om å dytte litt mindre på og la voe være Emilie 14 år som går på ungdomsskolen. Som de sier sjøl: “Alle ville ha en bit av voe.” Jeg skjønner nyhetsinteressen og jeg synes det er bra at Emilie og pappaen snakker til noen om det hun skriver om og hvordan hun gjør det, men jeg synes også at mediene skal rygge etter en stund og la bloggen leve videre på egen hånd med Emilie og foreldrene i samspill.
- Pappaen til Emilie visste ikke om bloggen hennes før i mai, da var den noen måneder gammel allerede. Så selv oppegående foreldre som disse har lært at du må spørre! Tidlig. Hva gjør du på nett? Hvordan gjør du det? Opplever du noe som er vanskelig, vil du ha råd eller hjelp?
Kanskje skal flere av oss tørre å bruke oss av de som sitter med kunnskapen om hvordan de bruker nett, spill, hvordan de beveger seg, hvem de snakker med, hvordan snakker de osv osv. Jeg har sjøl hatt en lærerrik opplevelse ved å få to tøffe gutter på 13 og 14 til å snakke om sine spillvaner for ansatte ved bibliotek. Vi lærte masse og gutta sjøl uttrykte at det var fint å få være med og dele det de delte med oss. Det i sammenheng med faglig kunnskap og kompetanse hos de voksne som jobber med det, vil føre til bedre tjenester og flinkere folk på nett, tror jeg.
Reklame
Noen var veldig opptatt av hvor mye hun tjener på reklamen på bloggen sin. Hun har et marked som er gull verdt. Jeg synes ikke det var det mest interessante ved foredraget og tenker at pappa får lov til å si at det kommenterer de ikke så mye. Emilie vet ikke helt hva hun tjener for det holder pappa på med. Pappa sier det er en del, men at de er bevisst på hva slags reklame det er snakk om. SMS-tjenester hvor folk må betale mer for å ringe inn til konkurranser er uinteressant all den tid de som ringer er på voe sin alder og ikke har flust med penger. Greit nok for meg.
14-åringen oppi det hele
Så til det spørsmålet mange helt sikkert stiller: er det sunt for en fjortenåring dette her? Hun føler et ansvar for skrivinga si og legger ut innlegg fordi hun vet leserne forventer det. Hun har et press på seg i forhold til hva hun skriver og hvordan hun skriver det. Hun har markedskrefter etter seg fordi de vil bruke bloggen hennes. Hun har media etter seg fordi de vil vise henne fram som et fenomen.
Etter å ha sett og hørt henne, vil jeg si at hun er ei normal og oppegående jente. Hun blir noen erfaringer rikere om dagen, og for henne oppleves erfaringene som spennende og gode. Foreldrene hennes er med henne hele veien og tar de valgene for henne som hun skal slippe å ta sjøl i den alderen hun er i. Vi andre skal sette oss tilbake og lære av det hun deler med oss og bruke det vi har bruk for i vårt eget arbeid eller overfor egne unger! Om du vil vite hva jeg og andre mente underveis i foredraget kan du titte på twitter:
De senere årene har jeg hatt flere mennesker rundt meg som har prøvd å få barn. Noen har prøvd på gamlemåten, men flere har måttet gå over til å prøve med assistanse. Da vi startet opp adopsjonsprosessen var det klart for oss at det var uinteressant å prøve assistert befruktning. Vi hadde ikke prøvd lenge i forhold til mange andre, vi hadde to magebarn fra før og visste at det kanskje bare var slik at denne gangen skulle det ikke gå like lett. Vi tenkte vel at det var det en mening med. For å bruke penger og energi på å få flere egenfødte barn var bare ikke så interessant. Vi ville ha et barn til. Det betyr ikke at jeg lever meg inn i og har den største forståelse for de som velger (eller må velge) assistert befruktning! For det gjør jeg – og om jeg har kjennskap til når forsøkene skjer, går jeg gjerne i dagesvis og venter på å høre hvordan det gikk. For hvert kommende barn er fantastisk.
Vi vil fremdelesha barn, noen år lengre ned i veien. Svingene ligger både bak og foran oss og det slår meg at vi ikke er så langt unna prøverørsforsøkene. Jeg strever tidvis med humørsvingninger og kan sikkert sammenlignes med de damene jeg kjenner som må stappe i seg hormoner. Syklusen har nesten vært en gang i måneden også, for med litt minus og pluss, så har det kommet tildelinger sånn omtrent en gang hver måned. Så da er det å sitte og følge litt med på dager og antall og hvor vi er i alt dette. Og selvfølgelig hører det med med litt mentale utbrudd hver gang jeg leser om noen som skal hente, er på hentereise eller nettopp har fått en telefon. Slik jeg også er når jeg hører at noen har blitt gravide, er gravide eller har født barn.
Vi har bestemt oss for å søke på å få adoptere barn med spesielle behov og det betyr at vi må gjennom et prøverørsforsøk hver gang vi søker om et spesielt barn. Vi har bare gjort det en gang. Men det kan sammenlignes! For vi må sende søknad, den skal behandles både i Norge og i adopsjonslandet, vi har ingen garanti for at det skal gå og om det ikke går, er det bare å satse like mye neste gang. Det er da ikke så anderledes? Forskjellen er at vi gjennomgår en ren mental prosess, men alle de som prøver assistert befruktning må gjennom en mental OG fysisk prosess (Så egentlig slipper vi jo en ganske stor påkjenning, da!).
Og jeg er takknemlig for de jeg har som tar praten med meg når jeg går gjennom mine mentale prøverørsforsøk. For da orker jeg enda litt mer å gå løs på neste omgang om det skulle vise seg nødvendig.
Det er kroppen min i ferd med å bli. Kulda forteller kroppen min at det er lurt å ha et ekstra lag med fett rundt magen. Så jeg spiser og koser meg. Og blir dvaledvask.
Det er så mye mer naturlig å sitte inne foran en varm ovn og dytte litt innpå med søtt og godt og fett enn det er å bevege seg ute i kulda. Jeg gjør så vidt det også, jeg går til og fra jobb. Men ikke så mye lenger.
Så nå er det vel snart på tide å kjøpe et medlemskap på et eller annet dyrt treningssenter slik at jeg kan bevege meg fra sofaen til en mindre dvaledvask tilværelse.
Neida, det er ingen baby av den menneskelig sorten som er på vei inn i heimen. Vi har kjøpt oss hund. Etter lange diskusjoner over noen år og med bestemmelsen om at Modesty skulle slippe flere dyr som invaderte hjemmet hennes, ble vi alle overbevist etter å ha besøkt en oppdretter. Pusur skal bli storepus Jeg er selvsagt også overbevist om at det er skjebnen fordi jeg gikk inn på finn.no akkurat den dagen det lå ute en annonse for valper av akkurat den rasen vi har lest om for en stund siden.
Så da går vi spennende tider i møte! Jeg satser på velvillig arbeidsgiver og på at mannen får noen hjemmekontordager slik at vi kan gi valpen en fin velkomst her. Begivenheten er selvsagt behørig flagget på facebook med dertil hyggelige tilbakemeldinger. Den er også spredt på sms og telefon til venner og familie. Det er i ferd med å slå meg. Dette minner meg om noe. Det minner meg om da jeg gikk gravid. Plutselig er det mange som mener noe om ansvaret. Husk det preger hele hverdagen. Det er mye ansvar. Det er viktig å…. gjøre en lang rekke ting riktig. Jeg var ingen stor planlegger i forhold til hva slags mamma jeg ville være da jeg gikk gravid. Ungene bestemte med sine personligheter hva slags hverdag vi skulle ha. Tålmodighet er den beste egenskap en kan ha. Det var og er erfaringen jeg gjorde meg. Hverdagen ble ikke endret mer enn det vi ville og vi står fortsatt for retningen på den.
Så jeg har en følelse av at vi vil komme til å få mange tilbakemeldinger i kategorien bør og hva hvis og klarer dere i tida som kommer – og den samme følelsen av at vi kommer til å gjøre det slik det faller seg best for oss Vi gleder oss stort til å måtte oppdra igjen. Og er fryktelig opptatt av navn om dagen. Jentenavn, for det er ei tispe som kommer! Og så får vi se om min lille teori holder vann
Forelesninger av 14-åringer
Jeg skal på forelesning og høre på 14 år gamle Voe, eller Emilie Nereng som hun også heter. Hun skriver blogg og har en mengde lesere hver dag. Omtrent 70 000 av dem faktisk, på daglig basis. Det er en stor leserskare, flere enn gd.no (som skriver om forelesningen) har per dag. Hun har som flere andre leste og populære blogger gått fra å være bare en blogg til å bli både det og en markedsføringskanal for ulike produkter som hun velger å skrive om. Det vil si at hun tjener på skrivinga si.
Det vil også si at foreldrene nå fungerer som bedriftsledere, i dette tilfelle er det pappa som er manager. Jeg har lest flere si at foreldre trer støttende til når bloggen blir så omfattende at den gir inntekter til forfatteren.
Å lese om og lære noe om hvordan tenåringer blogger og hvorfor er interessant for meg. Det er interessant fra flere perspektiv. De jeg tenker på er:
- Tenåringene sjøl
- Foreldre/foresatte og deres deltakelse/tilstedeværelse
- Bruk av bloggere som kunnskapsdelere i akademisk sammenheng
Forfatterene – voe og somalieren
Oppslaget om at voe skal forelese har ført til flere kommentarer, slik det alltid er. De første jeg leste kom da jeg la ut en status på facebook om at jeg skulle på forelesning. Noen av dem var i kategorien “hva kan være interessant med å lese om hår og klær og slikt” eller at “voe ligger langt unna hvordan min tenåring er”. Ikke så rart. Jeg synes heller ikke der er så moro å lese om hår. Jeg har heller ingen tenåringer som ligner, eller som jeg tror kommer til å ligne på voe. Men hun er vel nokså gjennomsnittlig i sin interesse for hår, klær, sminke og hverdag – og dermed er jo det hun skriver interessant for veldig veldig mange. Og hennes stemme leses.
Så har vi en av mine yndlingsblogger Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg. Somalieren er ikke tenåring lenger, men hun var det da jeg begynte å lese bloggen hennes. Hun var 17 år gammel og skrev da hun begynte å blogge om sine mange tanker rundt det å være norsk og somalier, å være jente og muslim, om det å bestemme seg for hvem hun vil være. Hun skrive om det fremdeles, på en fantastisk måte. Jeg tviler på at hun har like mange lesere som voe, men hun har en fast skare av lesere, slik Jill Walker Rettberg sier at de fleste blogger har. Ikke mange, men faste. Og de har ventet på henne i de periodene bloggen har ligget nokså stille.Fordi det hun skriver er interessant for dem.
Avisene har en tendens til å skrive om de mest leste ungdomsbloggerne, antageligvis fordi det er dem de dumper over og hører om. Naturlig nok. Men i spennet mellom disse og andre ungdomsbloggere ligger det en verden av ulike stemmer, meninger og personligheter. Det skriver ikke avisene om, men det er det som etter min mening gjør bloggene og forfatterene til noe helt unikt i den digitale sammenheng. De speiler nettet nettopp fordi de unge som skriver er akkurat like ulike som alle andre som skriver og beveger seg på nett.
Derfor ønsker jeg meg noen avsiartikler om noen av de andre bloggerne.
Mamma hva gjør jeg nå?
Det er det vi ønsker at ungene våre skal spørre oss om, er det ikke? Vi vil gjerne være dem som leder ungene våre på best mulig måte inn i samfunnet og den verden de skal være en del av. Men vi gjør det ikke når det gjelder det digitale. Vi er ikke der og viser ungene våre hvordan de skal bevege seg der. Vi sier heller at de skal gjemme sin egen identitet der og vi aner ikke når de tråkker feil og trenger hjelp.
Da er det fint å lese at mange av forelderene til noen av de mest leste bloggene faktisk gjør en flott ting. De setter seg inn i det ungene skriver, diskuterer hvordan de kan formulere seg, hvordan de skal reagere på tilbakemeldinger de får osv. Aftenposten hadde en artikkel om noen av disse før jul. Mammaen til Leanda er min helt når jeg leser dette:
Hvor personlig bloggens innhold skal være, er noe mor og datter diskuterer ofte.
Så enkelt. Når vi da i tillegg vet at unger som skriver mye på nett blir bedre til å skrive, lese og uttrykke seg, hvorfor er det ikke flere foreldre som sitter sammen med ungene sine? Jeg tror nemlig at mange skriver uten at foreldre vet om det. Og jeg tror at både foreldre og unger hadde hatt utbytte av å snakke med hverandre om det ungene skriver, for ungene skriver om det de tenker på.
Sosiale medier og akademia
Akademia har de siste årene plukket opp mye av det som foregår digitalt. Det er en oppblomstring av studier innenfor for eksempel digital kommunikasjon, sosiale medier og spillutvikling. Når nye studier og fagfelt vokser fram er det delvis fordi noen plukker dem opp – ofte på grunn av egen interesse. Ingen sitter med en fiks ferdig doktorgrad i dette. Men etterhvert kommer de også.
En av leserne til artikkelen i gd.no kommer med denne uttalelsen: “En fjortenåring vel og merke uten en doktorgrad i medievitenskap eller lignende har ingen forutsetninger for å kunne sette sin egen aktivitet i perspektiv.”Kanskje ikke, tenker jeg, men det hun kan er å si noe om hvordan hun tenker om sin egen skriving og hva hun vil med den. Dermed er hennes meninger et utgangspunkt for de som er der og hører på, for egen viten og forskning. Derfor gleder jeg meg til å høre på henne den 21. januar!
Dere får vente på referat 
Jeg faller litt i staver innimellom. Det har jeg gjort siden jeg fikk iPhonen. Ikke hele tiden, men altså litt sånn innimellom. Som i kveld, da jeg lette etter bilderedigeringsapplikasjoner til mobilkameraet. En kan nesten falle i staver bare over slike lange fine ord. Men jeg brukte tida på å lage ulike varianter av samme bilde istedet.
