Om faren for å miste leken i sosiale medier

I noen år nå, har jeg brukt sosiale medier i jobbsammenheng. På mange måter har oppstarten av denne bruken vært like tilfeldig som den personlige bruken min. Undervegs har jeg også studert og brukt det jeg har studert i privat og faglig sammenheng. Alt henger sammen med alt og jeg lever bra med kolliderende verdener både på facebook og twitter. Her på bloggen opererer jeg vel som kvasianonym, det vil si egentlig ikke så veldig anonym. Det har ikke så mye å si, for jeg faller fint innunder Jill Walker Rettbergs teori om at bloggere er populære hos femten andre lesere. Med aktiviteten her de siste åra, kan jeg vel ikke skryte på meg det en gang.

Det at oppstarten har vært tilfeldig, betyr at bruken har starta opp med et ønske om å prøve ut, være der andre er og å få til ting på en god og billig måte. Det har ikke ligget en klar strategi bak, men et ønske og et formål med bruken har det vært. Det har muliggjort at en liten arbeidsplass har kunnet reise rundt og dele erfaring. Nesten litt sånn fysisk overlevering av hva sosiale medier er for mange; en mulighet til å dele erfaringer og gjøre ting bedre enn om en skulle gjort det på egenhånd. Vi har lært like mye som de vi har lært bort til, kanskje litt sånn “fem minutter i forveien-aktig”.

Så har veien og viten gjort at vi begynner å tenke at vi må ha en sterkere tanke og strategi bak. For min del med bakgrunn i kunnskap hentet av andre. Difis veiledning for bruk av sosiale medier, deres rapport om hvordan selve bruken er og fordi arbeidsplassen min (den som er litt større enn den lille jeg er på til daglig ) har utført en utredning om hvordan bruken er hos oss og hva slags retningslinjer og strategi vi bør ha. Så dumper jeg litt nedi tanken om at det selvfølgelig må ligge en strategi og en klar tekstlig og verbal tanke bak bruken. Det må finnes en klar hensikt, men det å starte opp skal allikevel ha en lav terskel for andre i det offentlig. Tenker jeg. Og så tenker jeg at kanskje er jeg med det, i ferd med å miste noe. Det noe som gjør at det kjennes anderledes og morsomt ut å sende ut noe på twitter og facebook. Det kjennes nyttig ut å få svar fra helt andre steder i landet under et seminar som du er med på. Det er kult å kunne stille spørsmål i salen fra en som sitter et helt annet sted. Om jeg skal tenke hardt på å alt jeg gjør, hele tida, kommer jeg da til å skrive like mye og på samme måte som nå – også framover? Plutselig og litt om litt i alt det andre, er jeg ikke like sikker.

Men jeg vet at noe av det viktige i det å bruke sosiale medier, er følelsen av kreativitet, lekenhet og det litt uordentlige i forhold til alt det andre offentlige i det offentlige arbeidet jeg gjør. Det er følelsen av nærhet til andre som tenker fag, kanskje på helt andre måter enn meg. Kan jeg miste det hvis jeg blir alldeles ordentlig offentlig i de sosiale mediene? Om det må ligge en nedfelt og ordentlig ordentlig strategi bak enhver aktivitet? Jeg står i fare for å plaske litt uti med alle mine kolliderende verdener, men på sitt vis er det slik jeg vil ha det. Hva tror du?

De er der

De øyeblikkene av idyll, nærhet og søskenkjærlighet. De varer kanskje ikke så lenge av gangen. Men de er der.

Fem dager fri

Når dagen blir for kort. Det blir den når kroppen ikke orker og jeg sover klokka halv åtte.

Når dagen begynner godt. Det gjør den når jeg våkner etter over elleve timers søvn med en glad toåring ved siden av meg.

Når dagen blir lang nok. Når sola skinner hele dagen og vi bruker tida på å gå tur. Når verandaen endelig blir beisa, med beis kjøpt for et år siden.

Når dagen blir god. Med et glass vin i nybeisa utestue, med lyserosa skinn i kinna og nyplanta gulerøtter i grønnsakshagen.

Når morgendagen venter. Og jeg håper følelsen av sol har satt seg i huden og kroppen klarer å dra seg sakte og stødig inn i arbeidsuka. Og at den holder på roen og ikke ramler ned i slitenheten på lenge.

Hunger Games i Nord-Korea

Jeg sluker bøker som True Blood og har kost meg gjennom triologien The Hunger Games. Kost meg fordi bøkene er godt skrevet og forfatteren skaper et verdensbilde som er et framtidsbilde, samtidig som det er lett og kjenne igjen regimer og måter å herske på. Filmen så jeg sammen med en elleveåring som ikke har lest bøkene. Det var greit å ha lest bøkene på forhånd,slik at jeg kunne si i fra når det kom scener jeg visste at akkurat min elleveåring kunne komme til å reagere på.

Nå tenker du kanskje at bøkene og filmen mest av alt handler om unger som sloss mot hverandre mens de fillmes til forlystelse for de herskende makter. Jeg synes bøkene handler om det – også. Men de handler vel så mye om et totalitært regime som gjør innbyggerne i de 12 distriktene maktesløse, paranoide og i stor grad ute av stand til å gjøre noe med sin egen situasjon.

Et par bøker lest senere, leste jeg Escape from Camp 14: One Man’s Remarkable Odyssey from North Korea to Freedom in the West. En bok som satte seg som en stein i magen og en tang rundt hjertet. Så ubeskrivelig er historien om Shin som er født og oppvokst innenfor en av de mange straffeleirene som finnes i Nord-Korea. Det er ufattelig at det finnes land som klarer å bryte ned hundretusener av mennesker. Så vanskelig synes jeg det er å håndtere mentalt at jeg ikke helt klarte å forklare for mannen hvor ubegripelig jeg synes det er at mennesker opplever dette i dag – i vår verden.

Elleveåringen med lange ører lurte på hva vi snakket om, hva slags bok det var jeg leste. Og forklaringen min kom av seg selv. Jeg har lest en bok som handler om mennesker som bor i et land hvor de har det slik som i The Hunger Games. The Capitol – den herskende elite – er enerådende i sin makt overfor resten av innbyggerne i distriktene. Den makten bruker de til å holde alle “de andre” sultne, kalde, maktesløse, paranoide og for alltid usikre på hva straffen kan komme til å bli. Elleveåringen hadde ingen problemer med å skjønne hva jeg prøvde å si.

Ungdomsbøkene har en dybde som sier mye om hva vi skal passe oss for å bli. Boka om Shin sier alt om hvor ødeleggende virkeligheten kan være. Den sier ikke hvordan vi skal klare å få bukt med det. Sånn sett slutter ungdomsbøkene bedre. Mens boka om Camp 14 fortsatt sitter i magen og hjertet mitt. For historien om Shin er en historie om mennesker helt uten håp, historien om Katniss inneholder et håp og en viten om noe bedre.

10. februar 2011

Denne posten skal jeg skrive fordi jeg tenker at en dag skal jeg vise den til minstemann. Jeg kunne jo skrevet den i en dagbok, lagt den inn i et album (og det kan det jo godt hende jeg gjør), eller latt den ligge og leve sitt stille liv på harddisken. Jeg legger den her, fordi jeg har tenkt å dele denne dagen også med alle som leser.

Jeg følger en blogg, som stadig utfordrer meg. Fordi hun som skriver den, skriver ekstremt åpenhjertig og autentisk om å adoptere. Hun har nettopp vært og hentet sitt tredje adoptivbarn, sitt sjuende (!) barn. I tillegg til å skrive, legger hun ut mange bilder fra det hun skriver om. Hjerteskjærende bilder av et barn som er røsket opp og ut av det livet det har kjent. Nydelig bilder av et barn, som sakte finner sin plass i familien og i deres hjerter. Jeg debatterer med meg selv, mens jeg leser, om jeg synes det er riktig å legge ut så private bilder. Ville jeg likt at bildet av fostermoren min lå ute på nett? Jeg vet ikke. Kanskje blir dette som en billedbok fra livet, som det er fint å se på sammen om noen år? Akkurat det bildet, er det noe av det såreste jeg ser. Allikevel klarer jeg ikke legge vekk teksten, ordene – og bildene.

Det jeg er sikker på, er at jeg ikke ville vært mitt møte med fostermor foruten. Bildene, de er allikevel forbeholdt albumet som er laget etter turen vår. Historien fra hentedagen har ligget lenge inni meg. Midt oppi det hele, klarte jeg ikke å formulere dagen. Det var for rått og for nære. I ettertid har dagene gått med til å være sammen med og hjemme med minstemannen, følge opp de to andre og egentlig bare alt det andre som tar tiden.

Dette er dagen, slik det var for meg.

Vi sier hadet til to store og farmor på hotellet. Det er rart. Vi vet ingenting om hvordan det vil være å komme inn døra med Elias om noen timer. Drosjen tar oss med til Holt. Vi har beregnet alt for god tid. Derfor begynner vi å rusle nedover gata, for å drepe litt av tida før vi faktisk skal inn dørene på Holt. Tankene raser, samtidig som om kroppen føles som om den er i et vakum. Det er sol. Vi kjenner den der vi går. Vi ser et par mødre med ganske store barn som henger i bæresæler på magen til mødrene. Men det er ikke sånn BabyBjörn. Det er sånn Ergo, som vi har kjøpt, og ungene sitter med ryggen mot magen og ser på verden rundt seg. De er ganske store, rundt to-tre år. Sterke mødre. Jeg tenker at jeg tror det er mer vanlig å bære ungene på ryggen, enn slik de gjør det. Vi krysser gata og går på den andre siden og opp tilbake mot Holt. Jeg husker ikke hva vi prater om. Noe. Vi er innom en liten butikk og kjøper et par minigaver til de to største.  Så krysser vi gata for å gå inn i bygningen og jeg kjenner at ingenting kommer til å bli som før. Det gjør vondt i magen.

I det vi skal til å åpne døra, blir den åpnet av ei dame i tjue(?)-tredve(?)årene. Hun smiler, ser oss og sier at hun ikke trodde jeg ville se så ung ut. Akkurat er det et kompliment som detter litt ned i et hode fullt av virvar. For jeg har tenkt en del på at jeg blir voksen mamma denne gangen. Og selv om det ikke kommer til å ha noe å si for hva slags mamma jeg blir, altså hvor ung jeg ser ut/ikke ser ut – så hjelper det litt akkurat der og da.

Han er så tung i kinnene idet vi kommer inn i det lille rommet. Han ser nesten litt ukjent ut, selv om vi har en del bilder av ham. Jeg tror det er kinnene og blikket. Han synes ikke dette er noe moro. Så møter jeg øynene til fostermor og skjønner at den neste timen ikke kommer ti å handle så mye om Elias. Den kommer til å handle om et menneske som skal gi fra seg et annet lite menneske. Et menneske som har elsket og tatt vare på mitt barn. Hun er nydelig og helt sønderknust. Og jeg har ikke språket ti å fortelle henne hvor takknemlig jeg for alltid kommer til å være. Sønnen hennes er også med. Han er rundt 13-14 år gammel og synes ikke dette er noe lett. Det er en tøff jobb å skulle være med på noe som det her. Elias vil helst sitte på fanget til fostermor. Holt-damen får ham til å leke litt på gulvet og jeg setter meg ned ved siden av og leker litt med ham. Jeg får så vidt lov. Ulf får lov til å holde ham litt. Jeg kjenner at jeg skal få lov til å være mammaen hans resten av livet mitt, jeg vil ikke ta tid fra fostermor. Vi får gaver, mange flotte gaver. Vi har med en gave og jeg overrekker den til fostermor med et khamsahamnida. Det kjennes fattig med det lille order. “Takk” sier liksom ikke nok. Så er timen gått, fostermor skal gå. Alt kjent forvinner ut av døra. Alt Elias husker og vet om er borte.

Vi blir fraktet ned heisen og ut på gata etter en liten stund. Elias er stille, tror jeg. Helt til bildøra på drosjen smeller igjen og bilen setter seg i bevegelse. Da gråter han, gråter og vrir seg panisk. Det er helt fryktelig. Men vi kan ikke gjøre annet enn å trøste, klappe, holde. Han sovner av utmattelse. Det er den lengste bilturen i mitt liv.

Tilbake på hotellrommet venter tre spente mennesker. Elias gråter og er utslitt. Mikkel og Jonas synes det er vanskelig. De hadde gledet seg til en søt, liten og blid lillebror. Ikke en som har det vondt, er redd og bare gråter. Selv om vi har forberedt dem på at slik ville det kanskje bli, så hjelper det ingenting. Jeg var også forberedt, men kroppen er nesten tom av utmattelse allikevel. De eneste gangene han roer seg, er når vi bærer ham på ryggen, eller magen. Så det gjør vi.

Dagen kollapser med oss. Ungene kommer seg tidlig i seng. Vi også. Jeg legger meg med Elias. Et helt lite liv ble knust idag. Han er vakker der han ligger i den store senga.

Det er historien. Den er tung å skrive, selv om det har gått et år. Jeg kjenner tankene, følelsen og kaoset komme tilbake. Jeg husker fremdeles de morgenene da Elias våkna og forsto at han fortsatt var et annet sted enn hjemme hos fostermor. Den såre gråten. Jeg husker de første smilene. Leken.Hvordan han koste seg i badekaret. Hvordan Jonas og Mikkel lekte med ham, holdt ham i hånda og hvordan de gjorde hele turen så utrolig mye lettere og bedre. For vi måtte gjøre barnevennlige ting, vi kunne ikke sitte inne hele dagen. Derfor fikk Elias sjansen til å sitte på magen til pappa og ta oss inn, sove og være med uten å måtte delta for mye.

Etter et år vet jeg fremdeles det jeg visste på hentedagen. Elias var elsket, han var tatt godt vare på og fostermor har gitt oss noe vi aldri kan takke for mye for. Det tror jeg er noe av grunnen til at han er glad i oss, han er glad i andre mennesker, han er glad i dyra sine og passer på at alle får et klapp eller en kos. Han er spesielt glad i å gi oss koser og susser. Han sier kort og konsist fra til fremmede om han ikke vil hilse på.

Det er derfor han kommer med et tilfreds ja på kveldene. Når han har lagt seg og jeg sitter ved siden av senga hans og sier: “Mamma er glad i deg.”

“Ja” <3

I disse influensatider

Jeg har tilbrakt den siste uka under dyna. Jeg har vært så dårlig at jeg ikke en gang har sutra eller surva om hvor fært jeg har det. For å være influensa- og forkjølelsessjuk er bortimot det verste jeg vet og jeg lar omverdenen få vite akkurat det. Vanligvis, da.

Denne gangen konkluderer jeg på dette viset.

Frostrier har gjort at kroppen, i flere timer av gangen, har vært i konstant bevegelse. Jeg er takknemlig for at jeg ikke har celebral parese, hvor hele livet er på det viset. Jeg er takknemlig for at den mørbankete kroppen klarer å hvile og at følelsen av å ikke kontrollere kroppen var noe forbigående.

En uke med gjennomtrengende hodepine, hvor sollyset ikke betyr varme i ansikt og sjel, men ilende vondter i øyne og hodet. Den uka gjør at jeg er glad jeg ikke lever med migrene, hvor alt annet må settes på vent. Mens du sjøl legger kroppen på vent i håp om at neste gang du åpner øya, er sola din venn igjen og kroppen like så. At den, kroppen, ikke er en forræder som sender vonde ilinger gjennom hjernebarken med hver bevegelse den tar.

En uke hvor de aller fleste timene ufrivillig har betydd sengeligging, betyr også en rygg som kjennes, altfor godt. Jeg er så takknemlig for at jeg ikke har kronisk vondt i ryggen. For jeg aner ikke hvordan det ville vært å klare å leve med å ofte våkne klokka fire på morgenen og ikke vite hvilken stilling som kjennes fysisk mulig.

Uka har betydd en følelse av utmattethet jeg ikke unner noen. Når minstemann vil ha mamma og du bare har energi nok til å la ham gi deg en kos, når mellommann vil vise deg noe på pcen og du bare må si nei og når du kunne tenkt deg å høre på eldstemann fortelle om sin dag, men blir sliten av stemmer. Da er jeg så utrolig takknemlig for at det ikke er ME jeg ligger med, og at den såre følelsen over å ikke kunne være sammen med ungene kan stappes vekk etter ei kort uke. Da er jeg takknemlig for at det er en sår følelse og ikke en vedvarende sorg.

For det var bare influensa.

Om å ha lyst til å skrive

Mange mange bibliotek jobber med å stimulere til leselyst- lyst til å lese – og til leseglede – gleden i opplevelsen det kan være å lese! Etter et langt opphold fra studenttilværelsen, jobber jeg nå med å ta tilbake skrivelysten og -gleden. For det tror jeg at jeg trenger om jeg skal klare å gjøre meg ferdig med en masteroppgave innen de seks årene man har på seg.

Det er en omstilling å begynne i jobb igjen også. Både fordi det er en omstilling, hverdagslivet inntar en annen balanse igjen. Og fordi jobben har vært og er i omstilling. Det er faktisk litt lett å miste oversikten og tenke at alt er litt mye – sånn tilsammen. Derfor var det nesten med en lykkefølelse jeg kjente at jeg hadde noe som måtte skrives. Ikke studieskriving, men det kjentes like viktig. Etter to konferansedager med mange viktige temaer og mange engasjerte innledere og deltakere, kjente jeg at jeg hadde noen ord, noen spesifikke ord, som skulle skrives ned.

Så jeg satte meg ned og skrev en halvtime. Og dette er det som kom ut. Så er det alltid litt skummelt å sende det videre ut i verden. Idag kom det i den første avisa, jeg håper det kommer i flere av avisene rundt omkring i fylket her. For egentlig tror jeg at det skal være litt skummelt å mene noe høyt, for det betyr at det er viktig for den som har skrevet det, og den som har skrevet det tror det er viktig for andre.

Denne gangen mente jeg noe om e-bøker og bibliotekene.

“Glitter bug me”

For en liten stund, et helt lite langt døgn var vi bare to. Vi regnet oss tilbake til september 2010 for å finne ut siste vi var alene. Med glitterkjole på ble det Raspberry mojito og en fantastisk hjemmelaget fiskesuppe med kveite og kamskjell.  Perfekt.

En elektrisk fjert istedet for et olja lyn

Det har jeg drømt om å være i flere år. Helt sant. Jeg har hatt lyst på elbil lenge. For enda så glad jeg er i Mazdaen – for det er jeg! – så er det noe med det å bruke stor bil til små ting. Som å handle, kjøre unger hit og dit, ta en tur innom folk i nærheten, kjøre til skogen for å lufte hund osv osv osv. Det blir mye småkjøring, det.

I januar begynte jeg å jobbe igjen. Minstemann har gått i barnehagen en stund allerede og på sommerstid er det fint å sykle med henger. Men all den andre tida blir det bil. Nå blir det bil hele tida, for å spare tid. Dyrebar tid som skal brukes på morgener som ikke skal være altfor travle og på ettermiddager som skal være litt lengre enn at vi halser oss gjennom middag, lekser og legging.

Et raskt overslag i hodet på den egentlig helt fortapte økonomen (meg, om noen lurer) gikk ut i null (omtrent) med et lån til elbil og forsikring mot besninforbruk på den andre. Så da skred jeg til verks og søkte om lån på nett. I løpet av omtrent ti og et halvt sekund var det innvilget. Nesten litt skummelt. Mindre skummelt og mer ordentlig ble det da banken ringte dagen etter for å bekrefte og fortelle meg om videre saksgang.

Nå er det en gang slik at mannen og jeg har fordelt noen oppgaver. Nokså ubevisst, men dog etter talent innbiller jeg meg. Det vil si at bank- og forsikringstingogsaker er det mannen som har ordna. Men er man over førti bør man kunne ordne banktingogtang selv noen ganger. Så denne gangen bestemte jeg meg for at det var jeg som skulle ordne det hele. Så etter en hel liten skog av e-poster mellom meg, bank og selger så det hele ut til å strande i en bank som nekta å utbetale noe lån før salgsmeldingen var registrert hos Biltilsynet og en selger som ville ha pengene før han ga fra seg salgsmeldingen… Da var det jo egentlig bare å lene seg tilbake og konkludere med at dette var ute av mine hender og fortelle selger at jeg veldig gjerne ville kjøpe bil, men at jeg pent måtte forholde meg til banken.

Så kom salgsmelding. Jeg dro med et stykk aktivt barn til Biltilsynet som vennlig kunne fortelle meg at jeg ikke fikk omregistrert noen bil når forsikringen sto på mannen (ok da, så glapp den biten…). Mannen satt på et fly og var ikke tilgjengelig, så da ble det å ta en telefon til forsikringsselskapet og endre forsikringstaker. Mens jeg samtidig underholdt en nå aktiv og lett utålmodig ung mann. Og så fikk den vennlige damen lov til å la meg betale omregistrering.

Hvordan frakter man så en elbil fra Oslo og noen mil lenger nord??? Jo, med leid bilhenger. Så på lørdag reiste familien ned i nestensamla tropp. Minstemann og jeg parkerte oss sjøl på Ikea, mens bil og henger parkerte utenfor. Mannen og mellommann tok Ikeabussen til sentrum og henta elbil (Vi liker Ikea!). Gammeltante heiv seg rundt og kom opp til Ikea for å holde oss med selskap mens vi venta på resten av troppen. Det var bra…. for når vi skulle ha elbilen på hengeren sleit vi – noe grusomt. Hengeren var dårlig, festereimene var dårlig og utleieren syntes tydeligvis bruksanvisninger er noe tull… Heldigvis for gammeltanter som ser til unger i bil mens foreldrene fryser i hjel i forsøket med å få alt til å sitte!!!

Turen hjem foregikk med meg i baksetet og med hjertet i halsen. Det var nok tross alt det eneste uvanlige som skjedde. Elbilen sto støtt og fint, om jeg skal innrømme det for noen da…. Og hjem kom vi.

Nå har jeg forsøkt å finne ladestasjoner i byen, for å kunne lade mens jeg er på jobb. Jeg har skjønt varmesystemet, tror jeg. Jeg har prøvd den på vei med 80-grense…. det vil si at jeg har blitt forbikjørt flere ganger. Og jeg har kjørt med unger, sekker og vognpose til barnehagen. Det går så bra! Og bilen er så pitteliten og fin!

Og om du lurer, det er en Reva

Dejt

Jeg gleder meg veldig. Veldig faktisk. Skikkelig skikkelig veldig. Til jul fikk mannen en dejt i gave.

Ungene skal bort et helt døgn og det er første gang på over et år at vi skal være helt for oss selv i så mange timer. Dejten var nokså løs i snippen og inneholder ikke mer eller mindre enn høye hæler, kort kjole og to drinker. Så vi måtte jo bestemme oss for om vi skulle ut og spise før de derre drinkene eller ikke. Mannen satt en liten stund før han litt forsiktig sa “Det hadde jo vært deilig å bare være hjemme da?!” Og det hørtes helt vidunderlig ut! For når man er så trøtt i trynet at det eneste som står i hodet på deg klokka halv ni om kvelden, er senga – ja da vet du det koster å komme seg ut på restaurant og holde koken også etter dessert… Så vi bestiller mat og koser oss hjemme. Men mannen fikk jo drinkebonger! Så da proklamerte jeg at jeg jo godt kan tenke meg å lære å mikse noen drinker. Så nå må jeg i tillegg til de høye hælene (som faktisk ikke er en selvfølge med ei tå med brist i) og den korte kjolen også finne noen aldeles fortreffelig kule drinker å mikse til mannen (og meg selv da). Og JA – utseende teller! Har du noen tips?!